Moteeventyret

Galicia i Nord-Spania er knapt verdens navle. For å komme til regionens nest største by, La Coruña, må det som regel to fly til. Direkterutene fra flyplassene i dette nordøstlige hjørnet av Spania er få, og toget går ikke lenger enn til Santiago de Compostela, i innlandet.

Galicia har lenge vært  kjent som et relativt fattig utkanststrøk, dominert av fiske, landbruk og trevirke. For 20 år siden fantes det fremdeles kvinner som vasket klær med vaskebrett i elven.

Men sannheten er at Galicia er langt fra fattig. Det er en av de spanske regionale økonomiene som har økt mest siden 60-tallet og det er nå Spanias sjette største. Galicia har også en arbeidsledighet som de siste tjue årene har vært systematisk lavere enn resten av Spania.

Oppgangen  kan regionen blant annet takke moteindustrien for.

Galicias moteeventyr startet på 1960-tallet da folk begynte å kjøpe ferdigsydde klær i butikker, i stedet for å kjøpe stoff som de tok med seg til en skredder eller sydde hjemme.

– De viktigste galisiske bedriftene ble startet på den tiden, understreker Alberto Rocha, som leder det galiciske «moteclusteret» Cointega, en organisasjon som jobber for å fremme de galiciske motebedriftenes felles interesser. Vi møter Rocha sammen med Fernando Vázquez Núñez, som jobber med å etablere et lignende cluster for IT-bransjen.»

Rocha forklarer at de første klesbedriftene både hadde god tilgang på stoff fra Portugal og på lokal arbeidskraft i regionen, spesielt kvinner.

– Alle galisiske hjem hadde en symaskin og alle galisiske kvinner kunne sy. Mange kvinner i lokalsamfunnet begynte å jobbe for bedriften etter at arbeidet på gården var unnagjort, sier han.

På den måten betydde moteindustrien mye for kvinnekampen – et eget yrke og en egen inntekt gav kvinnene en helt annen stilling i samfunnet.

Da Spania gikk fra diktatur til demokrati på 1980-tallet, var ønsket om frihet stort. Det gjorde også at folk kjøpte mye mer klær, i ulike stiler og fasonger, som for å understreke liberaliseringen. Galisiske bedrifter, som for eksempel Adolfo Dominguez, ble kjent for gode reklamekampanjer, en nyvinning i Spania på den tiden. Adolfo Dominguez ble også godt kjent fordi bedriften lagde lindressene som ble brukt i TV-serien «Miami Vice».

Det var på den tiden at José Antonio Conde, som i dag eier og driver den lokale motebedriften Alba Conde, tok initiativ til motebladet Galicia Moda» og til moteoppvisninger i Galicia – et radikalt forslag, gitt at moteoppvisninger vanligvis er reservert hovedsteder og store byer.

Conde forklarer at formålet var å gi de galisiske motebedriftene et image.

– Det var få som trodde det kom til å fungere på den tiden, og skepsisen var stor, spesielt her i Galicia, ler han, og legger til at mange mistenkte at motebedriftene var hvitvaskingsmaskiner for narkotikaen som i mange år har blitt smuglet via den lange og ufremkommelige galisiske kysten.

Men lykkes gjorde de. Galisiske motebedrifter slo rett og slett an og  »Galicia Moda» vokste fra å være et magasin til å bli det som i dag er moteclusteret Cointega.

Da globaliseringen for alvor satt inn på 1990-tallet, var det mange land og sektorer som reagerte med frykt og proteksjonisme. I Galicia så de globaliseringen som en mulighet. Conde mener at regionens relative isolasjon på mange måter har hatt en positiv virkning på de lokale bedriftene.

– For å lykkes måtte vi satse på markeder utenfor Galicia. Og fordi mange ting er mye dyrere her i Galicia, isolerte som vi er, måtte vi være dyktige på alle områder for å kunne konkurrere på de markedene. Nettopp på det punktet har clusteret vært viktig, vi samarbeidet der vi kunne, selv om vi er konkurrenter, understreker han.

De fleste galisiske bedriftene var – og er – små og familiedrevne. Men én skiller seg ut fra resten.

Arteixo ligger en kort kjøretur sør for La Coruña. Den kunne vært som alle andre landsbyer i denne svært landlige delen av Spania: en husklynge, en butikk, en kirke, en kafé og kanskje et postkontor. Et søvnig liv, og kanskje en drøm om å flytte for dem som bor der.

Men innbyggerne i Arteixo har drømmen like utenfor stuedøren. For dette lille, nesten bortgjemte stedet er hjem til Inditex, som med en årlig omsetning på over 32 millioner euro er en av verdens aller største motebedrifter.

Også Inditex startet som en liten, galisisk familiebedrift, men har i dag vokst seg til å inkludere Zara, Zara Home, Massimo Dutti, Stradivarius, Bershka og Oysho – alle globale merkevarer.

Bedriftens hovedkvarter er som en by i seg selv, med enorme kontorbygninger omgitt av grønne plener og futuristiske, innelukkede gangbroer, alt omkranset av et veinett som smyger seg rundt et enormt lageranlegg. Logistikkbygningene har alle tre etasjer, og hver etasje har en overflate som tilsvarer 11 fotballbaner, 3500 kvadratkilometer til sammen.

Arteixo-komplekset sysselsetter omkring 5000 arbeidere, og i Spania sett under ett er antallet ansatte hele 45 000.

