Ung og ulykkelig

Norsk Monitor sitter på mange års innsamlet data om blant annet nordmenns lykkefølelse og generelle tilfredshet med livet. Fra 1985 og fram til 2009 var disse nivåene enten stabile, eller steg svakt. Men så har noe skjedd, for mellom 2009 og 2019 sank nordmenns lykkenivå markant. Tallene viser at det er aldersgruppene mellom 15 og 39 år som står for hele dette fallet i lykkenivå. Dette er aldersgruppene som tidligere hadde høyest score når det kommer til nettopp lykke og opplevd livskvalitet. Hos de eldre aldersgruppene har nivåene holdt seg stabile, eller vært svakt synkende.

Blant ungdom og yngre voksne er det altså blitt vesentlig færre lykkelige personer enn tidligere, til forskjell fra den øvrige befolkningen. Hva har skjedd?

Tale Hellevik er forsker ved NOVA og står sammen med Ottar Hellevik bak studien som har analysert dataene fra Norsk Monitor.

Hun anser den negative utviklingen som et samfunnsproblem, av flere årsaker.

– Den er et samfunnsproblem både fordi årsakene til en negativ utvikling vil ligge i samfunnsmessige forhold, og fordi det er en hovedoppgave for et samfunn å bidra til at befolkningen opplever livskvaliteten sin som god, forteller hun.

Noe som kommer fram av forskningsartikkelen er at det er en generell framtidsfrykt som har bidratt klart mest til å senke ungdom og unge voksnes lykkefølelse og tilfredshet med livet. Spesielt er det frykt og usikkerhet knyttet til arbeid og økonomi som kan se ut til å påvirke det negative synet på framtiden.

– Våre resultater tyder på at frykt for framtiden henger sterkest sammen med usikkerhet om hvordan en vil klare seg når det gjelder yrkeskarriere og privatøkonomi, utdyper Hellevik.

Det å være i en dårlig økonomisk situasjon, ikke komme seg inn på boligmarkedet, bli arbeidsløs eller av ulike årsaker ikke få seg jobb, er altså bekymringer som tynger de unge. Er det noe vi som samfunn kan gjøre for å lette frykten?

Hellevik tror det er mulig. Hun trekker fram spesielt tiltak og tilrettelegging som sørger for at unge får en utdanning som er relevant for arbeidslivet, og får etablert seg i fast jobb. I tillegg har hun tro på tiltak som retter seg inn mot den høye terskelen for å komme inn på boligmarkedet, spesielt for unge førstegangskjøpere.

– De siste årene har det vært en utvikling som gjør det svært dyrt å komme inn på boligmarkedet, særlig i sentrale områder, og tiltak her kan også bidra til å redusere økonomisk bekymring blant unge, sier hun.

Hva sier så de unge selv?

Maika Marie Godal Dam representerer mange unge voksne gjennom å være leder for Velferdstinget for studenter i Oslo og Akershus. Hun er enig i Helleviks vektlegging av at tiltak som retter seg inn mot boligmarkedet er viktig. Hun tror mange studenter, særlig i Oslo, er pessimistiske med tanke på å skaffe seg et sted å bo i fremtiden.

– Dagens boligsektor blir stadig mindre tilgjengelig, og vi opplever å ha lite makt over den. Det er noe jeg tror bekymrer mange unge, inkludert meg selv, sier Dam.

Hun trekker også fram det store presset mange unge lever under.

– Å hele tiden skulle prestere, levere og være best tror jeg for mange påvirker både lykkefølelsen her og nå og hvor lyst vi ser på fremtiden, sier hun

Dam tror heller ikke det hjelper at man som menneske måles ut ifra hva man produserer, både på jobb, sosialt, og i undervisningssammenheng.

– Dette omhandler nok en mer grunnleggende måte å forstå oss selv og vår rolle i verden, men som jeg like fullt opplever som vesentlig for vår opplevde livskvalitet og lykkefølelse, reflekterer Dam.

I tillegg er utfordringer knyttet til klima noe som bekymrer mange unge. Dam sier hun møter flere samfunnsbevisste studenter som ser et verdenssamfunn som svikter i møte med disse utfordringene.

– Dagens unge studenter tilhører en av de første generasjonene som virkelig får merke klimakrisa for fullt, sier Dam. Naturligvis er de bekymret for egen og andres fremtid, legger hun til.

Dam mener at det kreves store, grunnleggende politiske endringer blant annet i boligpolitikken, miljøpolitikken og arbeidslivspolitikken dersom vi virkelig skal kunne endre ungdom og unge voksnes usikkerhet og pessimistiske syn på fremtiden.

Kanskje er dette noe det er mulig å snu, og kanskje er det også vårt ansvar som samfunn å komme de unge i møte når det er nettopp disse menneskene som er landets framtid. En hel generasjon preget av dårlig livskvalitet og som har mer pessimistiske tanker om framtiden er ikke bærekraftig for verken de det gjelder eller samfunnet som helhet. Forhåpentligvis er det håp for at de ulykkelige unge kan vokse opp til å bli mer lykkelige voksne.