Aldri friminutt

Elise Farstad Djupedal er skoleforsker på Institutt for lærerutdanning ved NTNU, og forsker blant annet på historiske endringer i den nasjonale timeplanen. Hun mener et økende timetall er en stor inngripen i barns liv – i det hun kaller barndommens timeplan.

– Det er vanskelig å forestille seg fordi vi ofte tar både skoletid og voksenstyring for gitt, forteller hun. Men slik har det ikke alltid vært.

Djupedal pleier å vise frem en timeplan fra 1. trinn i 1974 for å synliggjøre endringene i dagens timeplan. Da hadde nemlig klasse 1A 10 timer undervisning i uka, fordelt på tre dager. I dag har klasse 1A skole fem dager i uka, med totalt 20 timer undervisning. I tillegg begynner barna også et år tidligere på skolen enn de gjorde den gang, samt at skoleåret har blitt forlenget med én undervisningsuke.

Målt i timetall tilsvarer dette en dobling.

– Satt på spissen har en tiåring i dag hatt to år mer undervisning enn foreldrene hadde, sier Djupedal.

I tillegg har det skjedd andre store endringer i barndommens timeplan.

– De fleste barn går i barnehage og SFO, og mange starter tidlig med organisert idrett. Store deler av barnas våkne tid tilbringes altså i institusjoner – innenfor rammer voksne har satt. På mange punkt er barn mye friere i dag enn før, men det er også noe ufritt over den økte institusjonaliseringa som preger samfunnsutviklinga, utdyper Djupedal.

Hun spør seg hva som skjer med barns autonomi som følge av dette.

– Hvilket rom har barn til å bestemme selv hvilke aktiviteter de skal delta på? Har barn selv mulighet til å avbryte og bytte aktiviteter gjennom dagen? I hvilken grad barn bestemme hvem de skal være med i løpet av dagen, spør hun.

Djupedal er bekymret for om dagens skole skaper barn som først og fremst er gode til å svare på institusjonelle forventninger, og om det kan skape barn som er lite selvstendige og som har lite trygghet i å ta egne valg.

– Paradoksalt nok kan det forklare hvorfor dagens unge ikke nødvendigvis mestrer videre studier selv om de har gått mye mer skole enn tidligere generasjoner. Dagens unge har de formelle akademiske ferdighetene på plass, som lesing, skriving og regning. Samtidig mangler de tryggheten som kreves for å forfølge egne faglige interesser og utvikle en faglig selvstendighet som er nødvendig i høyere utdanning.

Hvordan havnet vi her?

I boken Skolens omsorgssvikt diskuterer filosof Ole Martin Moen årsakene til det han peker på som en strukturell omsorgssvikt i skolen. Moen skriver i boken at mesteparten av tiden til både voksne og barn går til undervisning i skolefag, noe som ikke gir nok ressurser til omsorg.

I tillegg til å være et sted for opplæring, har nemlig skolen også blitt et sted barn kan være mens fulltidsarbeidende foreldrene er på jobb. Han hevder at økningen i skolens omfang også henger sammen med fremveksten av det moderne kunnskapssamfunnet.

Djupedal stiller seg bak kunnskapssamfunnet som drivkraft til flere undervisningstimer. Disse timene har i stor grad tilfalt norsk og matematikk på 1.-4. trinn i barneskolen. Djupedal stiller spørsmål ved hvorfor ideen om kunnskapssamfunnet oversettes til en tro på mer institusjonalisering og flere timer i norsk og matematikk.

– Logikken er vel at flere timer norsk og matte før barn er 10 år vil gi bedre akademiske ferdigheter som igjen gjør det mulig for flere å ta lange akademiske grader. På den andre sida går det an å problematisere disse sammenhengene. Fører flere timer til bedre ferdigheter? Gir akademiske grader et høyproduktivt samfunn, spør hun.

Eileen Eldjarn er lektor og masterstudent i filosofi. Hun mener at man griper fatt i noe svært viktig ved å påpeke hvordan skolens omfang har blitt stadig større de siste par generasjonene.

– Ikke bare tar skolen opp mer av barn og unges tid, men det kan se ut som om effekten av å vie skolen mer oppmerksomhet er mer stressbelastning og mer psykisk uhelse, sier Eldjarn.

Lektoren sier at i løpet av hennes femten år som lærer i videregående skole har hun sett idrettsdager – som vi tidligere tok for gitt – bli kuttet helt ut fra årsplanen for enkelte trinn, eller delt i to slik at elevene først må komme på skolen for å ha teorifag, slik at timetallet «går opp» for hvert enkelt fag.

For å imøtekomme krav om oppfylling av timetall pakkes elevenes arbeidsuker tettere, og pusterom som ikke er lovfestet som en del av elevenes skoletilbud blir en saneringspost. Hun mener at det ikke er overraskende at elevene opplever hverdagen som stressende når de de teoretiske fagforpliktelsene henger over dem til enhver tid.

– Når vi bryr oss om elevenes timetall som noe som betyr noe for skoleledere, skoleeiere, politikere eller velgere, så glemmer vi at de vi skal bry oss om er ekte, hele mennesker og at skoletimer er et verktøy vi bruker for å komme i dialog med dem, utdyper Eldjarn.

Eldjarn hevder at det hadde vært problematiske sider ved skolen slik den er organisert dag også med kortere skoledager. Det at skolen er blitt mer omfangsrik i tid ser hun på som bare ett av mange tegn på institusjonalisering av menneskelivets mange sårbare faser.

– Fagfornyelsen, den seneste reformen i norsk skoleplanverk, innebærer nemlig ikke noen vurdering av hvorvidt skolens praksis er til barns beste.

– Det viktige må være hvordan barna har det, ikke pedagogikken som fag eller politikernes fireårsmål, slår Eldjarn  fast og fortsetter:

– Jeg har selv tråkket ut av skoleverket etter 15 år som lærer i videregående fordi jeg så det som stadig vanskeligere å være deltagende i den formingen av barn som foregår der. Det meste av de negative konsekvensene er riktignok utilsiktede, men de er dessverre likefullt inhumane. Etter min erfaring er det aller verste skolens påvirkning på elevens selvbilde og indre dialog, forteller hun.

Skoleforsker Djupedal fra NTNU deler Eldjarns bekymringer. Hun problematiserer at skolen i dag har smalere mål og innhold enn det som reflekteres  i livet og arbeidslivet for øvrig. I stedet for å åpne dører mot framtiden, mener hun skolen lukker døren for mange.

– Elevene representerer et stort mangfold i talent, interesser og ambisjoner, og skal skolen være en institusjon der alle utvikler seg og har utbytte av aktivitetene som står på timeplanen, så krever det en skole med et bredt innhold, avslutter Djupedal.