Minner fra en annen krig

Over hele verden protesterer mennesker mot krigen i Ukraina, men ett sted føler folk kanskje sterkere enn andre steder hvor viktig det er å stå ved ukrainernes side nå. For i Tbilisi, hovedstaden i Georgia, demonstreres det med en annen krig friskt i minne: Den russisk-georgiske krigen i 2008. Den krigen er det imidlertid mange i vesten som har glemt.

Nana (40) var 11 år da hun plutselig måtte rømme hjemmefra. Hun bodde i Sokhumi, en by i regionen Abkhasia på svartehavskysten. Blokken Nana og familien bodde i var like ved siden av et offentlig bygg, og området ble konstant bombet. Sovjetunionen hadde nettopp falt, i Abkhasia tok russisk-støttede separatister kontrollen, og etniske georgiere som Nana og familien måtte flykte.

– Mamma, broren min og jeg kom oss så vidt det var om bord på et skip og flyktet via sjøen. Mens vi var om bord på båten, la vi merke til et helikopter som fulgte etter oss. Noen av de andre flyktningene sa at det var russere som vil skyte oss og vi ble veldig redde. Men så sa en av mannskapet på båten at helikopteret ikke var russisk, men ukrainsk. «De er her for å beskytte oss», sa han, og da ble alle rolige.

Nana gråter over telefonen når hun forteller hva som skjedde med henne og familien. Advokaten har levd som internflyktning i nesten 30 år, og hun sier bildene fra Ukraina vekker til live minnene fra hennes egen flukt.

– Jeg vet hvordan ukrainerne føler det. Jeg husker alt som skjedde med oss, ingen kan viske ut krigsminner, understreker hun.

For å vise solidaritet med ukrainerne har Nana gjort som tusenvis av andre georgiere, hun har tatt til gaten for å demonstrere mot den russiske aggresjonen.

– Dette er krig, understreker hun.

– Russerne ønsker å bygge et nytt Sovjetunionen. De kommer til å prøve å okkupere Ukraina, akkurat slik de gjorde med Abkhasia og Sør-Ossetia.

Her tar Nana en pause og forklarer meg at «Sør-Ossetia» er et russisk navn.

– Det egentlige navnet på regionen er «Samachablo», understreker hun.

Nana er redd for at Georgia er neste land i køen dersom Ukraina faller for russerne.

– Russland må stoppes. De vil bare okkupere, hvorfor kan de ikke gi oss frihet til å leve normale liv?

Selv har Nana aldri kunnet reise tilbake til hjembyen Sokhumi. Hun forklarer at hun som georgier frykter for eget liv om hun reiser tilbake. Hun tror derimot ikke at flyktende ukrainerne vil lide samme skjebne, nettopp fordi de har så stor støtte fra verdenssamfunnet, og fordi krigen får så mye oppmerksomhet – oppmerksomhet som krigen i Georgia i 2008 ikke fikk.

– Det er derfor jeg demonstrerer min støtte nå, sier hun.

I tillegg til å demonstrere, sier Nana at mange unge georgiske menn har reist til Ukraina for å kjempe mot russerne.

– Jeg er stolt av dem, forklarer hun.

– Ukrainske soldater kjempet for oss. Helikopteret som passet på oss da vi flyktet fra hjemmene våre, var ukrainere. Derfor er jeg stolt av georgiere som drar for å slåss for ukrainerne, sier hun med tydelig lidenskap i stemmen.

Nanas minner er fra en krig mange i vesten har glemt eller valgt å overse. Da Sovjetunionen falt, tok russisk-støttede separatister kontroll over regionene Abkhazia og Sør-Ossetia, eller Samachablo, som regionen heter på georgisk. Uavhengige organisasjoner som OSSE og Human Rights Watch har bekreftet at etniske georgiere ble fordrevet fra hjemmene sine, og selv om det ikke er enighet om graden av russisk støtte til opprørerne, er det liten tvil om at den fantes.

Situasjonen i Abkhasia og Sør-Ossetia ble til en låst konflikt, lik situasjonen i Nagorno-Karabakh. Den flammet opp med jevne mellomrom helt til 2008, da begivenhetene kom ut av kontroll. Den georgiske hæren gikk til motangrep etter gjentatte provokasjoner fra de russisk-støttede separatistene.

