Bistandspolitikken mangler politisk vilje

I 1995 ble seniorforsker Inge Amundsen ved CMI i Bergen bedt om å gjøre en risikoanalyse av Norads Olje for Utvikling (OfU) institusjonssamarbeid med Angola. Amundsens rapport var så krass i sin kritikk at den ble unndratt offentlighet, og Norad bestilte en mot-rapport slik at bistanden til Angola kunne fortsette.

Slik hørtes én av konklusjonene i rapporten ut:

«Det overordnede og langsiktige målet for OfU er redusert fattigdom, definert som en økonomisk, sosialt og miljømessig forsvarlig forvaltning av petroleumsressursene. Det aktuelle samarbeidsprosjektets spesifikke målsetting er todelt, det skal hjelpe Angola i å utvinne olje og gass på en bærekraftig og forsvarlig måte, og det skal bidra til at inntektene kommer befolkningen til gode. Det er ingen grunn til å tro at dette prosjektet vil kunne oppnå de overordnede og langsiktige målsettingene i Angola.»

– Norges bistand til Angola hadde ingenting med fattigdomsbekjempelse å gjøre, sier Amundsen i dag, og fortsetter:

– Norge gav penger til en institusjon og et land som hadde oljeinntekter på linje med Norge på den tiden, det angolanske petroleumsdepartementet. Det var tydelig at motivasjonen for å gi disse pengene var at norske oljeselskaper var tungt inne på den angolanske sokkelen, understreker forskeren.

Amundsens rapport ble likevel fanget opp av flere aviser som skrev om saken, og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité stilte spørsmål. Bistandsministeren måtte ut å forklare bruken av pengene, og lovet da «full gjennomgang av oljehjelpen til Angola». Så blåste stormen over. Dette var i 1996. I 2020 ga Norge fortsatt drøyt 50 millioner kroner til det oljerike afrikanske landet, og 4,3 av disse millionene gikk til energisektoren.

Amundsen sammenligner norsk bistand til Angola på 90-tallet med den nåværende støtten vi gir til verdens nest største økonomi, Kina.[1]

I 2020 ble det utbetalt ufattelige 85,4 millioner kroner i øremerket bistand til Kina. Siden år 2000 har vi gitt bort over to milliarder kroner til stormakten. Nesten 30 % av disse pengene går til «offentlig sektor i mottakerland», altså til den kinesiske staten.

Ifølge bistandsforsker Amundsen, finnes det ingen andre måter å forklare disse gavene på enn at «det er for å selge laks».

– Jeg tror ikke norske myndigheter tørr å stoppe denne bistanden av frykt for negative konsekvenser for norsk næringsliv, sier han.

[1] Mer om norsk bistand til Kina og UDs kommentar til denne bistanden, kommer i et eget intervju med UD, publisert som en del av denne artikkelserien.

Selv om norsk bistand naturligvis ikke alltid har som formål å kjøpe markedsadgang for norske aktører, står vi likevel langt fra å nå de målene vi selv har satt oss med bistanden. Det er blant annet å bringe folk varig ut av fattigdom, skal vi tro Amundsen.

– Det er liten eller ingen effekt av bistand på fattigdom, det er etter hvert blitt etablert kunnskap. Bistanden har ikke klart å sette land i stand til å klare seg selv, sier Amundsen, og gjentar noe han også har skrevet blant annet i Bistandsaktuelt.

I og med at de overordnede målene om å «hjelpe folk permanent ut av fattigdom» har vært umulige og oppnå, har forvaltere av bistandspenger hatt en tendens til å fokusere på delmål i stedet. Det vil si at man satser på enkeltsektorer som helse og utdanning, snarere enn på varige systemendringer. Slik bistand gir også resultater, barnedødeligheten har for eksempel gått ned mange steder de siste 20 årene.

Ifølge Amundsen er dette likevel ingen god vei å gå. I verste fall kan det bidra til å legitimere autoritære regimer.

– Når vi gir noen penger, legitimerer vi dem, fastslår han.

– Det kan virke mot sin hensikt, i alle fall på lang sikt.

Amundsen viser til Uganda som eksempel, et land der Norge har gitt store summer de siste 20 årene (6,9 milliarder), men der en despot fortsatt sitter ved makten.

– Hvis vi gir bistand på denne måten, blir vi nødt til å fortsette med det nærmest for alltid, påpeker Amundsen.

Ifølge forskeren henger fattigdom nemlig nært sammen med autoritære styresettet, og han er bekymret over at den negative utviklingen vi har hatt de siste årene. Autoritære krefter har igjen vunnet terreng i kampen mot demokratiet mange steder, noe som også har hatt en negativ innvirkning på fattigdommen. Det er et problem når giverland, som Norge overser politiske aspekter, mener Amundsen.

– Vi må bli langt bedre til å sette krav til bistandsmottakerne, krav om åpenhet, menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og demokrati, understreker forskeren.

Ifølge Amundsen er det bare en vei å gå for å oppnå varige resultater med bistanden, og det er å gjenoppta satsingen på bedre styresett, på kampen mot korrupsjon, og ikke minst øke innsatsen for å spre demokrati. Dette siste handler også om langt mer enn bare å holde valg.

– Mye bistand ble gitt til å holde valg, spesielt i det sørlige Afrika i årene etter 1990 med den nye demokratibølgen som var da. Men resultatet viste seg etter hvert å være at svært mange av de autoritære regjeringspartiene som satt ved makten, ikke bare beholdt den, men fikk den legitimert av valgene, sier Amundsen.

Forskeren innrømmer at det er vanskelig å endre politiske kulturer, men han er også overbevist om at det er mulig dersom det finnes politisk vilje til det i «bistandsbransjen». Det vil imidlertid kreve en helt annen type holdning enn det bistandsforvaltningen og politikerne har i dag.

– Vi må finne utviklingstrekk som er positive, og så støtte dem aktivt, sier Amundsen, men legger til at det vil kreve noe som den norske bistandsforvaltningen ikke liker, nemlig politisk innblanding.

Ifølge Amundsen holder det nemlig ikke å gi generell demokratistøtte, man må vurdere enkeltaktører og partier for å avgjøre hvem som er reelt demokratisk innstilt, og så støtte disse aktivt.

På lang sikt vil et styrket demokrati også bidra til at korrupsjon bekjempes, mener forskeren.

En av de siste gangene Norge drev med slik politisk målrettet bistand, var i Sør-Afrika under apartheid, da vi aktivt støttet apartheid-motstanderne i ANC. Denne direkte hjelpen var utvilsomt legitimert av behovet for å nedkjempe et så åpenbart rasistisk regime som det sør-afrikanske, men man kan spørre seg om ikke retten til for eksempel ytringsfrihet og retten til mat og utdanning ikke er like viktige verdier å kjempe for, som retten til ikke å bli diskriminert på grunn av hudfarge.

Det må imidlertid politisk vilje til for å gjenoppta den politiske bistanden, og Amundsen er ikke sikker på om slik vilje finnes.

– Det er den tristeste utviklingen jeg har sett i norsk bistand de siste årene. Denne prioriteringen av tekniske delmål på bekostning av langsiktige politiske mål, sier forskeren oppgitt.