Bygger demokratisk kompetanse

– At det spesifikt var ungdom som ble angrepet på grunn av deres samfunnsengasjement, og at åstedet for terroren er tatt tilbake som arena for å styrke unges demokratiske engasjement, gjør stedet helt unikt, sier Lars Gudmundson som er leder av Demokrativerkstedet på Utøya.

Kombinasjonen av åsted, minnested og et sted for læring, gjør sterkt inntrykk på ungdommene som kommer hit. Hvert år besøker over 10000 skoleelever, konfirmanter, ungdom fra frivillige organisasjoner, idrettslag og fritidsklubber demokrativerkstedet.

– Mens yngre generasjoner har en forestilling om Utøya som et fælt sted der mange har blitt drept, har de litt eldre egne minner om 22. juli. De husker hvor de var og hvordan de oppfattet det. Felles for alle som kommer til Utøya er at de bærer med seg en usikkerhet og tanker om at de skal til et grusomt sted. Vår enkle ambisjon at de skal ha en bedre følelse i seg når de reiser med ferja hjem herfra, forteller Gudmundson.

På demokrativerkstedet, som er partipolitisk uavhengig og adskilt fra den politiske AUF-aktiviteten på øya, får deltagerne praktiske verktøy som skal styrke samfunnsengasjementet og demokratisk kompetanse.

– Vi bruker verkstedmetaforen fordi demokrati er noe som må ivaretas og vedlikeholdes, det må innimellom repareres og bygges. Du må ha ulike typer verktøy, som å vite hvordan man håndterer konflikter og klarer å leve sammen på en fredelig måte i en verden full av ulikheter, understreker Lars Gudmundson.

Han forteller at de forsøker å gjøre store begreper som demokrati, menneskerettigheter og samfunnssystemer håndterbare og forståelige. Det skjer ved hjelp av ulike øvelser der ungdommene selv må finne løsninger på utfordringene de får.

– Hvordan ruster man noen til å stå imot udemokratiske holdninger?

– Vi prøver å behandle diffuse ting som «bevisstgjøring». For å nå inn til en 15 åring er det viktig å få frem at du har en stemme, til en viss grad et ansvar, men først og fremst en mulighet til å være med å påvirke. Det trenger ikke være noe stort, det begynner i det små – med hvordan du er i forhold til dine omgivelser, dine venner og uvenner, forteller Gudmundson.

Du skal utvikle en ryggmargsrefleks for hvordan du reagerer og håndterer situasjoner som oppstår, og for hvordan du kjenner igjen det som kan være trusler mot et fredelig samfunn.

Å vokse opp med en forståelse av hva et demokrati er, ikke bare som system, men som en måte å leve sammen på i et samfunn, utgjør en viktig forskjell, ifølge Gudmundson.

– Veldig ofte er demokratilæring systemorientert, hos oss er det mye mer individorientert og kollektivt. Hvordan lever man sammen?  Vi forsøker å gjøre det gjenkjennbart, praktisk og forståelig for unge mennesker.

– Hva har overrasket deg mest i møte med ungdommene?

– Hvor fort 22. juli har blitt en historisk hendelse. For 14-15 åringene som kommer hit er det nesten på linje med 2. verdenskrig. Noe av grunnen til at vi opprettet demokrativerstedet er nettopp for å formidle hva som skjedde – der det skjedde. Ting blir fort glemt og betydningen av det blir redusert også gjennom måten vi snakker om det på. Det blir gjerne gjenfortalt som «en hendelse» heller enn «terror», man minimerer språkbruken og skaper en distanse både i tid og begrepsbruk. Det er viktig å bekjempe og huske på at terror og ekstremisme kan skje igjen i Norge, påpeker Gudmundson.

Zamran Ahmad Butt er utdannet pilot og jobbet i mange år som flyinstruktør og flyger. Butt er også dialogpilot, utdannet ved Universitetet i Oslo og har lang erfaring med å lede holdningsprosjekter for å forebygge negative fordommer, utenforskap og ekstremisme. Dette er kunnskap han nå bruker i sin andre jobb som undervisningsansvarlig på demokrativerkstedet på Utøya.

Han ser mange paralleller mellom arbeidet med demokrativerkstedet og jobben som pilot.

–I en cockpit er man helt avhengig av å ha god atmosfære, god kommunikasjon og åpenhet, men samtidig være mer rigid når det kommer til prosedyrer, sier han.

Videre sier Butt at han begge steder er i førersete, der beslutninger skal tas fortløpende.

-Jeg jobber i globale multi-crew der dialogbiten og kulturforståelse er viktig, sier han.

I prosessen med å ta tilbake Utøya spilte dialog en viktig rolle.  Å lytte til og snakke med de berørte familiene over tid om hva slags sted Utøya skulle bli, var avgjørende for å komme et steg videre i prosessen. Samtidig er dialog en viktig verdi som aktivt må trenes på i et demokrati.

– Vi har ikke lenger så mange møteplasser for det i en verden med stadig mer digitalisering og bruk av teknologiske plattformer. Når man er fysisk til stede og snakker med et menneske som mener noe helt annet enn deg selv, trener man på å takle uenighet. Å lytte og prøve å forstå den andres perspektiv, kan være forebyggende i seg selv, påpeker dialogpiloten.

