Pandemien har endret spillereglene!

Da samfunnet var nedstengt i lang tid på grunn av kapasitetsbegrensninger i helsetjenesten som følge av korona, kom velferdsstatens sårbarhet til overflaten. Mange ble permitterte eller sykemeldte, og flere trengte støtte fra NAV. Pandemien viste oss hvor avhengig vi er av disse samfunnsfunksjonene. Likevel dukker spørsmålet til stadighet opp igjen: Har vi «råd til» velferdsstatens tjenester også i fremtiden?

Pandemien har synliggjort svakhetene i økonomien vår på flere måter. Mens samfunnet har innsett verdien av de tjenestene vi er helt avhengige av i en velferdsstat, har spørsmålet om hva det koster blitt tonet ned. Dette er noe Thorvald Grung Moe, samfunnsøkonom med bakgrunn fra blant annet Norges Bank, kan bekrefte:

-Vi har sett hvor viktig tilgangen på arbeidskraft og ressurser er. Samtidig har det blitt tydelig at prislappen på tiltakene er mindre viktig, sier han.

Likevel møter vi fortsatt dem som hevder at vi ikke kan ta oss råd til velferdsstaten i framtiden, eller at eldrebølgen krever at vi strammer inn budsjettene. Dette reagerer Grung Moe på:

– Det ville være rart om vi ikke kan ta oss råd til å ta vare på de eldre på en verdig måte. Dette handler om å prioritere mellom privat og offentlig ressursbruk, sier han.

Pandemien synliggjorde også hvor avhengig norsk økonomi er av utenlandsk arbeidskraft. Når tilgangen på denne arbeidskraften plutselig ble strupt, ble det raskt kritisk for mange samfunnsfunksjoner. Grung Moe forklarer:

– Koronapandemien har vist hvor lite selvbergede vi er. Det vil si, vi har sett i hvor liten grad vi klarer oss uten importert arbeidskraft, understreker Grung Moe.

For hva kan vi egentlig forvente av velferdsstaten i fremtiden? Er spørsmålet om vi har råd til å betale for den eller om vi har den arbeidskraften som kreves? Sykepleieryrket kan illustrere dette på en god måte. Det vi vet er at stadig flere sykepleiere mener jobben er stressende og vurderer å slutte eller bytte jobb. I tillegg har en studie fra SSB som fulgte sykepleiere over tid, konkludert med at 1 av 5 sluttet i helsesektoren i løpet av ti år. Lill Sverresdatter Larsen, som er forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), er ikke overrasket:

– Det er så enkelt som at lønna må opp og belastningen ned, sier hun.

Det er gjennomført store effektiviseringstiltak i norsk helsevesen de siste årene. Stadig flere oppgaver overføres fra sykehus til kommunalt nivå, men uten flere ressurser fører dette til økt belastning for de som jobber i kommunen.

Arbeidskraft fra utlandet har til nå vært viktig for å holde mangelen på helsepersonell i sjakk. Dette har imidlertid bidratt til å holde lønnsveksten nede, noe som har sørget for at mange norske sykepleiere forsvinner fra yrket. Denne sårbarheten ble spesielt tydelig under pandemien. Med andre ord, dersom tilgangen på billige vikarer reduseres, ville Norsk sykepleierforbund kunne få økt forhandlingsmakt i lønnsforhandlingene. Sverresdatter Larsen mener høyere lønnsvekst må til for å bidra til at flere sykepleiere ønsker å bli i jobben:

– Sykepleiere er en gruppe med høy utdanning og kompetanse, som vi kommer til å trenge mer framover. Da må dette reflekteres i lønnsnivået, understreker hun.

Men høyere lønn løser ikke nødvendigvis bemanningskrisen i seg selv. Det trengs også flere hender i jobb. Mange hevder at det vil bli for dyrt.

I Perspektivmeldingen fra 2021 var nemlig konklusjonen at vi må jobbe mer dersom vi skal ha råd til framtidens velferdstjenester. Hvem er det som skal jobbe mer, dersom vi ikke kan eller vil betale sykepleierne? Er det flere konsulenter som kan jobbe med å leie inn svenske sykepleiere vi trenger? Kanskje er ikke spørsmålet om vi «har råd til å betale for velferdsstaten?» men om vi har råd til å la være.

-Det er åpenbart at vi har råd til framtidens velferdsstat, det er bare et spørsmål om hvordan vi prioriterer, sier Grung Moe og legger til:

-Det viktigste er å få opp produktiviteten og få den økonomiske veksten opp på et bærekraftig nivå. Det er realressursene som skal komme framtidige generasjoner til gode, fortsetter Grung Moe.

Hvis den norske staten ønsker å bruke mer penger på helsetjenester vil den typisk ta penger fra oljefondet. Men ifølge Grung Moe er ikke dette nødvendig.

– Oljefondet er i virkeligheten et importfond, påpeker Grung Moe.

Poenget hans er kort fortalt at oljepengene hjelper med å betale for varer og tjenester fra andre land, mens de tingene vi produserer selv kan vi alltids kjøpe med våre «egne penger». Regjeringen kunne be om en milliard ekstra fra Norges Bank for å øke bemanningen i helsetjenesten. Sentralbanken godkjenner så denne utgiften og noterer at staten har lånt en milliard kroner. Det er ingen pengetrykking eller skattepenger involvert i denne prosessen, men kapasiteten i helsetjenesten er blitt utvidet.

Investeringer i dag genererer nemlig inntekter i framtiden. Det er ikke kun de eldre som skal ha god helse. En sterk helsesektor skal også komme unge mennesker til gode. God helse bidrar til at flere kan delta i arbeidslivet, og stå lengre i jobb. Det er den neste generasjonen som danner framtidig skattegrunnlag. På den måten kan man si at helsesektoren er det mest produktive du kan investere i.

–Det er ressursene, ikke prislappen som betyr noe, sier Grung Moe.

Å ta vare på ansatte som velger å arbeide med viktige samfunnstjenester, som sykepleiere, ansatte i NAV og i kommunen, gjennom gode lønns- og arbeidsvilkår, er dermed den beste investeringen for å skape en god velferdsstat også i fremtiden.