Ferdig utlært?

Andelen som tar etter- og videreutdanning har sunket jevnt de siste 15 årene. De som er aller minst interessert, er de med lavest utdanning, viser den siste utgaven av YS Arbeidslivsbarometer, som ble lansert i august.

– Dette er en trend vi har sett lenge, og som vi har gjort mye for finne ut av. Vi ser at nedgangen gjelder i alle aldersgrupper, og både blant de med lengre og kortere utdanning. Men de som har lang utdanning fra før, deltar mer og er mer interessert enn de uten utdanning, både når det gjelder jobbrelatert og formell utdanning, forteller seniorforsker og sosiolog Mari Holm Ingelsrud ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet, som er en av forskerne bak rapporten.

For 15. gang har forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet undersøkt tilstanden og utviklingen på sentrale områder i norsk arbeidsliv. Gjennom hele perioden har de sett en jevn nedgang i arbeidstakernes interesse for å ta etter- og videreutdanning. Selv om det gikk litt opp i 2023, var tallene for 2022 spesielt lave, og trenden er tydelig.

Rapporten viser også at vi opplever høyere trygghet i arbeidslivet enn noen gang før. Folk er mindre bekymret for å miste jobben, og mener det vil være lett å finne en ny jobb som er like bra.

– Man skulle kanskje tro at de som er mest utrygge er de som ville ønske å utvikle seg mest, men vi ser ikke at det kan forklare utviklingen over tid. Det har generelt vært relativt høy jobbtrygghet i Norge, påpeker Ingelsrud.

I undersøkelsen svarte 65 prosent at de ikke tar formell etter- og videreutdanning fordi de ikke trenger det i jobben. De opplever altså at de fint klarer å gjøre jobben sin med den kompetansen de har allerede.

– Antakeligvis er det riktig, de trenger det ikke for å gjøre jobben i dag eller i morgen. Men det gjør dem likevel mer utsatt. For hvis de mister jobben, har de kanskje ikke noe å falle tilbake på. De med lavest kompetanse står i størst fare for å falle ut av arbeidsmarkedet når det skjer omstillinger, sier Ingelsrud.

Disse omstillingene er nemlig allerede i gang. For hvis Norge skal lykkes med å redusere klimagassutslippene med 55 prosent i løpet av de neste syv årene, og 90-95 prosent innen 2050, må kompetansebehovene knyttet til omstillingen imøtekommes raskt. Det slår Kompetansebehovsutvalget (KBU) fast i sin siste rapport om kompetansebehov for grønn omstilling.

Utvalget ble oppnevnt av regjeringen i 2021 for å sikre en best mulig faglig vurdering av Norges fremtidige kompetansebehov, og deres konklusjon er at Norge faktisk mangler den kompetansen vi trenger for kunne gjennomføre det grønne skiftet.

Arbeidstakerne selv ser imidlertid ikke ut til å ta det så tungt. Ifølge Arbeidslivsbarometeret er det bare en fjerdedel som tror at en slik omstilling vil få konsekvenser for egen jobb. De som forventer at det grønne skiftet vil få konsekvenser for dem, er imidlertid noe mer interessert i kompetanseheving, uavhengig av om konsekvensene er positive eller negative. Det samme gjelder de som tror at en maskin kan komme til å ta over arbeidsoppgavene deres.

Det er påfallende at så mange ikke har forståelse for at denne omstillingen vil ha konsekvenser for alle. Men dette er likevel ikke noe vi kan forvente at enkeltindividet skal forholde seg til, mener Ingelsrud.

– Hvis du har en jobb du er kvalifisert for i dag, kan man ikke forvente at du på eget initiativ skal forutse tekniske endringer eller hvordan det grønne skiftet vil påvirke denne jobben i fremtiden. Det er samfunnet og arbeidsplassene som må ta ansvar.

Sveinung Skule er direktør i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), og leder Kompetansebehovsutvalget. Han mener en vellykket grønn omstilling er helt avhengig av at vi klarer å omstille oss i et stadig raskere tempo. For endringene som står foran oss er enorme. Vi må tenke nytt om hvordan varer og tjenester skal produseres, distribueres, forbrukes og gjenvinnes. Da er det en forutsetning at vi ikke nøyer oss med det vi en gang lærte, men fortsetter å utvikle oss på ulike områder.