Kommunikasjonsmedarbeideren som viser meg rundt sier at båndet bedriften har til hjemtraktene, er ubrytelig. Det er også synlig i satsingen på lokale underleverandører, spesielt av mat og drikke – en stor andel av bedriftens nesten 7000 spanske underleverandører er lokalisert i Galicia. Til sammen fakturerer de Inditex i overkant av seks millioner euro i året.

Den enorme arbeidsplassen har flere kantiner, alle er fylt til randen av fersk mat fra nærområdet. Kaffebarene er bemannet og forsynt av en lokal kaffebar eid av to unge gutter. Til og med salgsautomatene har 80 prosent lokalproduserte varer. Som i hele Inditex’ produksjon, er bærekraft enormt viktig. Vannflasker i plast er ikke å se noe sted, snarere er det utplassert drikkefontener med gjenbrukbare pappkrus flere steder. I midten av det enorme anlegget troner en enorm vindmølle som forsyner hele arbeidsplassen med strøm.

Inditex’ arbeidstakere er åpenbart stolte over arbeidsplassen sin. De fleste av dem ønsker imidlertid hverken å bli navngitt eller avbildet, regelen er at det er fellesskapet og bedriften som helhet som skal stå i fokus, ikke enkeltpersoner.

– Her er alt lagarbeid, understreker kommunikasjonsrådgiveren som viser meg rundt.

–Til og med señor Ortega deler skrivebord med sekretæren sin, legger hun til.

Med señor Ortega menes Amancio Ortega. Mannen som startet Inditex i 1963 er fremdeles majoritetseier, selv om han er i ferd med å gi over styringen til sin datter, Marta. Ved siden av å ha ledet Inditex til den globale bedriften den er i dag, er Ortega kjent i hele Spania for sitt veldedige arbeid.

Han har nemlig en egen stiftelse som blant annet har donert toppmoderne kreftbehandlingsmaskiner til sykehus i hele Spania. Det dreier seg om den største private donasjonen til det offentlige spanske helsevesnet noensinne.

De ansattes beundring for Ortega nærmer seg en tilbedelse.

Delia Rey er et godt eksempel. Den karismatiske damen jobber i en av de interne produksjonssentrene i Arteixo-anlegget. Hun har vært ansatt i Inditex i hele 49 år, og skal snart gå av med pensjon. Kanskje derfor går hun med på å bli tatt bilde av og sitert med navn. Hun sier at hun kommer til å savne arbeidsplassen.

– Jeg elsker denne bedriften, smiler Rey.

Hele fem timer tar det å besøke hele komplekset, fra der klærne designes og sys, via de enorme lagerhusene der de pakkes og sendes ut til butikkene, til den egne internettavdelingen. Her er fotografene travelt opptatt med å ta bilder av modellene som snart skal smile mot oss fra mobilskjermen, via Zaras netthandelsapp. Derfra går det videre til testbutikker, der interiørdesignere bestemmer hvordan all verdens motebutikker skal se ut.

Selv om Inditex har vokst seg mye større enn alle de andre galisiske motebedriftene, er det ingen sjalusi å spore hos de mindre produsentene. Tvert imot trekker småbedriftene mange fordeler av å ha giganten i nærmiljøet.

Butikkinnredningene er et godt eksempel. Fordi de lager interiør til Zara-butikkene, har galisiske bedrifter nemlig blitt verdensledende også på butikkinnredninger – de fleste av dem laget i tre, en råvare regionen er svært rik på.

José Antonio Conde i Alba Conde forklarer at han og kollegene er takknemlige for å ha noen av verdens beste butikkinnredninger like rundt hjørnet.

– Det er klart det gjør det mye lettere også for oss å ha umiddelbar tilgang på utmerkede varer, understreker han.

Han og sønnen Pablo Conde, viser meg rundt Alba Condes produksjonslokaler. Med sine 50 ansatte er alt i mye mindre skala enn hos Inditex, men mer lik de rundt 200 andre småbedriftene som nå er medlemmer av mote-clusteret.

Conde forteller at de planlegger å utvide for å omfavne også alle foretakene som jobber opp mot motebransjen. Han sier også at for at clusteret skulle fungere etter hensikten, er nærhet og kameratskap viktig.

– Vi er på sett og vis konkurrenter, men nettopp derfor er det viktig at jeg kan sette meg ned rundt bordet og snakke åpent med mennesker som jeg også kan kalle venner, understreker han.

Samarbeid vil de trenge også i tiden som kommer, for selv om motebransjen i Galicia har konsolidert seg, mangler det ikke på nye utfordringer. De fleste bedriftene har allerede måttet tilpasse seg behovet for netthandel – en helt ny salgskanal for de fleste av dem. Også på dette området nyter de godt av at synergiene rundt giganten Inditex  – Inditex’ nærvær har ført til en oppblomstring av småbedrifter som er eksperter på nettløsninger og logistikk for netthandel i lokalmiljøet.

Den neste omveltningen vil, skal vi tro Conde, være knyttet til behovet for bærekraftig produksjon.

Inditex har allerede gått ut med en omfattende og forpliktende bærekraftsplan, der de sikter på å endre selve verdikjeden for å gjøre alle ledd i klesproduksjonen bærekraftig.

Conde sier at han håper Inditex’ initiativ også vil komme de mindre bedriftene til gode. Det er nemlig ikke enkelt for små bedrifter å møte de relativt strenge kravene til bærekraftighet i EU, samtidig som man konkurrerer med produsenter  fra andre verdensdeler med mindre rigid lovgivning.

– Det er derfor jeg vil ha underleverandørene også inn i clusteret. Mer enn noen gang trenger å vi å samarbeide, understreker han.