fbpx
Israelsk og palestinsk flagg

Verdens mest polariserte konflikt

Historie og politikk er avgjørende for hvordan Gaza-krigen fremstilles. Det gjenspeiles i mediedekningen i ulike europeiske land.

– Jeg må veie hvert ord, men likevel vet jeg at jeg blir kritisert, uansett hva jeg skriver.

Joaquin Luna er krigskorrespondent for den spanske avisen La Vanguardia, den største avisen i Catalonia-regionen. Luna har nesten 40 års erfaring som krigskorrespondent, hans første konflikt var borgerkrigen i Kambodsja i 1960- og 70-årene. Siden har han vært i stort sett hele verden. Likevel er det ingen konflikter som er så polariserende som striden mellom Israel og Palestina, mener Luna.

– Det er verdens mest polariserende konflikt og noe alle har en mening om. Som journalist gjør jeg så godt jeg kan for å forsvare den nøytraliteten som skal til for å dekke konflikten på en skikkelig måte, men jeg vet at jeg blir kritisert uansett. Jeg har aldri opplevd noe lignende, sier Luna.

Den spanske journalisten har akkurat kommet tilbake etter å ha vært én måned i Israel, for å dekke krigen. Det at journalister ikke slippes inn i Gaza, gjør det vanskeligere å få med begge synspunkter når han skriver – det palestinske og det israelske.

– Det er klart at det å bare være i Israel skaper en ujevnhet i informasjonen. Du blir påvirket av dem du ser og snakker med hver dag. Det er vanskelig å jobbe med å informere når du ikke har tilgang til det som skjer.

Joaquin Luna

Spanske Joaquin Luna har nesten 40 års erfaring som krigskorrespondent, men har aldri opplevd lignende polarisering som i Israel-Palestina-konflikten.

Spansk opinion er pro-palestinsk

Luna forklarer at den spanske folkeopinionen historisk sett har vært pro-palestinsk. Det skyldes både en inngrodd antisemittisme – jødene ble utvist fra Spania i 1492 – men også at Spania i lang tid har hatt et godt forhold til de arabiske landene.

I Catalonia, der Luna kommer fra, er de pro-palestinske holdningene enda mer utbredte fordi uavhengighetsbevegelsen der ser på katalanerne som et okkupert folk, på samme måte som palestinerne.

La Vanguardias politiske linje følger den katalanske, og selv om avisen er pro-palestinsk, sier Luna at han aldri i hele sitt journalistiske virke har blitt sensurert.

– Folkeopinionen her er pro-palestinsk, men nettopp derfor er det også viktig å kommunisere israelske synspunkter, understreker Luna.

– Folkeopinionen her er pro-palestinsk, men nettopp derfor er det også viktig å kommunisere israelske synspunkter.

Motsatt situasjon i Italia

I nabolandet Italia er situasjonen ganske annerledes. Det forklarer Alberto D’Argenio, utenriksredaktør i avisen La Repubblica, den nest største avisen i Italia.

Ifølge D’Argenio er den italienske opinionen enda mer pro-israelsk enn hva de politiske partiene er.

– Det finnes grener av noen partier som ønsker seg mer pro-palestinsk journalistikk, men det største presset på journalistene kommer ikke fra den politiske verden, men fra folkeopinionen.

Utenriksredaktøren sier at dette presset likevel ikke påvirker det som blir skrevet og publisert.

– Det er en veldig polariserende konflikt, og vi får mye kritikk, men det er vi vant til og lar oss ikke affektere så mye av det, forklarer han.

D’Argenio forklarer at avisen han jobber i har gått langt for å dekke konflikten i Midtøsten også fra et palestinsk ståsted. De har en korrespondent i Jerusalem og La Repubblica var en av de aller første vestlige avisene som fikk komme inn i Gaza. Selv om korrespondenten ble sendt inn sammen med den israelske hæren, gav besøket verdifull innsikt, mener D’Argenio.

Ved siden av korrespondenten i Israel, har avisen en fast bidragsyter på Vestbredden og også på selve Gaza-stripen.

Alberto D'Argenio

Midtøsten-konflikten er vanskeligere å dekke enn andre konflikter, forteller Alberto D’Argenio, utenriksredaktør i den italienske avisen La Repubblica.

Mangelen på tilgang er et problem

– Bidragsyteren vår på Gaza skriver det vi kaller en «Dagbok fra Gaza». Han er en dyktig og profesjonell journalist, men situasjonen på Gaza gjør det vanskelig også for ham å arbeide. Han må ikke bare jobbe, men også tenke på sin egen og familiens sikkerhet, sier D’Argenio.

Han er tydelig på at Midtøsten-konflikten er mye vanskeligere å dekke enn andre konflikter.

– Hvis et barn dør i Ukraina, kan våre korrespondenter dra dit, se hva som skjedde og snakke med de pårørende. Det kan vi ikke gjøre på Gaza, og det er et stort problem, sier utenriksredaktøren.

– Hvis et barn dør i Ukraina, kan våre korrespondenter dra dit, se hva som skjedde og snakke med de pårørende. Det kan vi ikke gjøre på Gaza, og det er et stort problem.

Må støtte Israel

Tyskland er antakelig det mest åpenbare eksempelet på hvordan nasjonal historie og politikk legger føringer på mediedekningen av Midtøsten-konflikten.

– Tysklands historie og forhold til jødene, har utrolig stor innvirkning på det som skrives og sies om det som skjer på Gaza nå. I tyske medier er det veldig vanskelig å kritisere Israel, sier Teseo La Marca, en opprinnelig italiensk journalist som bor og jobber i Tyskland.

