For gjennom disse partiene strømmer radikale, og til dels ekstreme, ideer – ideer som er gamle og har etterlatt seg dype spor i Europas historie, og som i dag kommer i en ny innpakning.
Å forstå disse bevegelsenes gjennomslag på 2000-tallet krever et bredt blikk. Vi må se på bakenforliggende årsaker og utviklingstrekk: økende ulikhet, politiske svik og globalisering. Men vi må også se på hva ytre høyre selv vil og hvordan de jobber. Dette er bevegelser som søker makt, og som vil endre samfunnet grunnleggende i illiberal retning.
Det nye ytre høyre normaliserer det ekstreme. La meg gi noen eksempler på hvordan det kan se ut.
Avdjevling. Det franske partiet Front National ble opprettet i 1972 og er sett på som et høyreekstremt parti. Partileder Jean Marie Le Pen kom med rasistiske og antisemittiske uttalelser som han ble dømt for flere ganger. Da dattera hans, Marine Le Pen, tok over i 2011, startet hun en prosess for å «avdjevle» partiet: De skulle ikke lenger assosieres med Jean-Maries gammeldagse rasisme. Hun snakket mer om økonomi, sosialpolitikk og om vestlige friheter. Men én gruppe snakket Marine om på samme måte som før: muslimske innvandrere. Frankrike var i ferd med å bli «okkupert», hevdet hun.
Vendingen fra å snakke om «rase» til å snakke om kulturer og religioner, som ikke kan eller bør leve sammen, preger den nye bølgen av ytre høyre. Ideen ble til alt på 1960-tallet. Det såkalte Nouvelle Droite (nye høyre) ville gjøre blod, jord og radikal konservatisme spiselig igjen, gjennom kulturkamp. Etter 2001 ble muslimer en populær fiende – og de høyreradikale populistene rettet skytset mot dem og mot «den liberale eliten» som hadde sviktet folket ved å åpne for innvandringen.
Normalisering av det ekstreme: Høyrepopulismen og ytterkantene