– Norge står i en særstilling når det gjelder kraftutbygging. Vi har et kraftoverskudd, og kan nå klimamålene våre for 2030 uten å bygge ut mer vindkraft, forteller forskerne Tor Håkon Inderberg og Lars Gulbrandsen ved Fridtjof Nansens institutt. De to har forsket på de politiske prosessene knyttet til vindkraftutbyggingen i Norge, og sier at det ikke er noen tvil om at mange norske kommuner har gått fra å være overveiende positive til vindkraft, til nå å være stort sett negative.
Én av hovedårsakene til det, er ifølge FNI-forskerne, at vindkraftutbyggingen i Norge for en stor del ble oppfattet som en ovenfra og ned-prosess, der det for det første gikk lang tid mellom konsesjonstildelingen og den faktiske utbyggingen, og der vilkårene for utbyggingen i mange tilfeller endret seg i løpet av denne perioden.
– I mange kommuner opplevde man at de turbinene som ble satt opp var høyere enn det som var vedtatt mange år tidligere, uten at man hadde makt til å påvirke dette på lokalt nivå, sier Inderberg.
Inderberg og Gulbrandsen forteller videre at konsesjonsbeslutningene i Norge har vært preget av liten åpenhet om vurderingskriterier, der det ikke var klart på hvilket grunnlag NVE fattet beslutninger, og hvor stor vekt som for eksempel ble tildelt miljøhensyn.
– Dette har med forvaltningssystemet å gjøre, i Sverige er denne prosessen helt annerledes, og mer åpen, understreker forskerne.
– Vindkraftutbyggingen i Norge ble i sin tid drevet frem av flere faktorer. På den ene siden var NVE under press for å oppfylle EU-krav om fornybar energi, og gav konsesjon til bygging av langt flere vindkraftverk enn det de egentlig trodde kom til å bli realisert, forklarer Gulbrandsen, og legger til at subsidieordninger gjorde det lønnsomt å satse på vindkraft i Norge.