Demokratiet står sterkt – i Norge

– Det er ingen grunn til å si at det norske demokratiet er svekket de siste ti årene.

Det sier Carl-Henrik Knutsen, professor ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og en av verdens fremste demokratiforskere. Knutsen leder blant annet en tilstandsanalyse for det norske demokratiet og er en av fem forskningsledere for det store internasjonale forskningsprosjektet V-Dem.

Ifølge Knutsen er det norske demokratiet et av de mest velfungerende i verden, og selv om det finnes rom for forbedringer ser han ingen grunn til at alarmklokkene bør ringe enda.

– Det er sant at vi ser at unge menn stemmer til høyre også i Norge, slik vi ser i mange andre land, men det er ikke en demokratitrussel, påpeker Knutsen.

Knutsen utelukker likevel ikke at det også i Norge kan utvikle seg ekstremistiske og autokratiske subkulturer, som følge av at slike holdninger smitter over til Norge fra andre land.

Tilliten nordmenn generelt har til demokratiske institusjoner er ifølge Knutsen en av de viktigste årsakene til at det norske demokratiet er så stabilt.

– Internasjonalt har vi sett at det ofte er demokratisk valgte ledere som bygger ned demokratiske institusjoner etter at de først har kommet til makten. Det har skjedd i Ungarn og Tyrkia og er nå i ferd med å skje i USA. Der skjer endringene veldig fort fordi amerikanerne har en dyp mistro til den politiske eliten. Samme type mistro finnes ikke i Norge, sier Knutsen.

Han legger likevel til at blind tillit til institusjoner og til den politiske eliten heller ikke er bra.

– Sånn sett er det bra at for eksempel pendlerboligskandalen skapte så mye debatt og gjorde folk opprørte, forklarer Knutsen.

At Norge og Skandinavia skiller seg ut i internasjonal sammenheng, er det liten tvil om. Det viser både undersøkelsen V-Dem, som Knutsen er med på å lede, og en ny og svært grundig studie foretatt av Universitetet i Southampton i England. Med over 3000 spørreundersøkelser utført i over 140 land mellom 1958 og 2019, er det en av de grundigste studiene i sitt slag som noen gang er gjennomført.

I henhold til Southampton-undersøkelsen har tilliten til folkevalgte parlamenter sunket i nær sagt hele verden mellom 1990 og 2019. Norge og Sverige er blant de svært få unntakene fra denne trenden.

Ifølge Viktor Valgarðsson, som er forsker i Statsvitenskap ved Universitetet i Southampton og hovedforfatter av studien, er det flere årsaker til at de skandinaviske landene skiller seg ut.

– Dette er velstående land med sterke velferdssystemer, relativt små interne forskjeller og et robust medielandskap, inkludert gode offentlige medier, sier Valgarðsson.

En annen faktor Valgarðsson peker på som en mulig forklaring er bruken av proporsjonale valgsystemer – snarere enn såkalte pluralitetsvalg [«first past the post» på engelsk] som man finner i blant annet Storbritannia og USA.

– Pluralitetsvalg er mer polariserende, samtidig som et slikt system kan gjøre det lettere for populistiske ledere å oppnå regjeringsmakt, sier Valgarðsson.

Til tross for den synkende tilliten til demokratiske institusjoner, påpeker Valgarðsson at demokratiet som ideal fremdeles er svært populært på verdensbasis.

– Det gir grunn til å tro at mange mennesker støtter demokratiet som en abstrakt idé, selv om de ikke er fornøyd med hvordan demokratiet fungerer der de er, forklarer Valgarðsson. Han legger til at det også kan skyldes manglende kunnskap om, eller forpliktelse til, ulike deler av demokratiet, som en fri presse eller uavhengige domstoler.

Imidlertid advarer den islandske statsviteren om at nylige undersøkelser viser at demokratiske idéer er blitt mindre populære blant amerikanske ungdommer.

– Det bør få alarmklokkene til å ringe, sier han.

– Ulikheten er mer systematisk enn man kanskje tror i det vi gjerne tenker på som «likhetslandet» Norge. Ulikheten øker også her hjemme, og det får et ekstra negativt fortegn når man ser på tallene for hvem som bruker demokratiet.

Det sier Thea Joramo Lysne og Ida Helene Rosenqvist, forfatterne av boken «Makta er vår».

De to forfatterne advarer om at mennesker med høyere utdannelse, lønn og sosioøkonomisk status jevnt over bruker demokratiet mer.

Bruk av demokratiet skjer gjennom ulike påvirkningskanaler, blant annet ved å bli medlem i politiske partier, stemme ved valg, delta i underskriftskampanjer eller demonstrasjoner, kontakte politikere, skrive leserinnlegg og gå til sivil ulydighet.

Hvilke påvirkningskanaler som brukes endres også over tid – mens medlemskap i politiske partier har gått sterkt ned, øker blant annet bruk av boikott som politisk påvirkningsmiddel, spesielt blant unge.

Joramo Lysne og Rosenqvist peker også på at mens politikeres bakgrunn i stadig økende grad reflekterer befolkningen når det gjelder faktorer som kjønn og minoritetsbakgrunn, er det samme ikke tilfellet hvis man ser på utdannelse og yrkesbakgrunn.

– På dette punktet øker gapet mellom stortingsrepresentanter og resten av befolkningen, sier de to forfatterne, og forklarer at det kan bety at lønn og utdannelse avgjør hvem som har mest påvirkningskraft på samfunnsutviklingen.

De to forfatterne er også redd for at forskjellig utdannelse og yrkesbakgrunn mellom politikere og folk flest kan skape mistillit, apati og resignasjon i ulike befolkningsgrupper.

– Det vil være ren gift for tilliten til demokratiet som system, sier Joramo Lysne.

Bakgrunnen for at de to forfatterne startet arbeidet med boken om maktforholdene i Norge, var et ønske om å gjøre kunnskap om det norske demokratiet tilgjengelig for folk flest.

– Alle disse sirlige systemene og solide institusjonene, som gjerne kan gjøre at gjennomføring av politiske saker kan å ta tid, er med på å gjøre demokratiet vårt bunnsolid, understreker de og legger til:

– Institusjonene våre kontrollerer og balanserer hverandre gjensidig, og ingen har ubegrenset tilgang på makt. Dette er et system som det er lett å sette pris på i disse tider, spesielt når vi ser hva som skjer i USA, avslutter Rosenqvist.