Norske bistandspenger: Statssekretæren svarer

Norge fikk ny regjering høsten 2021, og med nye politiske farger følger nye politiske føringer, men også ansvar for å velge bort eller å velge å videreføre gammel politikk. Ifølge statssekretær Sandkjær vil den nye regjeringen holde fast ved mange av prinsippene som lå der fra før, samtidig som den også staker ut ny kurs på noen områder. Sandkjær forsvarer også den norske bistanden til Kina.

Menneskerettigheter og internasjonal lov

– Retningen i vår utviklingspolitikk er definert i Hurdalsplattformen. Der sier vi at utviklingspolitikken skal være forankret i FNs bærekraftsmål, klimamålene og menneskerettighetene. Vår tilnærming til utvikling er rettighetsbasert. Menneskerettighetene og internasjonal lov er det fundamentet vi bygger vår utviklingsinnsats på.

Sandkjær slår også fast at målet med Norges innsats er samfunnsendring, og at regjeringen derfor vil være mer strategisk når den velger både satsningsområder og prioriteringer.

– Vår innsats skal styres slik at den får størst mulig effekt. Dette fordrer at det stilles krav til de aktørene vi samarbeider med. Krav til rapportering av resultater vil være sentralt, samtidig som vi også må ha en løpende vurdering av hvilke tiltak som er mest effektive og hvordan vi best lærer av det som fungerer og det som ikke gir de beste resultatene, lover Sandkjær.

Statssekretæren legger til at Norge vil stille krav til mottakere av norsk bistand.

– Vi vil støtte institusjoner og prosesser preget av åpenhet, ansvarlighet, integritet og inkludering. Dette innebærer også å forebygge og bekjempe lekkasjer i form av skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflyt, sier hun.

Noen poster på bistandsbudsjettet er det imidlertid vanskelig å få til å rime med denne rettighetsbaserte tilnærmingen. Det gjelder kanskje spesielt Norges overføringer til verdens nest største økonomi.

I 2020 mottok Kina 85,4 millioner norske kroner i bistand. Siden år 2000 har vi gitt bort over to milliarder kroner til verdens nest største økonomi og nesten 30 prosent av disse pengene har gått til «offentlig sektor i mottakerland», altså til den kinesiske staten.

Sandkjær forklarer dette delvis med at Kina, til tross den eventyrlige veksten, fremdeles er et «utviklingsland med store utfordringer»:

– Norsk bistand brukes i prosjekter som fremmer kunnskap om og etterlevelse av menneskerettighetene, enten det gjelder kinesisk arbeidsliv, akademia eller kulturliv, sier Sandkjær, og legger til at Norge blant annet har gitt mye støtte til Norsk senter for menneskerettigheters (SMR) prosjekter i Kina. Disse prosjektene handler blant annet om avhørsteknikker uten bruk av tortur og manipulasjon, næringsliv og menneskerettigheter, minoritetsrettigheter, kjønn og vold i nære relasjoner. I tillegg har Norge også støttet LO og NHO sitt arbeid for å styrke arbeidslivsrettigheter.

Hun mener også at det er viktig å bidra til en positiv utvikling i Kina og tror den norske befolkningen støtter opp om politikken.

– Kina har gjennomgått en formidabel økonomisk vekst de siste tiårene og ekstrem fattigdom ble erklært utryddet i 2020.  Siden 2012 er bistanden til Kina redusert med 40 prosent, men Kina er fremdeles et utviklingsland med store utfordringer. Norsk bistand i Kina går primært til å støtte opp om samarbeidet mellom norske og kinesiske offentlige institusjoner. Kina er det landet i verden med antatt størst utslipp av plast i havet, klimagassutslipp og kvikksølv. Dette påvirker Arktis og våre nærområder, understreker Sandkjær, og forklarer at kineserne selv ønsker å dra nytte av norsk kompetanse.

Sandkjær utelukker at bistanden er bundet til norske næringslivsinteresser.

– Et levedyktig næringsliv er en forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Norsk næringsliv har kompetanse som bidrar til bærekraftige bedrifter, arbeidsplasser og inntekter i utviklingsland, og de kan også bidra med finansiering som er nødvendig for å oppnå bærekraftsmålene. Næringslivet er derfor en sentral partner i den norske innsatsen for å skape bærekraftig økonomisk vekst i utviklingsland. Men norsk bistand er ikke bundet til norske næringslivsinteresser og blir heller ikke brukt til å sikre markedsadgang for norske produkter og bedrifter, understreker hun.

Skal man tro statssekretæren er ikke demokratiske institusjoner en forutsetning for å få norsk bistand. Snarere brukes bistanden instrumentelt til å nå andre bærekraftsmål på steder der demokratisk institusjoner ikke er sterke nok til å få dette til.