At noen blir ekstremister kan henge sammen med at enkelte føler de ikke hører til en gruppe. Utenforskap er gjerne første steg inn til en radikaliseringsprosess eller ekstreme holdninger. Butt skiller mellom push og pull-faktorer.

– Det som dytter deg ut av fellesskapet, kan være alt fra en vanskelig oppvekst, til identitetsspørsmål eller at man har møtt på hat og diskriminering. Mens politiske ideologier eller religiøse ekstremister trekker deg inn i et fellesskap og gir en ny mening med livet ditt, når du er på ditt mest sårbare. De gir deg fellesskapsfølelsen og en rask overgang fra «zero» til «hero». Du får et svart-hvitt bilde av verden og dermed noen fiendebilder du skal være med å kjempe mot, ifølge Butt.

Det er enkle løsninger på komplekse livsfenomener, som de ekstreme kreftene er gode på å utnytte med sin retorikk, propaganda og ikke minst med sin tilstedeværelse på sosiale medier hevder Butt.

Å lære om hvordan noe går fra ord til handling, er viktig i en verden der vi stadig ser mer normalisering av hatprat, ytterliggående holdninger og krass, polariserende språkbruk i debatter, mener dialogpiloten.

– På demokrativerstedet setter vi fokus på denne «pyramiden»: Hvor fort noe går fra å være stereotypisk fordomsfullt til å forankre seg hos personer, til å bli negative holdninger mot visse grupper og til man begynner å handle på det, enten det er gjennom diskriminerende eller voldelig adferd.

– Hva er den største utfordringen med å nå frem til unge i dag?

– At det ikke er nok møteplasser å snakke sammen på. Det fjerner det menneskelige og den grunnleggende empatien vi har eller bør ha for hverandre. Det gjør oss mer distansert fra virkeligheten, i tillegg har vi fremvekst av misinformasjon på nett som er vanskelig å kontrollere, ifølge dialogpiloten.

– Vi har forsøkt er å bidra med en helhetlig tenkning rundt forebygging, noe som er tett knyttet til demokratisk motstandsdyktighet.

Det sier Claudia Sabine Lenz som er professor i samfunnsvitenskap og har sittet i Ekstremismekommisjonen, som ble oppnevnt av regjeringen i 2022.

Kommisjonen som leverte sin sluttrapport «Felles innsats mot ekstremisme» 1. mars i år, hadde et bredt mandat; Å se på ekstremisme forstått som vold og terror, og på hvilke strømninger og ideologier som undergraver demokratiet og menneskerettigheter.

– Vi skulle også kartlegge årsaksfaktorer og komme med anbefalinger om forebygging. Dette siste er det aller viktigste, påpeker Lenz.

Kommisjonen har ikke kun fokusert på det som allerede har gått galt, men på hvordan alle samfunnsinstitusjoner kan bidra til at mennesker lever gode, meningsfylte liv og oppleve tilhørighet. Det viser seg å være svært effektiv forebygging, ifølge professoren.

– Det hjelper til med å forhindre at mennesker i sårbare situasjoner ikke fanges opp, faller helt utenfor eller blir ensomme. Ikke minst styrker det evnen til å respondere på en demokratisk måte når det kommer utfordringer og kriser, ifølge Lenz.

I rapporten trekkes skolens viktige rolle for å styrke demokratisk motstandsdyktighet hos hele befolkningen frem. Skolen er viktig nettopp fordi det er et utdanningsløp alle skal igjennom. Samtidig har fokuset på sikkerhet utfordret skolens evne til tillitsbygging.

Lenz viser til Storbritannia som et konkret eksempel på nettopp dette. I det britiske prosjektet «Prevent», er lærere forpliktet til å melde fra til politiet hvis de opplever at elever har uttrykt noe bekymringsfullt.

– Men det siste elever som sliter og er sårbare trenger, er at læreren går til politiet. De trenger derimot en god voksen de kan stole på. Det vil alltid være behov for politi og PST, men det aller viktigste er å bygge relasjoner og tillit i førstelinje. Å vise folk at det finnes bedre alternativer, påpeker Lenz.

«Prevent» har møtt massiv motstand fra lærerstanden i Storbritannia, som opplever prosjektet som fullstendig nedbrytende. Studier viser også at det fører til økt selvsensur hos elevene.

– Selvsensur betyr ikke at de problematiske holdningene forsvinner, de kommer bare ikke til uttrykk. I de verste tilfellene kan de igjen kanaliseres ut i det mørke nettet, advarer Lenz.

Hvordan møte det udemokratiske på et demokratisk vis? Her ligger nøkkelen, ifølge professoren.

– I mange tilfeller handler det om å møte individet med respekt, men samtidig utfordre til refleksjon og ettertanke. Demokrativerkstedt på Utøya ruster de unge til å stå i uenighet uten å oppfatte hverandre som fiende. Det er helt i tråd med det Ekstremismekommisjonen anbefaler, avslutter Lenz.