– Unge nyutdannede utgjør en svært liten andel av de sysselsatte i Norge. Arbeidsstyrken vår blir stadig eldre, og flere vil få lengre yrkeskarrierer. Da er det viktig at vi fortsetter å utvikle kompetansen vår hele livet, sier Skule.

Dette er likevel ikke noe nytt. Livslang læring har vært en sentral politisk målsetning lenge, både i Norge og internasjonalt, og de siste tretti årene har derfor flere kompetansereformer sett dagens lys. Dette for å møte arbeidslivets behov for arbeidskraft, men også forhindre at arbeidstakerne skal «gå ut på dato». Likevel har interessen for å delta i etter- og videreutdanning gått bare én vei siden målingene startet – nedover. Hvorfor er det sånn?

Kostnad er den største barrieren mot å ta mer utdanning, tett etterfulgt av alder og mangel på tid, ifølge en fersk kartlegging av voksnes utdannings- og yrkesvalg gjennomført av Opinion på oppdrag fra HK-dir. Én av fire mener det koster for mye å ta utdanning.

De som faktisk deltar, svarer i Arbeidslivsbarometeret oftest at dette er noe de selv er motiverte for og har lyst til. De har et ønske om å fordype seg i et emne som interesserer dem, øke kunnskapen sin, gjøre jobben sin bedre, eller forbedre sin egen karriere og øke mulighetene for å få en annen jobb.

Yngre er generelt mer interessert i å delta i kompetansehevende tiltak enn eldre, og føler et større press om å ta mer utdanning, viser HK-dir sin kartlegging.

En helt klar tendens, er at de som har lang utdanning fra før, deltar mer og er mer interessert i etter- og videreutdanning enn de med kort utdanning. Dette er et kjent fenomen, som ikke bare gjelder her i Norge, men som vi ser i de aller fleste land, forklarer Skule:

– Dette kalles Matteus-prinsippet. Det handler om at den som har mye, skal få enda mer. Dette mønsteret har vi sett så lenge vi har undersøkt dette feltet. Mennesker med høy utdanning, får ofte utfordrende jobber som krever at de holder seg oppdatert. De har også oftere positive erfaringer med utdanning og er mer motiverte. Arbeidsgiver strekker seg ofte langt for at de skal trives og utvikle seg videre, og mange får lønn mens de videreutdanner seg.

Men slik er det ikke for alle. For veldig mange krever videreutdanning betydelige personlige investeringer i form av tid, penger eller begge deler, påpeker Ingelsrud. Hun tror vi bør tenke annerledes om hvordan vi organiserer læring.

Nesten halvparten av de spurte i direktoratets kartlegging sier at det er viktig at arbeidsgiver legger til rette for det, dersom de skal vurdere ny utdanning eller ta et nytt kurs. Finansiering eller studielån er også viktig for mange.

Her er det mange tiltak i gang for å bedre situasjonen, forteller Skule i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse:

– Lånekassen har tradisjonelt vært tilpasset de unge fulltidsstudentene, og det har ikke vært så mye å hente for de som falt utenfor denne kategorien. Men nå er det kommet nye ordninger som er mer tilpasset de som tar utdanning i voksen alder, og på deltid. Det gjør det lettere å kombinere jobb og studier for de som trenger økonomisk støtte for å få det til.

I tillegg står fleksible og nettbaserte læringsmuligheter høyt oppe på ønskelista for mange. Tall fra Samordna opptak viser at etterspørselen etter fleksible og nettbaserte utdanninger vokser raskere enn tilbudet.

– Tradisjonelt har universiteter og høyskoler tilbudt utdanning til unge studenter som studerer på heltid på campus, og som starter på høsten. Utdanningsinstitusjonenes systemer og organisering er lagt opp rundt dette, og det er også den økonomiske modellen. Institusjonene får betalt for hvert studiepoeng de produserer, og unge heltidsstudenter er de mest lønnsomme, forklarer Skule.

