Ny arbeidstrend i Venezia

Mayla Perreira (35) er markedsdirektør for en brasiliansk nettside. Mylène Ebrard (38) er fransk freelance-pressekontakt. Luc Chielowski (28) er også fransk, men han jobber som programvareingeniør for en større fransk start-up. Hva har de til felles?

Deres vei til Venezia startet med et tilbud fra den nyoppstartede bedriften VenyWhere. VenyWhere forsøker å forene Venezias behov for nye innbyggere med en ny og fleksibel arbeidsstyrke som både ønsker å reise, men som også ønsker å få bedre fotfeste på de stedene der de velger å slå seg ned.

Fraflyttingsspøkelset truer flere byer i hele Middelhavsområdet. Begrensede utviklings- og sysselsettingsmuligheter, kombinert med et ønske om mer vitalitet og spenning i hverdagen, gjør at migrasjonen mot storbyene øker.

For å bøte på situasjonen finnes det flere steder, spesielt i små landsbyer i Italia, der forlatte hus selges helt ned til 1 euro.

I Venezia har denne fraflyttingen foregått i lang tid allerede, men av andre årsaker. Her er ikke problemet at det ikke er nok å ta seg til, eller at det mangler tjenestetilbud. Venezia er en by i ordets rette forstand, liten, men likevel en by.

Det er også en svært populær by for besøkende, som kommer for å iøyeta den nesten utrolig vakre forhenværende storheten. I 2018, før pandemien, la over fem millioner turister veien innom byen. «Et utendørs museum» beskrives byen ofte som. Det er til og med foreslått å begrense tilgangen til byen ved å begynne å selge billetter til den.

Men antallet fastboende i Venezia synker nesten i takt med økningen i turismen. I 1972 var det drøyt 100 000 fastboende i Venezias historiske sentrum. 20 år senere, i 1992, var tallet sunket til 75 000, mens byen i 2022 nådde nok en milepæl da  folketallet i sentrum sank til under 50 000.

I sentrum av Venezia, ved den berømte Rialto-broen, finnes det en teller som oppdaterer folketallet automatisk. Da Tendens var der i begynnelsen av desember, stod telleren på 49 767.

Den massive turismen skyver prisene opp og gjør andre næringsveier vanskeligere. Da pandemien inntraff og turismen stanset opp, ble det åpenbart i hvor stor grad Venezia er avhengig av turisme.

Både i Venezia og andre steder som trues av fraflytning, har ordførere og lokale byråkrater pekt på såkalte digitale nomader som en løsning på problemet. Digitale nomader er mennesker som ikke er avhengige av å være på ett fysisk sted for å jobbe, og som flytter rundt i en slags nomadetilværelse mens de jobber.

Hvorvidt digitale nomader faktisk representerer en løsning, er derimot usikkert. I henhold til det internasjonale statistikkbyrået Statista, blir hele 47 prosent av verdens digitale nomader på samme sted i mindre enn sju dager. Kun sju prosent blir i over 90 dager.

Dermed er de digitale nomadene mer å regne som arbeidende turister i økonomisk forstand. Dette har også påvirket boligmarkedet. Kortidsutleie gjennom blant annet Airbnb, eksplisitt rettet mot digitale nomader, har resultert i høyere utleiepriser og dermed bidratt til at lokalbefolkningen må flytte bort fra sentrale områder.

Den britiske avisen The Guardian har blant annet rapportert om dette i Barcelona, men også i Venezia er det en virkelighet de kjenner godt til.

– Pandemien var en vekker, forklarer Sara Ajazi, en av entreprenørene bak VenyWhere. Da turismen ble borte, forstod de fleste at vi ikke kunne satse alt på én sektor, sier hun.

Ajazi skrev sin masteroppgave i management ved universitetet i Venezia, der hun utbroderte idéen om hvordan man kunne trekke nye arbeidere til hjembyen, arbeidere som kunne bli værende over tid, nye venezianere.

– Vi ville unngå å satse på tradisjonelle digitale nomader fordi det er et segment som har mye til felles med ordinær turisme. Derfor valgte vi å fokusere på såkalte «remote workers», sier Ajazi.

Hun legger til:

– Dette er mennesker som bor et sted i lang nok tid til at de ønsker å involvere seg i nærmiljøet på en helt annen måte enn det både turister og digitale nomader gjør.

I følge Ajazi har denne gruppen mennesker økt etter pandemien.

Det kan være vanskelig for omreisende arbeidere å integrere seg i et helt nytt samfunn. Det tar tid å ordne med praktiske ting som bolig, visum og arbeidstillatelse, og i mange tilfeller må også et nytt språk læres. Dersom man i tillegg skal bruke tid på å finne organisasjoner og aktiviteter som gjør integreringen lettere, er det ikke rart at mange gir opp før de har startet.

– Idéen med VenyWhere er at vi tar hånd om alt det praktiske ved en reise. Vi ordner visum for dem som trenger det, skaffer italiensk personnummer og setter våre klienter i kontakt med pålitelige husleiebyråer som ikke opererer med kunstig høye priser, forklarer Luca Boscariol, en annen av entreprenørene i VenyWhere.

Boscariol forklarer at nettopp visumplikten er et av kriteriene som avgjør om en søker til programmet vårt får avslag eller ikke. Søkere fra noen land er det rett og slett for komplisert å ta imot.

