Humor i grenseland

Mens komikere fikk utfolde seg i relativt fri dressur på 80-, 90 og begynnelsen av 2000-tallet, er rammene for hva man kan tulle med i dag langt snevrere.

– Grunnen til at krenking og woke har blitt et tema, er fordi de som blir gjort narr av sier ifra. De finner seg ikke i majoritetssamfunnets nedlatende latter. Samtidig er det en annen mediedynamikk med mye forbrukermakt og konkurranse på markedet. Store mediehus er redde for å bli kansellert, og de er derfor langt mer restriktive.

Det sier Kjell Lars Berge som er professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo, der retorikk og humor hører til emnene han har fordypet seg i.

– Hva gjør det med samfunnet, hvis vi ikke kan tulle med så mye lenger?

– Det reduserer muligheten til å være kritisk, reflekterende og lekende rundt konvensjoner og vanepregede forestillinger i samfunnet. Humor er en måte å vurdere og utfordre normer, vaner, skikker og institusjoner på, forteller Berge.

Å latterliggjøre og disiplinere hører til humorens mest sentrale funksjoner. Humor kan være et frihetsverktøy, men det kan ofte også være undertrykkende.

– Det er en grunn til at det finnes langt flere vitser om kvinner, skeive og svarte enn det finnes vitser om streite, hvite menn, påpeker Berge.

Ser vi på humor i et evolusjonistisk perspektiv ligger det et dypt alvor i bunn. Steinaldermennesket lo for å vise lettelse over å ha unnsluppet farlige situasjoner, som å rømme fra et rovdyr. Spoler vi frem til den greske antikken, går komedien side om side med tragedien.

– Mens tragedien viser at vi taper i kampen mot utenforliggende krefter, er komedien forløsende og sørger for at vi kan le av vår egen tilværelse på en oppbyggende måte. Sofistikerte kulturer har alltid vært opptatt av å integrere begge deler i samfunnet. Humor er et viktig sosialt redskap for at folk skal fungere i hverdagen, understreker Berge.

Sigmund Freud så på humor som et opprør mot regler, der vi får lov å tulle med «det trange rommet» for hvordan vi har lært at ting skal være. Humor lever av å balansere på grensene. Det er en måte man kan holde to tanker i hodet på – både at man mener og ikke mener det man sier. Slik blir det mulig å uttrykke det som er forbudt og det som er grovt.

Samtidig har humor en sosialt sammenbindende funksjon. Å le sammen – av noen andre – skaper det aller beste gruppesamholdet.

– En kollega i USA, Katharine Young, gjorde på 1980-tallet en studie av pubkulturen i London, der fortellertradisjonen står sterkt. Hun viser at vi med et humoristisk tilsnitt forsøker å bearbeide noe som har skjedd og gi det mening gjennom fortellingen. Ofte gjør vi det ved å gjøre narr av «raringene» i miljøet vi deltar i. Slik markerer vi hva normalitet er, forteller Berge.

Å tulle med det tabubelagte – med sex, død, vold, rase og religion – er en sentral side ved humoren.

– Hvorfor er det så godt – og viktig – å kunne le av noe vondt?

– Humor har en trykkokereffekt. Man spøker med noe som er så alvorlig at man egentlig ikke klarer å konfrontere det. Mennesket har behov for å nærme seg det overskridende, det kan vi gjøre gjennom humoren. Det mest ekstreme eksempelet er jøder som har opplevd Holocaust, og som likevel klarer å fleipe med ondskapen.

Å spøke med rase og religion oppleves som stadig mer problematisk, ifølge Berge.

– Et alvorlig problem er at du ikke kan gjøre narr av islam. Det utnyttes politisk for mobilisering av grupper som ønsker avstand til Vesten. Angrepet på det franske, satiriske magasinet Charlie Hebdo, viser hva det kan føre til når alvorsmenneskers ideologiske, politiske og religiøse forestillinger utfordres og degraderes, understreker han.

