fbpx
Samfunnsviterne mener

Fremtidens pensjonstrøbbel

Heving av aldersgrensen for å ta ut alderspensjon skaper ikke bedre arbeidskultur.

Dagens pensjonsreform er evaluert og det såkalte pensjonsutvalget som gjorde dette mener at en utsettelse av pensjonsalderen vil skape en bedre arbeidskultur. En gradvis heving av aldersgrensen for når pensjonen skal tas ut mener utvalget er løsningen. Dette er Samfunnsviterne uenig i og sier nei forslaget i vårt høringssvar.

For tidlig å konkludere
Det er for tidlig å konkludere med at pensjonsreformen ikke virker. Tvert imot er det mye som tyder på at den faktisk gjør det. Hensikten med å legge om folketrygdens alderspensjon var å stimulere folk til å stå lenger i arbeid. Tre grep ble gjort. 1) Levealdersjustering ble innført slik at den enkelte må kompensere for sitt årskulls forventede økte levealder. 2) Uttak av pensjon ble gjort fleksibelt og nøytralt. På den måten at det ble lagt opp til at hver og en kan velge uttakstidspunktet selv. Samtidig blir da den årlige utbetalingen lavere jo tidligere pensjonen tas ut, men desto høyere per år jo lenger pensjonsuttaket utsettes. 3) I tillegg ble uttak av pensjon frikoblet fra videre inntekt, slik at pensjon og inntekt kan kombineres for dem som ønsker det.

De eldste årskullene som har tatt ut alderpensjonen sin i den nye ordningen, har i liten grad vært berørt av levealdersjusteringen og dermed er det for tidlig å vite i hvilken grad den får ønsket effekt framover. Det vi vet sikkert, er at levealdersjusteringen vil ramme de yngre hardt og deres insentiv til å stå lenge i jobb er dermed allerede et uomtvistelig fatum. Vår bekymring er at levealdersjusteringen vil ramme for hardt og at mange av de unge i dag vil få alderspensjoner det er vanskelig å leve av.

Fakta: Levealdersjustering

Levealdersjustering innebærer at hvert årskull må jobbe litt lenger enn forrige kull for å kompensere for forventet økning i levealderen. Hensikten er å sørge for at de oppsparte pensjonsmidlene er i samsvar med utbetalingsperioden.

Fattigdom er et dårlig stimuli for arbeid

Etter at arbeidslinjen ble innført som ideologisk grunnlag for alle endringer i velferdsordningene, ser det ut til at vi sluttet å være opptatt av om sikkerhetsnettet faktisk passer til menneskers behov. Det er de økonomiske modellene som skal gå opp, ikke folks liv. Å stimulere til arbeid er en så god begrunnelse at alle bitre piller glir ned uten at vi kjenner den vonde smaken av at fattigdom er et dårlig stimuli for dem som av ulike grunner ikke kan stå så lenge i arbeidslivet at pensjonen blir til å leve av. I modellene er alle like, har samme helse og kompetanse og opererer i et perfekt arbeidsmarked hvor alle er velkomne til de er minst 75 år. Men sånn er ikke i virkeligheten.

I virkeligheten har folk svært ulike forutsetninger for å stå lenge i arbeid. Bare i Oslo er det mange års forskjell i levealdersforventningen i ulike bydeler. Dårlig helse betyr statistisk sett også lavere utdanning, dårligere helsetilbud og dårligere boforhold. Pensjonsutvalget begrunner økte aldersgrenser med et velklingende ønske om å skape kultur for å stå lenge i arbeid.

 

Det er for tidlig å konkludere med at pensjonsreformen ikke virker. Tvert imot er det mye som tyder på at den faktisk gjør det.

De som kan jobbe, vil jobbe

Det er klare tall på hvor vanskelig det er å få ny jobb etter fylte femti år, og det er god kunnskap om hva som faktisk bidrar til at eldre arbeidstakere beholder en sterk motivasjon for å utsette pensjoneringen. Helt nye tall fra Seniorbarometeret viser at folk faktisk ønsker å stå lengere i jobb nå enn tidligere. Gjennomsnittlig ønsket pensjoneringstidspunkt, forutsatt at det foreligger et fritt valg, er, for alle aldergrupper under ett, i snitt på 65,3 år. For gruppen over 60 år, er ønsket pensjoneringstidspunkt så høyt som 69,5 år. Noe er altså i ferd med å skje og de som kan jobbe, vil jobbe.

Den viktigste innsatsfaktoren synes derfor å legge til rette for muligheten for å fortsette karrieren. Godt arbeidsmiljø, interessante oppgaver og muligheten til å bidra er faktorer som er viktige for å fortsette etter at det er mulig å ta ut pensjon. Den aller viktigste motivasjonsfaktoren, i kombinasjon med de nevnte, er imidlertid at nærmeste leder gir uttrykk for at man fortsatt er ønsket i jobben. Dermed er det arbeidsgiverne insentivene må rettes mot i kulturbyggingen.

Kompetanseheving bør prioriteres

Det er mye å ta tak i som kan skape kultur for å stå i jobb. Arbeidsgivere kan tilsette og tilstrebe å beholde eldre arbeidstakere. Eldre arbeidstakere deltar mindre i etter- og videreutdanning enn andre arbeidstakere og bør derfor få tilbud om kompetanseheving og videreutvikling i stedet for kurs om pensjon. Godt forebyggende arbeid med arbeidsmiljøet, og tilrettelegging for alternative oppgaver i tunge yrker er viktig.  I offentlig sektor er det imidlertid lite rom for tilrettelegging og fleksibilitet etter at ABE-reformen gjennom flere år har kuttet driftsbudsjettene til beinet. Hva med å kutte i arbeidsgiveravgiften for eldre arbeidstakere i stedet for å kutte i muligheten for å fratre hvis man har behov for det?

Begrunnelsen for å heve aldersgrensen for rett til den garanterte minstepensjonen fra 67 år er etter Samfunnsviternes mening enda mindre holdbar. Gruppen med lav eller ingen opptjening av inntektspensjon vil være den gruppen som aller minst kan forventes å ha forutsetninger for å jobbe etter fylte 67 år. Samtidig er det denne gruppen som har aller mest å vinne på det. Det er rimelig å anta at denne gruppen, stilt overfor en alderspensjon på et nivå under fattigdomsgrensen, har så sterke økonomiske insentiver for å stå i arbeid at arbeidskultur og motivasjon blir helt fiktive argumenter. De ville vært i jobb hvis de kunne!

Samfunnsviterne ønsker seg god kultur for lange karriere like mye som noen andre. Men vi tror ikke redusert fleksibilitet i pensjonssystemet vil bidra til å endre kultur, bare redusere valgmulighetene, svekke den sosiale sikkerheten og trekke stigen enda lenger opp for dem som kommer etter oss.