Varsler endringer i innvandrings- og integrasjonspolitikken

Arbeiderpartiet har signalisert at de vil gå inn for en strammere innvandringspolitikk i det nye partiprogrammet og arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna har vært i København for å lære mer om danskenes innvandrings- og integreringspolitikk.

Samtidig har britiske og spanske politikere vært i Roma for å lære om Italias politikk på området – antallet migranter som har ankommet Italia har nemlig gått kraftig ned det siste året. Betyr dette at vi kan vente oss en restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk i Europa i tiden som kommer?

– Vi skal ikke ta imot flere enn de vi klarer å integrere på en god måte. De siste årene har vi tatt imot rekordmange ukrainske fordrevne. Det har vært og er derfor nødvendig å stramme mer inn på hvor mange vi tar imot i Norge for å kunne integrere de vi har på en god måte, sier Tonje Brenna.

Innstramming i retten til familiegjenforening, strengere krav i integreringspolitikken og mer effektivt returarbeid av de som ikke har rett til opphold, er blant forslagene Aps programkomité nå kommer med.

Arbeiderpartiets initiativ er bare ett av mange eksempler på at europeiske partier forsøker å stramme inn innvandringspolitikken. Den svenske regjeringen har blant annet gjort en helomvending i sin politikk på området, noe som har ført til at det nå er flere mennesker som emigrerer fra Sverige enn det er mennesker som immigrer til landet. Også Tyskland, som sammen med Sverige er blant de europeiske landene som har tatt imot desidert flest innvandrere, varslet i begynnelsen av året en langt strengere linje i behandlingen av flyktninger.

Samtidig som Brenna reiste til Danmark, var den britiske statsministeren Keir Starmer nylig i Italia for å lære hvordan Georgia Melonis regjering har jobbet for å få ned antallet ulovlige innvandrere. Storbritannia sliter med å kontrollere den ulovlige innvandringen over den engelske kanal, og to tragiske forlis i september har på nytt plassert ulovlig innvandring høyt oppe på den politiske agendaen.

I tillegg til Starmer har også Alberto Nunez Feijoo, lederen for det spanske høyrepartiet Partido Popular (PP) vært både i Italia og Hellas  for å forstå hvordan de to Middelhavslandene har lykkes med å få ned antallet båtmigranter som tar seg over Middelhavet. Feijoo beskrev den greske innvandrings- og asylpolitikken som «streng, men rettferdig» og han var ikke mindre begeistret for Meloni-regjeringens politikk.

– Italia har lykkes med å få ned antallet ankomster, det har ikke Spania, sa Feijoo på en pressekonferanse i etterkant av besøket.

Blant de tiltakene Italia har satt i verk, er et samarbeid med Albania om å opprette tre mottakssentre på albansk jord. Den italiensk-albanske ordningen medfører at migranter må være på sentrene i Albania mens de venter på å få søknaden behandlet – kun de som får innvilget asyl, blir sendt til Italia.

Med denne avtalen har Italia lykkes med noe andre land ikke har klart: Å behandle asylsøknader utenfor eget territorium. Storbritannias forrige regjering vedtok tidligere i år en lignende lov om å opprette asylmottak i Rwanda. Loven møtte imidlertid sterk kritikk og statsminister Keir Starmer forkastet den kort tid etter at han i sommer overtok regjeringsmakten. Også den danske regjeringen jobbet en stund med planer om å opprette et mottakssenter i Rwanda, men oppnådde ikke enighet om forslaget.

I tillegg til mottakssentrene i Albania, har Italia gått i bresjen for EUs samarbeidsavtale med Tunisia – en avtale som går ut på at landet mottar økonomisk bistand mot en økt innsats for å hindre at båter med ulovlige migranter forlater den nordafrikanske kysten. Fra før har Italia også en lignende avtale med den FN-støttede libyske regjeringen.

Begge disse avtalene er sterkt kritisert fordi de ikke inkluderer noen garanti for at migrantenes rettigheter respekteres. Tvert i mot er det avdekket utstrakte menneskerettighetsbrudd mot migranter spesielt i Libya, men også i Tunisia. Videre er det mange som påpeker det fundamentalt umoralske i å inngå slike avtaler, som i praksis vil si at EU finansierer autoritære regimer.

Det aspektet virker ikke til å ha skremt Keir Starmer. I en felles uttalelse etter møtet, gikk Starmer og Meloni blant annet inn for å «gå sammen om å promotere migrasjonssamarbeid med opprinnelses- og transittland».

En av dem som merker konsekvensene av den omdiskuterte italienske politikken, er Fulvia Conte i Leger uten grenser (MSF). Conte er ansvarlig for MSFs Search and rescue («SAR»)-operasjoner i Middelhavet.

– Konsekvensene av den italienske politikken er svært alvorlige, både for migrantene og for oss, sier Conte, som likevel understreker at den nåværende italienske politikken er en videreføring av en linje som også foregående italienske regjeringer støttet – og som også EU bygger opp under.

Conte befinner seg på den norskregistrerte båten GeoBarents, som nylig ble tvunget til havn i Genova. Båten er nemlig pålagt 60 dagers suspensjon i sine aktiviteter av italienske myndigheter. Den offisielle årsaken til suspensjonen er at de ikke fulgte ordre fra den libyske kystvakten, men ifølge Conte er den egentlige motivasjonen politisk – og henger sammen med den tilspissede debatten i Italia om migrasjon og innvandring.

– Middelhavet er et av de mest politisk betente områdene MSF opererer i. Retorikken i Italia er veldig aggressiv og det er en sterk tendens til kriminalisering både av migrantene, men også av oss som forsøker å redde liv på havet, sier hun.

Ifølge Guri Tyldum, forsker ved FAFO, ligger mye av årsaken til både den skarpe retorikken og en faktisk innstramming i innvandringspolitikken, i at det ikke finnes noen enhetlig europeisk politikk på innvandrings- og integreringsområdet. Europeiske land må derfor konkurrere om å fremstå som minst mulig attraktive for potensielle migranter.

– Vi må huske på at i perioder med høye ankomsttall, kan det være vanskelig for de landene som mottar flest flyktninger, å takle dette. Selv om det de siste årene er tatt grep for å skape en mer ensformig politikk på tvers av europeisk landegrenser, blant annet med den Den europeiske migrasjonspakten, er det langt igjen. Det gjør at politikere konkurrerer om å fremstå som mer eller mindre attraktive for flyktninger enn sine europeiske naboland, forklarer Tyldum.

Ifølge Tyldum finnes det imidlertid ingen systematisk forskning på hvorvidt politikernes forsøk på å gjøre seg uattraktive, faktisk har effekt på de faktiske ankomsttallene.

– Noen tegn tyder på at signaleffekten, det at man signaliserer at flyktninger ikke er velkomne, kan bidra til at antall ankomster går ned. Men det er veldig mange faktorer som spiller inn når flyktninger velger hvor man vil dra – for eksempel nettverk, tilgang på arbeid, språk og kulturelle preferanser, sier Tyldum.

Hun legger til at det også er viktig for Norge at det kommer på plass en integreringspolitikk i Europa, fordi det vil være avgjørende for hva slags integreringspolitikk vi kan føre.

– Det foregår to debatter i Norge og i Europa nå – én handler om hvordan man gjør seg mindre attraktiv for flyktninger, den andre dreier seg om hva som er en god integreringspolitikk. Men så lenge de må passe på å ikke fremstå som mer attraktive enn andre land, opplever ikke politikerne at de står fritt til å føre den integreringspolitikken de ellers kanskje ville ønsket, påpeker Tyldum.