Økt markedsadgang, ikke mer bistand

Reell fattigdomsreduksjon krever massive investeringer, men ville det ikke vært bedre å investere i produksjon, ikke utdeling av almisser spør forsker Indra de Soysa ved NTNU. De Soysa har forsket blant annet på internasjonal politisk økonomi og på globalisering, og peker på Cuba som eksempel på hvordan det kan gå når man prioriterer bistand over entreprenørskap.

Ifølge de Soysa er eneste vei til reell fattigdomsreduksjon å tørre og åpne markedene for økt import fra utviklingsland.

– EU bruker flere milliarder av dollar på å subsidiere landbruket, langt mer enn den totale u-hjelpen, sier han oppgitt.

Forskeren viser til to «leire» i fattigdomsforskningen, som alle har ulike syn på hva som skal til for å skape varig velstand. Én slik leir er eksemplifisert av Geoffrey Sachs, og hevder i svært grove trekk at vi gir for lite til å oppnå det vi vil. Et helt motsatt syn er presentert av Dambisa Moyo i boken «Dead Aid». Hun mener at bistanden er feilslått og at nøkkelen til varig fattigdomsreduksjon ligger i sterke institusjoner. Moyo peker blant annet på Kina som eksempel på et land som har vokst seg ut av fattigdom takket være robuste institusjoner, med kun minimal hjelp utenfra.

I tillegg til disse to, finnes det også dem som hevder at bistand faktisk forverrer situasjonen fordi den kan bidra til å legitimere korrupte regimer.

De Soysa selv er ikke i tvil om hva som er god økonomisk politikk i utviklingsøyemed.

– Det er noe vi faktisk vet. Et solid rettssystem, fravær av korrupsjon, tydelig eiendomslovgivning og muligheter for mennesker til å starte foretak. Dette er noen av hovedfaktorene som skal til for at et økonomisk system skal skape reell utvikling.

Ifølge de Soysa er dette også noe giverland kan påvirke i riktig retning, dersom det finnes vilje til det.

Forskeren mener at bistand slik den gis av nordiske land, imidlertid ikke er så veldig effektiv i så måte, og er enig i at norsk og nordisk bistand er konsentrert om å «fylle hull» på enkeltområder snarere enn å fokusere på de overordnede målene. Selv om han innrømmer at det ville vært hjerteløst å la være og involvere oss fordi vi er redd for å gjøre skade i det lange løp, påpeker han at vi har et for smalt perspektiv.

– Én sak er den humanitære hjelpen som gis når det skjer et jordskjelv et sted. Den er ment å fylle øyeblikkelige behov til situasjonen normaliserer seg, og ingen stiller krav til at slik umiddelbar hjelp skal ha spesifikke langsiktige behov. Men fattigdom er et jordskjelv som skjer hver dag, og vi må bli flinkere til å velge måten vi intervenerer på, understreker de Soysa.

De Soysa er også delvis enig i, slik Bill Easterly har påpekt, at bistanden har en tendens til å ha et ovenfra- og ned-perspektiv, der mottakerne passiviseres til fordel for giverne, noe som har negative effekter på lang sikt.

– Menneskelige aspirasjoner handler om mer enn bare å bli tatt hånd om. Vi trenger en bistand som i langt større grad har et nedenfra og opp-perspektiv, understreker forskeren, og legger til at det vil krevet at rike land tar en del vanskelige valg, spesielt i form av markedsadgang for u-land, nye handelsavtaler, og langt større fokus på investeringer i u-land.

De Soysa peker på at Norge tar 25 prosent i skatt på investeringer i utlandet, i hans øyne en klar hindring for den politikken han mener ville ført til reell fattigdomsreduksjon.

– Det finnes ingen insentiver for privatpersoner og selskaper til å investere i u-land. Vestlige regjeringer foretrekker å fylle hull snarere enn å ta de valgene som må tas, og åpne opp egne markeder. Ikke alle vil gjøre det bra i en globalisert økonomi, men vi må faktisk prøve, sier de Soysa.

– Økonomisk vekst skapes av mennesker som har insentiver til å lykkes, poengterer han.