– De fleste land som mottar norsk bistand har også svake eller manglende demokratiske institusjoner. Bistanden har som overordnet mål å bidra til å bekjempe fattigdom, men 2030-agendaen med bærekraftsmålene bekrefter at vi må se økonomisk vekst, sosial utvikling og miljøhensyn i sammenheng, understreker Sandkjær. Hun legger også til at målet med bistanden likevel er å bidra til samfunnsendring, og at folk skal få det bedre.

–Verden er ikke lenger delt inn i fattige og rike land, noe som kompliserer bildet ytterligere, sier Sandkjær.

I rapporten som Riksrevisjonen gav ut i 2019 om norsk bistand på utdanningsområdet, ble det blant annet påpekt at bistandsforvaltningen ikke gir nok informasjon om resultater, administrative kostnader og om hva norske bistandsmidler faktisk brukes til.

Ifølge Sandkjær ble behovet for bedre oppfølging av bistandsprosjekter og bedre resultatrapportering fulgt opp etter at rapporten ble publisert, men hun vedgår at kritikken var relevant for store deler av bistandsapparatet.

– Riksrevisjonens rapport om resultater av bistanden til utdanning viste til at planleggingen av bistandstiltak har blitt bedre de siste årene, men at vi hadde et forbedringspotensial knyttet til oppfølging av resultater. Rapporten tar for seg utdanningssektoren spesielt, men flere av temaene som tas opp er relevante for hele bistandsforvaltningen, understreker hun.

Sammen med «multilateral kjernestøtte[1]» er en av de desidert største postene i det norske bistandsbudsjettet «global uspesifisert», altså penger uten en bestemt geografisk destinasjon. Typisk vil dette være penger til ulike globale fond. Sandkjær mener at bistand som kanaliseres gjennom multilaterale fond kan bidra til å avlaste mottakerlands myndigheter, fordi disse ikke trenger å forholde seg til svært mange givere med egne agendaer og rapporteringskrav, og noe som gir betydelige effektivitetsgevinster.

– Dermed øker også deres gjennomføringsevne, som vi er avhengig av for at bistanden skal gi gode resultater, sier statssekretæren, som slår et spesielt slag for Verdensbanken.

– Verdensbanken kommer gjennomgående svært godt ut av evalueringer av bistandseffektivitet og resultater, som en av de mest effektive av alle multilaterale kanaler sier hun, og forklarer at dette er en viktig grunn til at Norge, når vi går inn i fond, i overveiende grad velger å støtte fond i eller administrert av nettopp Verdensbanken.

Ifølge Sandkjær gjelder dette ikke bare Norge, men også de aller fleste andre giverland. Statssekretæren er likevel klar på at giverne må gå kritisk gjennom bruken av globale fond for å sikre effektivitet.

Den siste rapporten fra Riksrevisjonen, som omhandlet nettopp støtten til Verdensbanken, var imidlertid ikke like positiv til Verdensbanken som Sandkjær. Rapporten konkluderte blant annet med at slik bistand ikke støtter godt nok opp under sentrale tverrsektorielle mål for norsk bistand, at flere fond ikke kan vise til resultater på bakken, og det er vanskelig å vurdere hvordan gjennomførte aktiviteter fører til endring for mottakerne, og at oppfølgingen av resultater og kostnader i fond burde vært tettere.

– Riksrevisjonens funn er viktige for Utenriksdepartementet, og for fremtidig forvaltning av fond. Selv om rapporten ikke omhandler norske innsatser under denne regjeringen er den åpenbart viktig, og vår oppfølging likeså.  Andre anbefalinger, som tettere oppfølging på landnivå, er vi allerede i ferd med å diskutere hvordan vi skal følge opp. En rekke andre evalueringer anerkjenner Verdensbanken som en effektiv og sentral aktør i bistanden, slik at vi også ønsker å forstå hvorfor Riksrevisjonen har kommet til de konklusjonene de har, forklarer Sandkjær.

Sandkjær varsler også at det er en endring på vei med tanke på hvilke land Norge gir bistand til, og at det er grunnen til at Norge har fjernet og/eller redusert den øremerkede bistanden til blant annet Gambia, Zambia, Chad, Kenya og Zimbabwe. Dette til tross for at behovene i disse landene fremdeles er store.

– Norsk bistand har i flere evalueringer blitt kritisert for å være spredt tynt utover for mange land og temaer. Dette har vært utgangspunktet for en innsats for å konsentrere bistanden om færre land og gjennom det bidra til bedre og mer varige resultater. Dette var også bakgrunnen for gjennomføring av partnerlandskonseptet hvor den bilaterale bistanden skal konsentreres om de 17 partnerlandene. Landene er valgt ut i fra et sett kriterier, blant annet Norges langsiktige engasjement og tilstedeværelse i landet, kompetanse om landet i bistandssammenheng, og hvilke eventuelle fortrinn Norge måtte ha som giver, for å nevne noe, avslutter Sandkjær.

[1] Støtte som gis til organisasjoner uten føringer om i hvilke land, og til hvilke programmer og prosjekter pengene skal gå.