Tilbake til fremtiden

I hver sin bok som kom ut i fjor, spør Torbjørn Røe Isaksen, politisk redaktør i E24 og Christian Bennike, journalist i danske Weekendavisen hvorfor verden oppleves så forskjellig i dag sammenlignet med 1990-tallet. De to har likt utgangspunkt, men trekker ulike konklusjoner. 

I boken, «En gang troede vi på fremtiden», drar Bennike mye på sin erfaring som Europa-korrespondent for Weekendavisen. Han viser til de endringene som har skjedd i europeisk politikk de siste tiårene – fra den gangen «fremskridtet ikke føltes forvirret eller farlig, men målrettet» til nåtiden, der vi har «en følelse av at alt bogstavelig talt er ved at falde fra hverandre».  

En av de mest slående endringene for Bennike, er hvordan samfunnsutviklingen tilsynelatende har sakket farten. Han peker på at i de tre tiårene som gikk fra 1950 til 1980, endret Danmark seg på helt grunnleggende måter. Landet gikk fra å være et liberalt jordbruksland med lav skatt og familien som kjerneenhet, til et urbant, moderne industrisamfunn.  

– Hvis du ser tilbake på hva som har skjedd siden 1990, er det i sammenligning svært lite. Dagens samfunn er som det var i 1990, bare med mobiltelefon, sier den danske journalisten.  

Mye av årsaken til at samfunnsutviklingen går saktere nå enn den gjorde før, tror Bennike ligger i at endringene i vestlig politisk kultur har gjort det vanskeligere for politikere å få støtte til politiske løsninger. 

Han sier at politiske partier har mistet de tette båndene de pleide å ha til sivilsamfunnet, noe som har skapt et tomrom mellom befolkningen og politikerne. Samtidig har ulikhetene økt, noe som har ført til økende splittelse – og et samfunn som er vanskeligere å styre. 

– Alt dette skaper en legitimitetskrise for politikerne – politiske ledere har svake mandater som gjør det vanskeligere å få igjennom viktige endringer, sier Bennike. 

Samtidig tror den danske journalisten at optimismen som preget 90-tallet, fikk vestlige samfunn til å skyve en rekke ulmende problemer som vi i dag er tvunget til å ta oppgjør med under teppet: klimakrisen, stor ulikhet og avhengighet av autoritære regimer. 

– Krise på krise har slått i hjel den optimismen som fantes på 90-tallet. Samtidig er det bra at vi nå tar et oppgjør med de mange problemene som den samme optimismen overså – og også til en viss grad skapte, sier Bennike. 

Nettopp fordi disse krisene er så truende, tror Bennike de vil inspirere til fornyet politisk engasjement og handlekraft.  

– Fornemmelsen av krise og kaos er ikke bare et problem, det er også redningen vår. Det var noe vi så etter 2019, da klima virkelig ble satt på dagsorden. Vi så det samme etter 2022, med opprustning og avvikling av russisk gass som hovedenergikilde. Nå ser vi noe lignende i forholdet til Kina. Det er når vi frykter noe at vi endrer politikk, sier Bennike. 

Tidligere utdannings- og næringsminister og nåværende samfunnsredaktør i E24, Torbjørn Røe Isaksen, deler mange av Bennikes minner fra «det glade 90-tallet». Han er enig i at kontrasten til dagens samfunn, der krisene til tider føles overveldende, er stor. Men ifølge Isaksen virker de mange krisene vi nå står overfor, så sjokkerende fordi vi ble tatt på sengen som samfunn.  

– Vi lullet oss inn i en forestilling om at verden måtte bli bedre og gå fremover og at alle andre, også Kina og Russland, skulle «bli som oss». Det er jo ikke slik at verden nå er mer urolig enn noen gang før i historien, men det treffer oss hardere fordi det liksom ikke var slik det skulle være, sier Røe Isaksen.  

