Pasifismen som ble borte

«Vi lever i en orolig tid. Krig pågår i vår omvärld. Terrorism, cyberattacker och vilseledande information används för att skada och påverka oss. För att stå emot hoten behöver vi hålla ihop och ta ansvar för vårt land. Blir vi angripna måste alla hjälpa till att försvara Sveriges självständighet och vår demokrati.»

Slik åpner den svenske Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB) sin nye beredskapsbrosjyre, som i disse dager sendes til alle svenske hjem. Brosjyren gir grunnleggende beredskapsråd, men samtidig er mye av innholdet i brosjyren eksplisitt militært: Sveriges forsvarssystem beskrives, og alle svensker minnes om at de er en del av Sveriges beredskap.

– Etter pandemien, Russlands invasjon av Ukraina, Sveriges betydelige militære støtte til Ukraina og det svenske NATO-medlemskapet, er stemningen enn helt annen enn hva den var i 2018, da brosjyren sist kom i postkassene våre, sier Sverker Finnström, førsteamanuensis i kulturantropologi ved institutt for freds- og konfliktsforskning ved Universitetet i Uppsala.

Krigen i Ukraina og NATO-medlemskapet har ikke bare endret Sveriges geopolitiske situasjon, men har også påvirket svenskenes syn på krig – og vilje til å engasjere seg i militære aktiviteter.

Det sees blant annet i at rekrutteringen til svenske frivillige forsvarsorganisasjoner har økt betydelig – mellom 2022 og juli 2024 fikk det svenske Hemvärnet hele 40 000 søknader, også medlemstallet i Lottekåren, en sivilforsvarsorganisasjon for kvinner, økte markant i 2022, da Russland invaderte Ukraina. Det opplyser pressetjenestene i henholdsvis Hemvärnet og Lottekåren i en epost

Finnström hevder at både svenske myndigheter og medier bidrar til å forsterke budskapet om at krigen nærmer seg. Samtidig sier han at alternative stemmer, for eksempel pasifistiske, stilnes eller marginaliseres.

– Det møtes for eksempel med interesse snarere enn kritikk i pressen når svenske jagerfly i lav høyde eskorterer amerikanske bombefly gjennom hele Sverige, fra nord til sør, påpeker han.

Selv om endringene i det tidligere nøytrale Sverige har vært mer drastiske enn i Norge, er tendensene fra Sverige synlige også her til lands. Store amerikanske krigsskip legger til kai i Oslo, tilsynelatende uten at noen kritiserer eller protesterer mot det militære nærværet.

For til tross for at fredsbevegelsen både i Norge og Sverige har lange røtter, går det stadig lenger tid mellom hver gang pasifistiske stemmer får plass i offentligheten, også her i Norge.

– Jeg tror det er galt å si at fredsbevegelsen er borte, men den har fryktelig vanskelig for å vinne gehør i dagens situasjon.

Det sier historiker og ekspert på fredsbevegelsen ved Universitetet i Agder, Øyvind Tønnesson.

Ifølge Tønnesson var fredsbevegelsen under den kalde krigen i hovedsak et vestlig fenomen – med front primært mot vestlig sikkerhetspolitikk. Når den kalde krigen tok slutt, ble premissene for bevegelsen derfor endret.

– Den kalde krigens slutt og Sovjetunionens sammenbrudd førte til reell internasjonal avspenning og nokså omfattende nedrustning. Det nye sikkerhetspolitiske bildet endret forutsetningene, sier Tønnesson.

Tønnesson sier at parallelt med den geopolitiske utviklingen begynte mennesker som var opptatt av samfunnskritikk og idealisme fra1990-tallet og utover å engasjere seg i andre saker – som arbeid for menneskerettigheter, kvinnesak og klima og miljø.

Tønnesson understreker likevel at fredsbevegelsen aldri har vært et ensartet fenomen, og ikke lett å definere, heller ikke under den kalde krigen.

– Bevegelsen har gjennomgått mange faser. Også under den kalde krigen kunne det råde uenighet om hva «fred» og fredsbevegelsen egentlig var. Bevegelsen var samlet om motstanden mot atomvåpen og senere også motstand mot produksjon og bruk av landminer og klaseammunisjon. Samtidig var man uenige om hvordan man for eksempel skulle vurdere såkalte «frigjøringskriger», sier Tønnesson.

Gitt utviklingen i Europa, har noen av disse spørsmålene nå igjen kommet på banen.

– Det nye de senere årene er at vi igjen har fått storkrig i Europa, som en kulminasjon på den putinistiske utviklingen i Russland og russisk stormaktspolitikk. Den som går inn for umiddelbar «fred» nå – særlig i Ukraina – vil jo i realiteten bidra til en seier for Putins Russland. Det er et stort dilemma for fredsbevegelsen – og det er heller ikke helt nytt, poengterer Tønnesson.

– I flere tiår var det realpolitikk at vi trengte en slags buffersone mot Sovjet og senere Russland, ved at Sverige og Finland var utenfor NATO. Det er skremmende at dette nesten uten debatt ble endret over natten, sier Linn Stalsberg.

Stalsberg er fredsaktivist og forfatter av boken «Krig er forakt for liv», som kom ut våren 2024. Hun mener at retorikken etter Russlands angrep på Ukraina kan beskrives som en lett krigspsykose, der stemningen rundt våpen og krig som løsning ikke ble møtt med sunn skepsis og debatt.

– Før alle kriger må det hauses opp krigsvilje, de andre må legges for hat og dehumaniseres for at unge soldater skal gå ut og drepe dem.

I stedet for å ukritisk hive seg på bølgen, oppfordrer Stalsberg til å ta et metaperspektiv og se på historien. Hun bruker kampen mot slaveriet og kampen for kvinners stemmerett som eksempler, og sier at alle viktige holdningsendringer startet med en liten gruppes kamp mot det store flertallet.

– Ofte er det slik at det som er en ekstrem posisjon og marginaliserte stemmer i sin samtid, blir noe «alle» er enige om hundre år etterpå, understreker hun.

Stalsberg sier at det vi til enhver tid kaller «sunn fornuft» alltid må utfordres og hun synes det er bekymringsfullt at hverken akademia eller media er oppmerksomme på den pågående militariseringen av samfunnet.

– Det er latskap når akademia og media bare aksepterer de maktforholdene som finnes. Er det ikke det som er oppgaven deres – å utfordre maktstrukturer? spør hun.

Ifølge Stalsberg er det mange i Norge som er kritiske til det store budsjettet som nå skal brukes til militær opprustning. Men enten de kaller seg pasifister, er eller har vært militærnektere, eller ønsker å lære ikkevoldelig motstand, har de i dag få om noen steder å gjøre av seg og engasjementet sitt.

– Vi må ha penger til å drive fredsarbeid, vi kan ikke stille de store spørsmålene på dugnad, slik det meste fredsarbeid i dag gjør, sier hun.

Ifølge Stalsberg er det i dag vanskelig å spre informasjon om pasifisme og annet antikrigs-arbeid, på en effektiv måte.

– Representanter for Forsvaret besøker skoler for å snakke om verneplikt, mens få snakker til ungdommen om andre måter å beskytte verdier de er glade i, sier hun.

Stalsberg er redd for konsekvensene av det hun mener er ensretting.

– Det bør ringe en bjelle allerede når man kaller noe for alternativt – det betyr at noe er blitt veldig normativt. I dag har dessverre våpen og krig som løsning på politiske konflikter i stor grad blitt en norm.