La Marca er født i Syd-Tyrol i Nord-Italia og har tysk som morsmål. Han er også Iran-ekspert, snakker persisk og har vært mye i Iran, og han sier at Tysklands ensidige holdning i Midtøsten-konflikten medfører at Tyskland taper mye oppslutning i muslimske land.

– Etter borgerkrigen i Syria, da Tyskland åpnet dørene for de syriske flyktningene, ble det sett på som veldig positivt. Tyskland ble omtalt som et land som faktisk setter handling bak ordene, et land som ikke bare snakker om menneskerettigheter og demokrati, men som faktisk gjør noe, til forskjell fra for eksempel USA. Den ensidige støtten landet nå gir Israel, ødelegger hele den godviljen tyskerne bygde seg opp i regionen, forteller La Marca.

Teseo La Marca

Teseo La Marca er opprinnelig italiensk, men jobber til daglig som journalist i Tyskland. Foto: Anahita Dehlavi

– Tysklands historie og forhold til jødene, har utrolig stor innvirkning på det som skrives og sies om det som skjer på Gaza nå. I tyske medier er det veldig vanskelig å kritisere Israel.

Svekket ytringsfrihet

Den tyske holdningen til Israel har direkte og konkrete konsekvenser for tyske journalister.

Det mest ekstreme eksempelet finner vi i mediehuset Axel Springer, et av Tysklands største mediehus og utgiver av blant annet Die Welt og Bild. Axel Springer opererer med fem prinsipper som alle journalistene de ansetter, må skrive under på.

Ett av disse prinsippene er at journalistene må støtte det jødiske folk og Israels rett til å eksistere.

Konsekvensene av dette er på den ene siden at den tyske folkeopinionen ikke blir tilstrekkelig informert om palestinske synspunkter, men det betyr også at tyske journalister faktisk ikke har full ytringsfrihet.

Det er ikke bare journalistene hos Axel Springer som merker presset. Ifølge La Marca finnes det også flere eksempler på at fremtredende journalister har blitt straffet for å ha kritisert tyske mediers holdning til Israel.

Han trekker frem polemikken knyttet til Masha Gessen, en kjent intellektuell, som for kort tid siden skrev en svært omdiskutert artikkel i The New Yorker. I artikkelen hevdet Gessen at den tyske kollektive skyldfølelsen vis-à-vis jødene er blitt til en skyldfølelse vis-à-vis hele Israel og at denne «minne-kulturen» har sterk innvirkning på hvordan den nåværende krigen blir formidlet i tyske medier.

Før hun skrev denne artikkelen, hadde Gessen vunnet den gjeve Hannah Arendt-prisen. Etter at artikkelen ble publisert fikk hun beholde prisen, men seremonien som var planlagt i forbindelse med utdelingen, ble avlyst.

Ved siden av de åpenbare konsekvensene for tyske journalister, er La Marca redd for at den tyske holdningen kan svekke det liberale demokratiet på lang sikt.

Masha Gessen

Masha Gessen skrev en omdiskutert artikkel med tittelen "In the Shadow of the Holocaust" om den tyske kollektive skyldfølelsen overfor jødene. Foto: Shutterstock/Karolis Kavolelis

Etablerte fortolkningsrammer

Ifølge den norske medieviteren Kjetil Rødje, er krigen på Gaza så spesiell i mediesammenheng fordi den er et nytt kapittel i et narrativ som har lange historiske røtter.

– Denne konflikten skiller seg ut fordi det allerede er etablert ulike fortolkningsrammer. Mediedekningen av denne konflikten har jo faktisk pågått siden 1948, da staten Israel ble opprettet.

Rødje sier at Midtøsten-konflikten først i senere tid har føyd seg inn langs høyre-venstre aksen i norsk politisk sammenheng.

– Det var først på 70-tallet at Palestina-saken ble en fanesak for venstresiden, selv om det ikke var helt ensidig, forklarer Rødje. Medieviteren forklarer at det historisk for eksempel har vært sterke Israel-sympatier i Arbeiderpartiet, mens det på høyresiden også er flere som sympatiserer med palestinerne.

Det skillet kan også sees i hvordan de ulike norske mediene dekker konflikten og hvilke kilder de baserer seg på.

– Venstresidens aviser, for eksempel Klassekampen, er mer opptatt av å hente inn kilder fra den arabiske verden, mens aviser som Dagen eller VG baserer seg mer på vestlige perspektiver, påpeker Rødje.

Kjetil Rødje

Krigen på Gaza er så spesiell i mediesammenheng fordi den er et nytt kapittel i et narrativ som har lange historiske røtter, poengterer medieviter Kjetil Rødje.

Drept eller omkommet?

For den enkelte journalist og redaktør, har polariseringen stor betydning for arbeidet med å dekke konflikten. Spesielt har ordvalg mye å si for hvilket syn man formidler.

– Det er stor forskjell på om man for eksempel beskriver palestinerne som «okkupert» , om man bruker begrepet «terrorister» eller om man beskriver mennesker som «drepte» eller «omkomne», sier Rødje.

Ifølge Rødje er likevel ikke forskjellene i det norske medielandskapet utpreget store, og de skiller seg heller ikke spesielt mye fra den norske politikken.

– Norge er et veldig homogent land, og medier og opererer i stor grad innenfor samme diskurs, avslutter Rødje.