All bistand virker, men virker den godt nok?

– Vi har hatt betydelige resultater innenfor enkeltsektorer, sier Hegertun, og viser til at norsk helsebistand alene mest sannsynlig har bidratt til å avverge hundretusenvis av dødsfall og tilfeller av alvorlig sykdom.

Etter at forskere har kritisert norsk bistand for at den ikke har noen effekt på fattigdom, at premisset er et ovenfra og ned-perspektiv og at den kan bidra til å legitimere korrupte regimer, forsvarer Hegertun norsk bistand. Han viser blant annet til norske bidrag til ulike helseprogram.

– Vaksinealliansen GAVI viser til at de avverget 1,5 millioner fremtidige dødsfall i 2019 alene. Mellom 2000 og 2015 ble 6,2 millioner malaria-relaterte dødsfall og 43 millioner tuberkulose-relaterte dødsfall unngått ifølge FN (UNAIDS og WHO). I samme periode regner man med at 8 millioner dødsfall ble unngått pga. tiltak for å bremse HIV-epidemien. Dette er innsatser Norge har vært en sentral bidragsyter til. I tillegg kommer bidrag til forskning, teknologi og helsesystemer. Siden 2000 har Norge gitt omtrent 70 milliarder til globale helseformål, påpeker Hegertun, og fortsetter:

– Ser man forbi helse og ser på bistanden i sin helhet finner diverse metastudier at et sted mellom 70 og 80 prosent av bistandsprosjekter når målene sine i moderat til høy grad, slår han fast og fortsetter:

– Samtidig sier ikke dette så mye om effekten på samfunnsnivå eller på lang sikt. Vi skal også huske at bistanden kan ha negative bivirkninger, og vi må jobbe for å gjøre den så god som mulig, poengterer han.

Når det gjelder økonomisk vekst har forskningen spriket i begge retninger, men i senere år har det vært økende konsensus i litteraturen om at bistand likevel bidrar til økonomisk vekst over lang tid, påpeker Hegertun.

– I de siste årene har imidlertid ikke bistanden vært innrettet mot økonomisk vekst, men i langt større grad fokusert på å nå andre mål som for eksempel bedre helse, likestilling og tilgang til skolegang. Dersom økonomisk vekst hadde vært målet, ville man nok investert i mer vekstfremmende sektorer. I tillegg skal jo bistanden tilkomme land i de perioder der økonomisk vekst er veldig vanskelig å få til, forklarer han, og legger til at veldig mange land likevel har gått fra å være lavinntektsland til mellominntektsland de siste tiårene samtidig som fattigdommen er redusert.

Ifølge Hegertun er det ikke sant at bistanden ikke endrer seg i lys av kritikk som er rettet mot sektoren. Dette til tross for at Riksrevisjonen har kommet med to rapporter på to ulike felt innenfor bistanden, som begge trekker ganske like og nedslående konklusjoner.

– På utdanningsområdet har det blant annet skjedd endringer etter at evalueringer fant kritikkverdige forhold. Samtidig må man huske på at den siste rapporten om støtten til Verdensbankens fond faktisk bruker det laveste av Riksrevisjonens fire nivåer av kritikk, til tross for at konklusjonene høres svært kritiske ut, og blant annet ble omtalt som «slakt» i Dagsnytt Atten, minner Hegertun på.

Seniorrådgiveren viser også til det faktum at norsk bistand er underlagt evalueringer og økonomistyringsdirektivet i staten. Det betyr at om målene ikke nås, er Norge forpliktet til å endre eller trekke seg tilbake fra prosjekter. NORAD-rådgiveren mener derfor at evalueringer og rapporter som utgis av Riksrevisjonen, er positive fordi de kan påvise forhold som ikke fungerer i norsk bistand og det kan dermed føre til læring og endring.

Samtidig er Hegertun enig i at kommunikasjonen rundt bistand og bistandsfeltet likevel har skapt urealistiske forventninger om hva bistanden kan oppnå. Han sier blant annet at bistanden aldri har vært stor nok til å oppnå alle de målene som politikerne har satt for bistanden, og bruker bærekraftsmålene som eksempel.

– Hvis man tok all bistand fra alle giverland i 2017 og fordelte den likt på mennesker i utviklingsland blir det omtrent 25 dollar per person per år, altså rundt 70 øre dagen. Med de pengene tar vi mål av oss å bidra til å nå bærekraftsmålene, altså utrydde sult og fattigdom, stanse all krig, fremme god helse for alle, uansett alder, oppnå likestilling og full sysselsetting i hele verden, i tillegg til en rekke andre mål og alt innen 2030. Når man ser på hvorvidt bistanden fungerer på makronivå, må man ta inn over seg at målene ofte er høye og bidragsyterne mange, og at det dermed er svært vanskelig å måle og dokumentere. Det hersker en slags idé om at målene med bistanden alltid skal nås 100 prosent, og det på relativt kort tid, understreker Hegertun.

På spørsmål om hvorvidt bistand til enkeltsektorer kan bidra til å legitimere udemokratiske regimer, stiller Hegertun seg tvilende. Han setter spørsmålstegn ved hvor stor og betydelig norsk bistand egentlig er, og om innbyggerne i mottakerland får inntrykk av at deres statsapparat fungerer bra bare fordi de mottar tjenester finansiert med bistandspenger.

– Det er et godt spørsmål, men ofte har kritikken av bistanden vært det motsatte: at bistanden nettopp ikke benytter nasjonale systemer og i stedet lager «parallelle» tjenester og systemer. Det er for vanskelig å si noe om effekten av bistand på regimers legitimitet, sier han.

Seniorrådgiveren trekker også en parallell mellom bistand og næringsliv.

– Vi må huske på hvor risikofylt mye av bistanden er. På børsen vet alle at det som er mest risikabelt også potensielt er mest profitabelt. Det vil være langt mindre risiko knyttet til for eksempel vaksinedistribusjon i et stabilt mellominntektsland der helsesystemet fungerer relativt godt, enn å satse på forsoning eller institusjonsutvikling i krigsherjede områder. Men i det første tilfellet vil trolig myndighetene selv eller andre giverland bidra, og da utgjør man en veldig liten forskjell. Men dersom man lykkes med en «høyrisikoinvestering» vil jo utviklingsgevinsten være tilsvarende stor, påpeker Hegertun.

Seniorrådgiveren minner også om hvor komplisert det er å måle effektene av bistand på områder som statsbygging og økonomisk utvikling, der svært mange faktorer spiller inn.

– Fra 2000 til 2015 hadde mange afrikanske land en sterk økonomisk vekst, men det handler om langt mer enn bistand. Det handler om råvarepriser, konjunkturer, handelsavtaler, befolkningsvekst, en rekke ulike faktorer. Jeg tror likevel det er sannsynlig at bistanden har bidratt til litt bedre økonomisk vekst, litt bedre regelverk noen steder, litt bedre utdanning, litt mindre barnedødelighet, og litt mer gjødsel på åkeren. Selv om totaleffekten av dette er veldig vanskelig å måle og dokumentere, avslutter Hegertun.