Normalisering av det ekstreme: Høyrepopulismen og ytterkantene

For gjennom disse partiene strømmer radikale, og til dels ekstreme, ideer – ideer som er gamle og har etterlatt seg dype spor i Europas historie, og som i dag kommer i en ny innpakning.

Å forstå disse bevegelsenes gjennomslag på 2000-tallet krever et bredt blikk. Vi må se på bakenforliggende årsaker og utviklingstrekk: økende ulikhet, politiske svik og globalisering. Men vi må også se på hva ytre høyre selv vil og hvordan de jobber. Dette er bevegelser som søker makt, og som vil endre samfunnet grunnleggende i illiberal retning.

Det nye ytre høyre normaliserer det ekstreme. La meg gi noen eksempler på hvordan det kan se ut.

Avdjevling. Det franske partiet Front National ble opprettet i 1972 og er sett på som et høyreekstremt parti. Partileder Jean Marie Le Pen kom med rasistiske og antisemittiske uttalelser som han ble dømt for flere ganger. Da dattera hans, Marine Le Pen, tok over i 2011, startet hun en prosess for å «avdjevle» partiet: De skulle ikke lenger assosieres med Jean-Maries gammeldagse rasisme. Hun snakket mer om økonomi, sosialpolitikk og om vestlige friheter. Men én gruppe snakket Marine om på samme måte som før: muslimske innvandrere. Frankrike var i ferd med å bli «okkupert», hevdet hun.

Vendingen fra å snakke om «rase» til å snakke om kulturer og religioner, som ikke kan eller bør leve sammen, preger den nye bølgen av ytre høyre. Ideen ble til alt på 1960-tallet. Det såkalte Nouvelle Droite (nye høyre) ville gjøre blod, jord og radikal konservatisme spiselig igjen, gjennom kulturkamp. Etter 2001 ble muslimer en populær fiende – og de høyreradikale populistene rettet skytset mot dem og mot «den liberale eliten» som hadde sviktet folket ved å åpne for innvandringen.

Nærmere her hjemme har Sverigedemokraterna (SD) gått gjennom en lignende avdjevlingsprosess, med Jimmie Åkesson i spissen. Også SD vokste ut av høyreekstreme bevegelser, og har hele tida hatt nazister på valglistene – først åpent, de seinere årene ved «arbeidsuhell».

Hopp til høyre. Andre partier vegret seg lenge for å ta i SD – også på høyresida. Her oppstår en typisk dynamikk: Mens de høyreradikale står utenfor, vokser velgertallene deres. De andre partiene blir nervøse og begynner å etterlikne SD.

I 2021 uttalte Moderaterna at innvandring var en belastning for Sverige. Under valgkampen i år trakk Kristdemokraternes Ebba Busch fram en falukorv som symbol på det svenske, etter alle populismens regler. Statsministeren fra Socialdemokraterna, Magdalena Andersson, begynte å snakke om at man ikke ville ha «Somalitowns». Og mens nesten alle løp til SDs banehalvdel, hoppet SD litt lenger ut. Valgkampen ble preget av begrepet återvandring, som stammer fra miljøer lenger til høyre. Det betyr, i klartekst, utkastelse og deportasjon.

SD ble ikke med i regjeringen, men inngikk en støtteavtale. Der ble innvandringen satt ned til et absolutt minimum, og det skal utredes om varig oppholdstillatelse skal avvikles. Folk med «bristende vandel» skal kunne kastes ut. SD-politikk blir nå gjennomført av noen andre.

Knuse vinduet. I høyreradikale kretser i Europa og USA (det såkalte alt-right, som hentet inspirasjon fra Nouvelle Droite) snakkes det ofte om å «flytte Overton-vinduet» – det som er innafor å si og diskutere. Å flytte vinduet kan gjøres ved å kaste ut bisarre og ekstreme forslag som ingen tar på alvor, men som alle må reagere på. Ta et begrep som «snikislamisering», som opprinnelig ble brukt på islamfiendtlige blogger, og hentet inn i mainstream av Frp. Eller ta snakket om at muslimer er «okkupanter» eller «settlere», som har flyttet seg fra marginale nettmiljøer til avisspaltene.

Hardere, raskere, mer ekstremt. Populistenes fremste fortrinn er å være noe annet enn en politiker: en anti-politiker. I Nederland ble den gamle traveren Geert Wilders i 2019 forbikjørt av en utfordrer på høyre side. Partiet Forum for Demokrati ble ledet av den særdeles u-folkelige Thierry Baudet – som likevel vant proteststemmer fordi han var helt ny i gamet. Baudet la seg på en trumpsk linje med løgn, konspirasjonsteorier og vaksineskepsis, og partiet har beveget seg inn i en farlig gråsone der de om ikke direkte oppfordrer til, så diskuterer behovet for, politisk vold stadig mer åpent.

Forum representerer også en annen trend på ytre høyre fløy: flere av partiene har blitt mer åpent høyreradikale. Fra å snakke om å forsvare våre friheter mot autoritær islam, har det gått til en mer autoritær linje hva gjelder verdier og normalitet. Alt-right og beslektede bevegelser i Europa sier rett ut at de er imot likestilling, demokrati, LHBTQ-rettigheter med mer, og angriper pressen og domstolene. Tendenser til dette ser vi også i Sverige og ikke minst Italia.