Berge trekker frem Umberto Ecos bok «Rosens navn» som han skrev utfra ideen: Lo Jesus? Handlingen er lagt til et Benediktinerkloster i år 1327, der munkene diskuterer om kristne kan le av det hellige skaperverket.

– Hvis alvoret erstattes med latter begynner det hellige å degraderes. Humor er demokratisk og folkelig, hierarkier oppløses og man kan gjøre narr av maktpersoner og folk som tar seg selv for høytidelig. Eco viser i boka at humor utfordrer de autoritære blant oss.

For å unngå aggressive, polariserende debatter, må det ikke ligge et for asymmetrisk maktforhold til grunn for humoren. I den grad det er større likevekt i et samfunn, vil man kunne fleipe med det meste, ifølge professoren.

– Hva tror du det vil være for tabubelagt å tulle med om 100 år?

– Vi vet at det vil bli en alvorlig flyktningkrise i fremtiden hvis klimautviklingen fortsetter som den gjør nå. At man klarer å gjøre narr av de enorme sosiale krisene denne utviklingen vil føre til, tviler jeg på. De gruppene vi opplever som veldig utsatte, som vi har solidaritet med og forstår lidelsene til, klarer vi ikke å gjøre narr av.

Moralpolitiet i konservative miljøer har alltid overvåket og satt grenser for hva man kan si og gjøre, hvis man er del av en minoritet, ifølge Zahid Ali.

– Da jeg begynte som komiker var dette som en slags tidlig versjon av woke, sier komikeren som kan se tilbake på en snart 30 år lang karriere. For tiden er han aktuell med krimkomedie-romanen «Svaber», og podcast sammen med krigsreporter Fredrik Græsvik.

Fellesnevneren med dagens woke-kultur, er at begge setter grenser for ytringer og adferd og har sterke meninger om hva man skal gjøre og ikke gjøre, mener komikeren.

– Man kan si at moralpolitiet har gått fra koranskole – til TikTok – og blitt woke, påpeker han.

Ali konstaterer at komiseriene hans «Jul i Tøyengata» så vel som «Hellfjord», ikke har blitt sendt i reprisene som var planlagt. TV-seriene inneholder religionskritikk og samfunnskommentarer, og bruker virkemidler som hadde blitt tatt av woke-politiet idag, ifølge komikeren.

At krenke-klimaet har skrudd seg til, merket Zahid Ali for alvor i 2019 da han satte opp Stovner-revyen sammen med Shabana Rehman.

– Det var første gang vi så hvordan noen få konservative, klarte å mobilisere veldig mange mennesker på et blunk. Jeg ble paff over at folk følte seg krenket på så tynt grunnlag. Vi ble kalt rasister og fikk store deler av skolen imot oss, forteller Ali om en revy som satte fart på «blackface»-debatten.

Drapstrusler, ubehagelige meldinger og stygge kommentarer fra folk på byen, er ikke ukjent for komikeren. Det harde debattklimaet til tross, Ali tror de fleste komikere fortsatt er ganske «filterløse», men at det er programsjefene og TV- kanalene som er redde for hva som kan krenke.

– Påvirker ikke debattklimaet deg når du skriver vitser?

– Jeg tenker ikke på reaksjoner, men på om vitsen er god og satiren speiler samfunnet. Fordi folk blir så fort provosert og krenka, kreves det likevel en annen type forberedelse enn før. Sier man noe upassende uten å ha nok refleksjoner i bunn, blir man «tatt». For min del har det ført til bedre kvalitet på vitsene jeg leverer fra scenen.

Samtidig innser Ali at mye av humoren som lodder dypt (ref. religionskritikk), blir kansellert bort fra å nå de større massene. Nå mener han vi ser konturene av en motreaksjon til de strenge rammene for hva man kan spøke med.

– Anti-woke er en «up & coming» trend, der man tar de private samtalene over i det offentlige rom. Det er ting som alltid har blitt sagt, men som man nå prøver å løfte fra middagsbordet til foran publikum.