Derfor er Samfunnsviternes lønnspolitikk bra

Så hvordan er egentlig Samfunnsviternes lønnspolitikk? Lønnsforhandlingene foregår litt ulikt i ulike sektorer, men fokus her vil være på statlig sektor. Akademikerne og Samfunnsviterne ønsker, som er tilfellet i dag, at partene sentralt skal forhandle om den økonomiske rammen. Videre ønsker vi at partene på lokalt nivå, altså i hver statlig virksomhet, skal forhandle om hvordan denne rammen fordeles i virksomheten. Akademikerne og Samfunnsviterne mener at det er utforingene lokalt, for eksempel på rekruttering, som må legges til grunn i forhandlingene. Den enkelte virksomhet kan bruke generelle tillegg, gruppetillegg og individuelle tillegg, og i mange tilfeller vil en kombinasjon av disse virkemidlene være det beste.  

Akademikerne og Samfunnsviterne skiller seg fra enkelte andre organisasjoner i synet på sentrale tillegg. I den andre tariffavtalen fremforhandles det generelle tillegget sentralt, og blir dermed det samme i hele staten. Det kan jo umiddelbart høres ryddig og greit ut, men det medfører da at man får samme lønnsmessige «løsning» på svært ulike lønnsutfordringer. Om det lokale tillegget forhandles om sentralt eller lokalt, påvirker nemlig ikke den totale mengden penger som fordeles. Akademikerne mener fordelene ved å kunne tilpasse størrelsen på det generelle tillegget til forholdene i for eksempel NAV, er viktigere enn at tillegget skal være det samme i hele staten. 

I fjor hadde vi en spesiell situasjon med høyere prisvekst enn lønnsvekst, og flere driftsenheter fant da at det var riktig å sikre alle igjennom et høyt generelt tillegg. Det viktigste for Samfunnsviterne er likevel ikke om tilleggene skal være generelle eller individuelle. Akademikernes lønnspolitikk er at partene lokalt – i lys av forholdene i den lokale virksomheten og den generelle økonomiske situasjonen – er de som er best egnet til å vurdere situasjonen i sin virksomhet, eller driftsenhet i NAVs tilfelle.

Vår erfaring er at lokale tillitsvalgte er gode på å ta inn over seg samfunnssituasjonen og å tilpasse kravene i forhandlingene etter dette. Vi ser dermed i praksis at lokale lønnsforhandlinger ikke står i motsetning til målsetningen om å ivareta alle medlemmene, eller at det medfører en individualisering av lønnsutviklingen. Snarere så opplever vi i Samfunnsviterne at når partene lokalt må ta ansvar for både generelle tillegg, gruppetillegg og individuelle tillegg, så gir dette de lokale partene en bedre helhetsforståelse for lønnsutviklingen til medarbeiderne – og er med på å ansvarliggjøre arbeidsgiver lokalt.

Samfunnsviterne jobber for at det skal være en direkte sammenheng mellom utdanning, erfaring, resultatoppnåelse, ansvarsområde og lønn. Samfunnsviterne jobber også for at sentrale tariffavtaler skal legge til rette for lokale tilpasninger, og at vi skal ha representasjon og innflytelse i hver virksomhet.

Samfunnsviterne er altså ikke enige med for eksempel NTL om generelle tillegg bør gis sentralt i staten, eller om det bør avtales lokalt i hver statlig virksomhet. Men vi er begge fagforeninger som har som formål å ivareta lønnsbetingelsene til medlemmene våre, og da vil naturlig nok medlemmer med dårligere lønnsbetingelser bli prioritert. Det er viktig for Samfunnsviterne at arbeidsgiver tilbyr konkurransedyktig lønn. Selv om staten ikke er en konkurranseutsatt bedrift, må statlig sektor likevel konkurrere med privat næringsliv om arbeidskraft.

Ved bruk av virkemidlene i tariffavtalen og lokale kollektive forhandlinger kan lokale parter selv bestemme hvordan pengene skal brukes (lokalt handlingsrom). Kriterier i virksomhetens lokale lønnspolitikk kan da i større grad benyttes som et reelt personalpolitisk virkemiddel for å sikre medlemmenes lønnsutvikling med utgangspunkt i virksomhetsspesifikke behov og utfordringer.