– Vi beveger oss lenger bort fra løsningen

– I mine øyne er det fordi at man over tid, i stedet for å løse de grunnleggende temaene, har gjort konflikten mer komplisert. Vi kommer ikke nærmere en løsning, vi beveger oss lenger bort fra den, forklarer Jensehaugen.

Konflikten startet i 1948, da staten Israel ble opprettet med støtte i FNs delingsplan av det britiske mandatområdet Palestina. Opprettelsen av Israel kastet umiddelbart regionen ut i krig, og førte til at så mange som 750 000 palestinere ble drevet på flukt.

De grunnleggende problemene Jensehaugen sikter til, var at det ikke ble laget en plan for hvordan man skulle dele territoriet mellom jøder og palestinere, hvordan man skulle håndtere det palestinske flyktningproblemet og hva slags status Jerusalem skulle få. I tillegg manglet det en plan for å få begge sidene til ikke bare å anerkjenne hverandres stater, men også å vise forståelse for den andre sidens historiske traumer.

Men mens jødene ble representert av den nye staten, Israel, var situasjonen annerledes for palestinerne. Mange palestinere ble fordrevet fra det som ble israelsk territorium da staten Israel ble opprettet.

– I denne første fasen er det palestinerne som er det største offeret, men de ble representert av de andre arabiske statene. Det gjorde at ingen tok tak kjerneproblemene, som i stedet bare vokste i omfang, sier forskeren.

Videre peker Jenshaugen på at flyktningkrisen også ble forverret av at mange palestinerne forsøkte å vende tilbake til sine tidligere hjem, men fant ut at israelere allerede hadde flyttet inn i husene deres.

Neste krig oppstod i 1967, den såkalte seksdagerskrigen, mellom Israel og en koalisjon av arabiske stater, primært Syria, Jordan og Egypt.

Jensehaugen forklarer at de arabiske statene nok en gang er hovedaktører, mens palestinerne selv tilsidesettes.

– Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, er nå stiftet, men den overses på det internasjonale plan, understreker forskeren, og henviser til Edward Said, som brukte et sitat fra Marx i åpningen av boken sin, «Orientalismen»: “They cannot represent themselves, they must be represented”.

– Araberstatene brukte Palestina som en brikke i et større, internasjonalt politisk spill, sier han.

For å skaffe seg en plass på den internasjonale, politiske arenaen, gikk PLO drastisk til verks. Gjennom geriljakrigføring mot Israel og internasjonale terrorangrep, tvang de frem en anerkjennelse. Det skulle vise seg å bli et tveegget historisk sverd.

– De grusomme handlingene satte palestinerne på kartet som en egen aktør. De fremprovoserte borgerkrigen i Jordan i 1970 og ble en viktig aktør i borgerkrigen i Libanon i 1975, men som resultat av disse handlingene ble PLO-ledelsen drevet i eksil i Tunisia, forteller Jensehaugen.

På nytt overlatt til seg selv, okkupert av Israel og uten representasjon internasjonalt, startet det første palestinske opprøret, den såkalte intifadaen, i 1987.

– Palestinerne fikk mye støtte under den første intifadaen. Verden innså da at man måtte forholde seg til palestinerne som folk, ikke bare som terrorister og objekter for humanitære handlinger. Dette drev frem Oslo-prosessen på 90-tallet, sier PRIO-forskeren.

Oslo-prosessen var forhandlingene om et avtaleverk som skulle sikre varig fred mellom Israel og Palestina. Oslo-avtalen var ment å være første steg i en lang prosess med gradvise konsesjoner fra begge sider.

– Dessverre for palestinerne lever Oslo-avtalen i beste velgående, mens Oslo-prosessen er helt død, sier Jensehaugen.

Forskeren forklarer at dette er den verst tenkelige løsningen for palestinerne, nettopp fordi de fikk veldig lite i første ledd av Oslo-prosessen.

– I praksis er dette en mekanisme for fortsatt israelsk kontroll over de okkuperte territoriene, poengterer Jensehaugen.

Denne situasjonen førte til den andre intifadaen, som i motsetning til den første, stort sett ble fordømt av det internasjonale samfunnet.

– Den andre intifadaen var dominert av voldshandlinger, inkludert selvmordsbombinger, og palestinerne mistet mye støtte på grunn av dette. Situasjonen må imidlertid sees i sammenheng med krigen mot terror fordi Israel klarte å vinkle sin kamp mot palestinerne som en del av den globale kampen mot terror, mener Jensehaugen.

Hamas oppstod i 1987 som reaksjon på den første intifadaen, men hadde røtter i Det muslimske brorskap. Det muslimske brorskap er en organisasjon som oppstod i Egypt på 20-tallet og som opprinnelig søkte reform gjennom Islam. Organisasjonen bygget skoler og drev sykehus, men er også etter hvert blitt kjent som verdens første moderne islamistiske organisasjon.

Jensehaugen forklarer at Hamas både har en veldedig, islamsk gren som blant annet driver skoler og sykehus, men også er en militant organisasjon. Når Israel sier at de skal knuse Hamas, mener forskeren det er uklart hvilken del av organisasjonen de sikter til.

Da Hamas i 2006 bestemte seg for å delta i politikken og vant valget i Gaza, snudde de opp ned på palestinsk politikk, og drev frem et sterkt skille mellom de to palestinske enklavene, Gaza-stripen og Vestbredden. Samtidig skjedde det mye også i Israel. Ikke minst drev statsminister Benjamin Netanyahu, som siden han ble valgt første gang i 1996, Israel i en stadig mer høyrenasjonalistisk retning.

Dette har åpenbart hatt betydning for forholdet mellom de to befolkningene. Blant annet har Israel utvidet bosettingene på den okkuperte Vestbredden i en så stor skala at det nå er omtrent 700.000 bosettere på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.

– Den andre intifadaen ødela fredsbevegelsen i Israel. De som kunne gitt de konsesjonene som kreves i fredsforhandlingene, taper stadig flere politisk valg. I en slik situasjon, er det få politiske løsninger på horisonten, sier Jensehaugen.