– Ingen skal dø for min frihet

I etterkant av arrestasjonene den 25. juni, uttalte guvernøren i Istanbul på Twitter at «arrangementer som truer familien som institusjon, aldri vil kunne tillates». Med det bruker guvernøren en type argumentasjon som de siste årene har forsterket seg i den tyrkiske offentligheten – for å begrense LGBTQ-samfunnets rettigheter.

En tyrkisk forsker og LGBTQ-aktivist som Tendens har snakket med, forklarer at fokuset på familien ofte brukes instrumentelt av tyrkiske politiske ledere.

– Når Erdoğan snakker om offentlig moral, bruker han behovet for å beskytte den tradisjonelle tyrkiske familien som et argument for å begrense minoritetsgruppers rettigheter, spesielt LGBTQ, men også andre grupper, sier Deniz, med henvisning til Tyrkias nylig gjenvalgte president, Recep Tayyib Erdoğan. Deniz, er anonymisert i denne saken for å beskytte kilden.

– Da Erdoğan kom til makten, lovet han å beskytte både LGBTQ-folk og kurdernes rettigheter. På den tiden studerte jeg i utlandet, men jeg var i Tyrkia for å gjøre research til doktorgraden. Vi var optimister, det virket som positive endringer var på vei, kanskje vi til og med kunne holde en Pride-parade. Jeg hadde ikke engang lyst til å dra igjen, sier akademikeren.

Ifølge Deniz tok utviklingen imidlertid en annen retning etter protestene i Gezi-parken i Istanbul i 2013. Protestene var i utgangspunktet et uttrykk for motstand mot planene om å bygge et kjøpesenter i den populære parken midt i Istanbul, men vokste snart til en bevegelse som blant annet kjempet for rettighetene til Tyrkias mange minoritetsgrupper, inkludert kurderne, LGBTQ-miljøet og den religiøse minoriteten alevittene. Protestene spredde seg snart fra Istanbul til mange andre byer i Tyrkia.

Gezi-park protestene var også et uttrykk om støtte til Tyrkias grunnlovsfestede sekularisme og et ønske om å forsvare grunnleggende rettigheter som forsamlings- og ytringsfriheten.

– Etter Gezi-protestene startet Erdoğan et regelrett angrep på Tyrkias kulturelle elite. Mange mennesker sitter fortsatt i fengsel selv om det ikke finnes bevis for at de har begått noen forbrytelse, sier Deniz.

Forskeren forklarer at Erdoğan i økende grad begynte å vende ryggen til EU og Vesten etter Gezi-protestene. I stedet snudde han seg mot andre muslimske land, spesielt Gulf-statene.

I 2016 skrev nesten 1200 akademikere i foreningen Academics for Peace (AFP) et åpent brev der de blant annet adresserte den tyrkisk-kurdiske konflikten. Brevet ble et nytt vendepunkt.

– Brevet var ikke noe annet enn et uttrykk for akademisk frihet. I brevet skrev akademikerne at de «ikke ville ta del i denne forbrytelsen», sier Deniz, som forklarer at nesten alle de underskrivende  ble anklaget for å spre «terroristisk propaganda». De fleste av dem mistet jobbene sine, fire av dem ble dømt til fengsel.

– I Tyrkia er det å bli oppsagt på den måten, ensbetydende med en “samfunnsmessig død”. Det er umulig å få ny jobb etterpå, forklarer Deniz.

Etter det begynte ting å gå veldig galt i Tyrkia. Alle som motsatte seg regjeringen på en eller annen måte, risikerte straffeforfølgelse og fengsel, og ble stemplet som «terrorist». Deniz forteller blant annet hvordan en grafisk designer ble tatt inn til avhør etter å ha designet et lite klistermerke som stilte den tyrkiske presidenten i et dårlig lys. Det skjedde like før valget tidligere i år.

– Alle som motsetter seg regjeringen, stemples som terrorister. Det er veldig skremmende hvordan meningen av ordet «terrorist» har endret seg, sier akademikeren.

Også politiske ledere, spesielt alle som kunne kobles til kurderne, ble fengslet.

– Erdoğan strammet grepet rundt hele samfunnslivet. Den politiske lederen som jeg føler meg representert av, sitter i fengsel. Hva kan være mer talende enn det?, sier Deniz oppgitt (*).

Når det kommer til LGBTQ-gruppens rettigheter, sier Deniz at de lider spesielt av at Tyrkia har trukket seg ut av Istanbul-konvensjonen.

– LGBTQ-gruppen, spesielt transkvinner, ble beskyttet av Istanbul-konvensjonen. Med tiden ble det et argument for å trekke seg fra den – i Erdoğans øyne, forklarer Deniz.

– Når han snakker om offentlig moral, bruker Erdoğan behovet for å beskytte den tradisjonelle tyrkiske familien som et argument for å begrense minoritetsgruppers rettigheter, spesielt LGBTQ, men også andre grupper, legger forskeren til.

Ifølge akademikeren har dette med mer enn bare kvinner og kvinners rettigheter å gjøre. Deniz mener at den tyrkiske presidenten forsøker å innsnevre hele betydningen av det å være tyrkisk.

– Erdoğan bruker en splittende fremstilling som tilsier at halve Tyrkias befolkning er terrorister. Disse menneskene elsker ikke landet sitt fordi de ikke elsker Erdoğan. Den andre halvdelen derimot, representerer de pliktoppfyllende patriotene. Hvis du er sunnimuslim og elsker Erdoğan, må du beskyttes mot trusselen den første gruppen representerer, forklarer forskeren.

Ifølge Deniz har tendensen til å ekskludere minoritetsgrupper fra fullverdig statsborgerskap eksistert siden den tyrkiske republikkens fødsel. Dette er blant annet synlig i språkpolitikken – tyrkisk er det eneste aksepterte språket i landet, til tross for de mange minoritetene som finnes. Denne holdningen har imidlertid forsterket seg de siste årene.

Deniz har heller ikke noe stort håp om at situasjonen skal endre seg.

– Den eneste måten dette kan endre seg på, er om Erdoğan dør og vi starter på nytt, med blanke ark. Hvis han blir borte, kommer partiet hans: Rettferdighet og utviklingspartiet, til å smuldre opp fordi all makt er samlet i Erdoğans egne hender. Han har aldri delt makt eller autoritet med noen – det har kanskje vært hans største feiltrinn, sier aktivisten og akademikeren.

– Men jeg kan ikke ønske at noen skal dø for at jeg skal få min frihet. Det må finnes en annen måte å endre dette på, avslutter Deniz.

*Navnet er endret for å beskytte kilden.

[1] Deniz referer til Selhattin Demirtaş, leder for partiet HDP – et sosialistisk venstreparti som også representerer den kurdiske minoriteten.