Men nå øker behovet for andre måter å undervise på. Flere ønsker å velge selv hvor og når de skal studere, og hvor lang tid de skal bruke. Det er krevende i en oppstartsfase når slike tilbud skal etableres, men endringene er på god vei, mener Skule.

– Vi får stadig flere fleksible tilbud, blant annet ved hjelp av ulike tilskuddsordninger fra direktoratets side. Også bransjeprogrammer utviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet gjør det mulig å skreddersy utdanningstilbud i større grad. Alt dette hjelper.

Det er ikke bare de formelle utdanningene som gjelder når arbeidstakere skal utvikle sin kompetanse. Mange er mer interessert i å ta kurs og opplæring gjennom jobben, enn de er i å ta utdanning.

– Selv om mange ikke ønsker å delta på formell læring, er det nå mange som kan lære på mer uformelle måter gjennom arbeidet de gjør i hverdagen. Læringsformene har endret seg mye de siste årene, blant annet takket være digitale ressurser, sier Skule.

For å gjøre læring lettere tilgjengelig for flere, foreslår Kompetansebehovsutvalget derfor å styrke systemet for livslang læring, og gjøre læringen mer relevant.

– Å lære sammen med gode kollegaer på arbeidsplassen, der de kan knytte den nye kunnskapen til jobben og de konkrete arbeidsoppgavene, kan være et godt alternativ for mange. Vi i HK-dir har flere programmer der man kan få støtte til å utvikle ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et eksempel er Kompetansepluss, som har som formål å styrke voksnes grunnleggende ferdigheter på områder som norsk, regning og digital kompetanse. Opplæringen skjer på arbeidsplassen og vi ser at dette virker, og gir god uttelling.

Tiden vi har foran oss vil uten tvil kreve mye av oss som samfunn. Vi står overfor store behov på flere områder samtidig, og alt dette fører til økt etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse. Eldrebølgen vil kreve mye arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren i fremtiden, samtidig vil det grønne skiftet påvirke hele bredden av arbeidslivet. Det er en ganske krevende problemstilling, medgir Skule.

– Det er mange som må innstille seg på å lære seg nye ting, og gjøre oppgavene på nye måter fremover. I byggebransjen trenger vi mer sirkulære forretningsmodeller, der vi lærer å bruke materialer om igjen. I finanssektoren trenger vi kompetanse på grønne investeringer, og juridisk spisskompetanse trengs for å håndtere EU-reguleringer på feltet. Vi trenger IKT-spesialister i de aller fleste sektorer, og allerede nå ser vi en knapphet på ingeniører og fagarbeidere innenfor energisektoren. For mens vi skal etablere nye, grønne energinæringer, er det fremdeles høy aktivitet i olje- og gassnæringen. Her trenger vi mye av den samme kompetansen – samtidig.

De fleste land i Europa har de samme utfordringene som oss, noen også i enda større grad. Selv om det i noen bransjer fremdeles kan være aktuelt å rekruttere fra det felles europeiske arbeidsmarkedet, er det derfor ikke like enkelt lenger.

– Vi må ta i bruk den kompetansen og arbeidskraften vi har, og sørge for at løsningene for etter- og videreutdanning er tilpasset de mange behovene vi ser, både nå og i tiden som kommer, mener Skule.

Dette gjelder også for bedrifter, påpeker forsker Ingelsrud ved OsloMet.

– Mange virksomheter vil ha behov for å legge om driften og gjøre store endringer i årene som kommer. Da bør de allerede nå tenke på hvordan de kan videreutvikle den kompetansen de har, slik at den passer inn i den nye hverdagen, sier Ingelsrud.

– Ingen vet med sikkerhet hvordan fremtiden vil bli, men det er en klar utfordring at andelen som er interessert i å delta i etter- og videreutdanning er så lav. For å klare de store omstillingsprosessene som vi skal gjennom fremover, må vi øke interessen og tilgjengeligheten for kompetanseheving. Som storsamfunn bør vi være forutseende nok til å ta ansvar og være i forkant av utvikling som er på vei, avslutter forskeren.