Han og kollegene håper likevel at det vil endre seg i tiden som kommer. Det italienske parlamentet har nemlig vedtatt å godta det såkalte «digital nomad»-visumet. Over 40 land i verden, deriblant Norge, har så langt anerkjent dette visumet, som gjør det mulig for digitale nomader med tillatelse fra arbeidsgiver eller som er selvstendig næringsdrivende, å få visum. De fleste av disse 42 landene har også et krav om minimumsinntekt, men hva det kravet er, varierer fra land til land.

Selv om visumet er godkjent i Italia, er det i praksis ikke igangsatt enda.

I bytte mot VenyWheres innsats får Venezia en håndfull nye innbyggere, som får sjansen til å involvere seg i lokalmiljøet på en helt annen måte enn de ellers ville fått muligheten til. De omreisende arbeiderne på sin side, får en myk start i sin nye hjemby og en bakdør inn i Venezias lokalsamfunn, spesielt i de mange ulike organisasjonene i frivillig sektor som jobber for å bevare den vakre, men økologisk skjøre byen.

Selv om VenyWhere understreker at de bare er et bidrag til en kompleks løsning på Venezias problemer, er reaksjonene fra den første gruppen arbeidere som ankom byen høsten 2022, overveiende positive.

– Jeg er så heldig som får bo her, utbryter franske Mylène Ebrard når jeg treffer henne.

Ebrard jobber som freelance pressekontakt, og forteller at ingen av klientene hennes, alle franske, krever at hun er fysisk til stede.

– Jeg jobber med telefonen min, forklarer hun og nipper forsiktige slurker fra kakaoen i en hjørnesofa på yndlingskaféen, der hun ofte også kommer for å jobbe.

Tidligere i år skilte hun seg fra ektemannen etter 15 års ekteskap. Hun så en artikkel om VenyWhere i den franske avisen Le Monde, og nølte ikke med å søke på programmet.

– Livet mitt i Frankrike hadde eksplodert, så timingen var perfekt. Bestemoren min var dessuten italiensk, og jeg har alltid hatt lyst til å tilbringe tid her.

Skiftet fra et hektisk liv i Paris til det langt roligere Venezia, er likevel merkbar.

– Jeg er en typisk pariserjente, og jeg var litt redd for å kjede meg. I stedet merker jeg at jeg setter pris på den rolige rytmen her i Venezia. Jeg har lært å leve annerledes. I Paris lagde jeg aldri mat, men bestilte eller spiste ute. Jeg tok metro eller taxi overalt og var alltid involvert i noe, koblet aldri av, forteller Ebrard, som ikke er i tvil om at den nye livsstilen har en positiv innvirkning på arbeidet hun gjør.

– Jeg jobber kanskje mindre, men jeg konsentrerer meg mer når jeg jobber. Her blir vi minnet på at jobben ikke er alt i livet, smiler Ebrard.

Akkurat det er noe flere av de nye kollegene hennes har merket.

– Du trenger ikke jobbe ti timer om dagen, sier Luc Chielowski, også han fransk.

– Her har jeg kunnet ta et skritt tilbake, og når jeg jobber er jeg mer fokusert. Jeg hadde kanskje hatt tid til det i Paris også, men jeg tok meg ikke den tiden, forklarer han.

Chielowski tror at pandemien på mange måter gjorde fjernarbeid mer akseptabelt for arbeidsgiveren, samtidig som mange flere arbeidere, både fast ansatte og frilansere, vurderer dette som en mulighet for dem.

– Etter Covid kunne de fleste av våre ansatte jobbe fra nær sagt hvor som helst, men tidsforskjellen gjør det lettere å være i Europa, understreker han.

Programvareingeniøren forteller at han i flere perioder har jobbet i utlandet, men at VenyWhere både har gjort opplevelsen lettere å organisere, og samtidig gjort det mulig å involvere seg i lokalsamfunnet han flytter til på en helt annen måte.

– VenyWhere tok bort stresset med å flytte. Alt jeg trengte å gjøre var å pakke kofferten og komme, sier Chielowski.

Både Chielowski og Ebrard har engasjert seg i NGOer som arbeider med miljøvern. De mener de har et ansvar for å bidra i lokalsamfunnet, for som Ebard påpeker, er Venezia mer enn en bare en italiensk by, det er en verdensarv.

Ved å bidra inn i frivillig sektor har Chielowski og Ebrard også blitt en del av lokalsamfunnet.

– Jeg føler at jeg bor her, jeg er ikke bare på gjennomreise, understreker Chielowski.

Mayla Perreira fra Brasil føler på mye av det samme. Perreira flyttet inn i den nye leiligheten sin et steinkast fra San Marco-plassen for en måned siden. Jeg møter henne på et lite bakeri like rundt hjørnet fra der hun bor.

Også hun har reist og jobbet mye utenfor hjemlandet, men sier følelsen av tilhørighet og fellesskap er det mest positive med VenyWhere-programmet. Hun har allerede hjulpet en lokal NGO med å rydde opp strendende rundt i Venezia etter et enormt uvær.

– Jeg føler meg velkommen, sier hun.

Perreira sier at hun antakelig har jobbet mer siden hun kom til Venezia, ikke minst fordi mange av kundene i nettbedriften hun jobber for er i andre tidssoner, men at hun likevel er lykkeligere. Det eneste hun sier kunne vært bedre, er flere felles arbeidsplasser, såkalte co-working steder.

Den største endringen i Perreiras dagligliv, er tempoet og transportmetodene.

– Hjemme i São Paulo går jeg nesten aldri noe sted. Det er en av verdens største byer og jeg kjører bil overalt hver dag. Her går jeg overalt jeg skal. Det er en helt annen rytme, og jeg er lykkeligere her, smiler hun.