Men der Bennike hevder at samfunnet vårt har endret seg relativt lite de siste 30 årene, peker Røe Isaksen på at verdigrunnlaget vi bygger samfunnet på, faktisk har utviklet seg svært mye, spesielt i verdispørsmål.  

– I én forstand endrer vi oss lite og mye er gjenkjennbart, men de siste 30 årene har vi ikke bare sett en stor teknologisk endring, men også at liberale holdninger i verdispørsmål er blitt den nye konsensusen, hevder Røe Isaksen. Han legger til:  

– Husk at partnerskapsloven for homofile kom i 1993 og var svært kontroversiell. For mange land, Norge og Danmark inkludert, har også innvandringen gjort at samfunnet ser grunnleggende annerledes ut enn for 30 år siden, poengterer Isaksen.  

Den ulike oppfatningen av hvor raskt eller sakte samfunnsutviklingen har gått de siste 30 årene, gjør at Isaksen også ser annerledes på hvordan vi kan skape nytt politisk engasjement. Han deler ikke Bennikes tro på at et nytt politisk engasjement vil vokse ut av behovet på å finne løsninger på de krisene vi står overfor.  

Snarere peker Røe Isaksens på at liberalismen, som har vært den dominerende samfunnsformen i Vesten siden den kalde krigens slutt, ikke har noe annet formål enn å skape så gode levevilkår som mulig for flest mulig mennesker, noe som gjør at den vestlige livsstilen kan virke formålsløs, spesielt når den kontrasteres med autoritære regimer.  

– Liberalismens store styrke er at den gir et rammeverk som gjør at alle kan leve sine liv som de lyster, men egentlig ikke noe utover det. Et slikt liberalt samfunn er også verdt å forsvare, men jeg tror et samfunn over tid også trenger noe mer, det danskene kaller «sammenhengskraft». Det betyr en delt kultur, en delt forståelse av noen grunnleggende verdier, men også noen delte normer og praksiser som gjør at vi føler oss som ett samfunn, ikke bare en myriade av enkeltpersoner og atskilte miljøer, sier Røe Isaksen.  

Ifølge Røe Isaksen kan mangelen på slik sammenhengskraft være årsaken til at mange av vår tids store debatter dreier seg identitet, om «hvem vi er». Dette mener han er spesielt tydelig i USA. 

– Amerikanske presidentvalg har på en måte blitt en folkeavstemming mellom to ulike versjoner av Amerika, påpeker han. 

Mangelen på en felles forståelse av hva vi står for, gjør det også vanskeligere å bli enige om hvordan vi skal takle utfordringer vi står overfor, spesielt når det krever offer – både økonomisk og i form av endret livsstil.  

I en nylig rapport over Europas konkurransekraft, peker den tidligere italienske statsministeren Mario Draghi på at Europa vil tape konkurransen mot Kina og USA, og dermed stå langt dårligere rustet til å kunne beholde de velferdsgodene vi er vant til å ha. For å kunne overkomme disse problemene, vil Europa måtte føre mer av den politikken som har skapt så mye friksjon de siste årene – blant annet dypere europeisk integrasjon, dekarbonisering, og mer satsning på forskning og innovasjon på bekostning av «tradisjonell» industri, mener den tidligere statsministeren.  

Hvor godt rustet vi er til å møte de utfordringene, avhenger ifølge Røe Isaksen av om vi anerkjenner at vår egen samfunnsform er verdt å forsvare. 

– Europa har dype økonomiske problemer, noe Draghi-rapporten peker på. Jeg tror vi grunnleggende sett har glemt koblingen mellom yte og nyte, vi tror vi kan bevilge oss et høyt velferdsnivå uten at den økonomiske utviklingen henger med. I Norge kan vi løse dette med oljepenger, men det kan ikke resten av Europa. I bredere forstand tror jeg viljen til å forsvare våre samfunn er der, men da må vi også erkjenne at noe faktisk står på spill, sier han.