Kommentarer

Kan populismen «knekkes»?

De siste årene har populisme blitt mer utbredt, og i Europa har populistiske partier historisk høy oppslutning. Hvorfor skjer denne utviklingen og er det mulig å stoppe den?

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Våre moderne demokratier er forankret i det man kaller «folkesuverenitet». Det betyr at politikk ikke er noe gudegitt eller bestemt av et øverste samfunnslag, men forankret i folket. Populisme kommer fra det latinske ordet «populus», som betyr folk.

Det betyr at populisme kan tolkes som en appell til «folket» eller at man «tar folks bekymringer på alvor». Mange vil derfor mene at all politikk må ha et populistisk innslag. Når populisme likevel er blitt et av de mest omtalte og omdiskuterte begrepene i politiske ordskifter, er det med god grunn.

Det gode mot det onde, folket mot eliter

Historisk kan man kalle folkelige reaksjoner mot teknokratisk styre, korrupsjon og undertrykking for populistiske. En slik populisme har gjennomgående vært bra. Problemet med populismen som vokser frem, er at den er sterkt polariserende, anti-demokratisk i sitt tilslag, og kobles til nasjonalistiske strømninger.

I dag knyttes populismen til anti-innvandring, anti-globalisering, anti-elite, anti-establishment og økonomisk proteksjonisme. Kjente slagord som oppsummerer slike politiske holdninger er: «Take back control» (brexit-kampanjen i Storbritannia), «C’est notre pays» (Det er vårt land, Front National i Frankrike), «Make America Great Again» og «America First» (Trump-kampanjen i USA).

Populister setter opp et «oss – dem»-skille. Slagord som «Wir sind das Volk» (som den tyske anti-islam bevegelsen Pegida «stjal» fra demonstrasjonene i Øst-Tyskland før det ble oppløst), indikerer en oppfatning om at det er de som eksklusivt representerer folket, noe som i sin tur rettferdiggjør at de kan operere utenfor politiske og demokratiske institusjoner. Slik er de anti-demokratiske.

Dette er politiske krefter som mener at samfunn kan deles inn i motpoler: de rene mot de korrupte. Folket er godt, eliten er uredelig eller ond. Mange populister er dermed ikke interessert i kompromisser, fordi motstanderne ikke er legitime.

Problemet med populismen som nå vokser frem, er at den er sterkt polariserende, anti-demokratisk i sitt tilslag, og kobles til nasjonalistiske strømninger.

Hvorfor vokser populisme?

Populisme er ikke en politisk ideologi, men mer en logikk og en samfunnsoppfatning. I stor grad er det en «fortolkningsramme». Det er ofte forklaringen på hvorfor populisme kommer i forskjellige politiske farger. Populister er som regel tydelige på hva de er imot, men ofte uklare på hva de er for. Grunnleggende sett er populisme derfor en strategi for økt oppslutning gjennom økt polarisering.

Populismens vekst har flere årsaker. Den er knyttet til finanskrisen, globalisering, økt økonomisk ulikhet, geografiske motsetninger, kulturell usikkerhet, fremmedfrykt, en glemt arbeiderklasse og en presset middelklasse.

Mange mener det handler om velgere som uttrykker en grunnleggende samfunnspessimisme. Dette er mennesker som opplever en samtid som ikke er preget av fremskritt og velstand, men av utrygghet og ustabilitet. Mange frykter sosial degradering og utstøting. De populistiske bevegelsene lager fortellinger som skaper politisk mobilisering rundt disse felles bekymringene.

Europeiske undersøkelser viser at frykt for globalisering er den viktigste årsaken til velgerbevegelsene vi nå ser. Et flertall er også samstemte i hva de forbinder med globalisering: økonomi og innvandring. I tillegg viser studier gjennomført av eupinions, som analyserer politiske megatrender i Europa, at et flertall av velgerne er nostalgiske. 67 prosent av europeere mener at verden var et bedre sted før, og fortidslengsel har betydning for velgernes politiske plassering.

Populismens antitese

Populismens fremvekst kobles også til to strukturelle endringer. Den første er en aldrende befolkning som øker etterspørselen (og behovet) for sikkerhet, stabilitet og gjenkjennelighet i omgivelsene. Den andre er skiftet mot en mer kunnskapsbasert og globalisert økonomi, som øker utryggheten til mennesker med lav utdanning, men i økende grad også hos dem med høyere utdanning.

Fremveksten knyttes videre til større avstand mellom by og land. Studier viser at mennesker i europeiske storbyer har tilpasset seg en mer globalisert og mangfoldig verden, og har tjent på utviklingen av en teknologisk drevet kunnskapsøkonomi med flere muligheter til jobb og utdanning. De på landsbygda har opplevd det motsatte.

Ser vi politisk på denne utviklingen, har en urban økonomi og «venstre-liberale» standpunkter blitt kompatible med global økonomisk integrering og kulturelt mangfold. Dermed utgjør storbyer på mange måter en antitese til populismen, og representerer slik sett mye av det populister er imot.

Moderate og liberalt anlagte partiers ansvar

Når mer enn halvparten (51-52%) av europeiske velgere lar være å stemme (35% av europeiske velgere deltar i snitt ikke i nasjonale valg), eller stemmer på ytterpartier eller populistiske partier, bør det ringe noen bjeller. Det er åpenbart noe de moderate eller liberalt anlagte partiene gjør feil.

Overordnet kan man si at når populistiske og ytterliggående partier vokser eller at mange ikke stemmer, er det symptom på en samfunnsutvikling som ikke er bra.

Hvis vi trekker paralleller mellom sosial uro, velgerbevegelser og populisme, er de underliggende driverne knyttet til økonomisk usikkerhet, sosial bekymring og kulturell utrygghet. For å møte denne usikkerheten, bekymringen og utryggheten kan årsakene til populismen ikke bare forstås, de må politisk håndteres.

Skal man «knekke» populismen, må man altså imøtekomme innbyggernes behov langs både den økonomiske og den kulturelle aksen, samtidig. Å rette seg inn mot kun en av dem, vil ikke føre frem. Dette kan være vondt og vanskelig for mange. Men hva er alternativet?

Politikk handler om å jobbe for det en tror på, men også om å representere velgerne. Politikk handler ikke om ha rett, men om å få rett. Og i demokratier har velgerne alltid rett. Velgeruro, velgerforflytninger og populisme bunner i noe. Det burde flere moderate notere seg. Ikke bare for egen del, men kanskje mest for våre moderne samfunn og liberale demokratiers skyld.

En politikk som imøtekommer populismens årsaker, er den beste politikken mot populismens vekst.