Da den georgiske presidenten Saakhashvili erklærte ensidig våpenhvile den 7. august 2008, gikk separatistene til nye angrep. Georgia svarte på angrepene ved å okkupere deler av de separatistkontrollerte områdene, noe som utløste et fullt angrep fra russisk side. Russerne hevdet at dette var en fredsfremtvingende operasjon gjort for å beskytte befolkningen i de to utbryterrepublikkene. Krigen raste helt til den franske presidenten Nicolas Sarkozy forhandlet frem en våpenhvile den 12. august samme år.

Det politiske bakteppet for krigen i Georgia var, som i Ukraina, en klar dreining vestover hos georgiske styresmakter. Spesielt gjennom president Saakhashvili, som ikke la skjul på sitt ønske om å bringe Georgia nærmere både EU og NATO.

Anna (48) er en annen georgier som har deltatt i protestene i Tbilisi. Hun bekrefter at busslaster med georgiske frivillige har reist fra Tbilisi mot Ukraina. Hun viser meg også bilder av busser fylt med bagasje, men sier at det ikke bare dreier seg om soldater.

– Også mange leger og sykepleiere har reist for å hjelpe, sier Anna, som også forsvarer de frivillige.

– Ingen ønsker krig. Ingen ønsker å sende barna sine i krig, spesielt ikke mot Russland. Men det finnes andre verdier som teller også, understreker hun.

Selv om Anna er fra Tbilisi, husker hun godt hvordan ukrainerne støttet Georgia i krigen mot Russland også i 2008. Hun forteller at den ukrainske presidenten kom til Tbilisi og at ukrainske helikoptre deltok i kampene på georgisk side, slik de også hadde gjort i Abkhasia i 1992.

– Det georgiske folket står ved ukrainernes side, slår hun fast, og forteller også om flere ulike initiativer for å samle inn mat og klær til hjelpetrengende ukrainere.

Ifølge Anna reagerer mange georgiere også på at den georgiske regjeringen ikke har gått ut med klar støtte til Ukraina og til ukrainerne i deres kamp mot russerne. Anna ser på den ukrainske kampen som en fellessak som i høyeste grad også angår Georgias kamp for frihet og demokrati.

Zura (44), også han fra Tbilisi, er enig med Anna. Han er overbevist om at de aller fleste georgiere støtter Ukraina i den situasjonen som nå utspiller seg, og han tror historien spiller en stor rolle i den overbevisningen.

– Denne krigen er en fortsettelse av krigen i Georgia, det er en strategi som startet da Sovjetunionen kollapset.

Zura, som ble ferdig med kjemistudiene på tidlig nittitall og har levd hele sitt voksne liv i et Georgia som har kjempet for uavhengighet, mener at Putins strategi går helt tilbake til Jeltsin.

– Russiske presidenter var imot republikkenes uavhengighet helt fra begynnelsen av, sier han.

På samme måte som Anna, er Zura redd for at om Ukraina faller, vil Georgia være neste mål.

– Det er derfor vi må fortsette å støtte Ukraina, understreker Zura, og sier at måten ukrainerne har stått imot de russiske angrepene så langt, er inspirerende.

– Jeg elsker Ukraina. Jeg elsker den ukrainske presidenten, utbryter han.

Zura er mindre imponert av sin egen regjering. Den georgiske regjeringen har vært svært tilbakeholden med sin støtte til Ukraina, og medlemmer av regjeringspartiet boikottet nylig et parlamentsmøte der opposisjonen ville ta opp spørsmålet.

Ifølge Zura er georgiske politikere redde for russerne, og bekymret for sitt eget forhold til Russland dersom de skulle ta et tydeligere standpunkt til støtte for Ukraina. Han sier at minner om den georgiske krigen mot Russland åpenbart bidrar til denne forsiktigheten, men han er likevel ikke enig i at det er riktig strategi.

– De er feiginger, sier han. Dette er ikke tiden for å stille seg på sidelinjen, avslutter han.

Overdriver demonstrantene? Ifølge NUPI-forsker Tamta Gelashvili, som selv er georgier, er det mange paralleller man kan trekke mellom krigen i Georgia i 2008 og dagens ukrainske krig, men også flere ulikheter.

Gelashvili er enig i at vestvendingen i ukrainsk politikk kan ha vært med på å utløse den russiske aggresjonen, på samme måte som den gjorde i Georgia i 2008, da president Saakashvili i lengre tid hadde forsøkt å styre Georgia relativt langt mot vesten.

Forskeren legger til at den georgiske regjeringen burde ventet seg store protester, siden alt som kan tolkes som pro-russisk har en tendens til å utløse demonstrasjonsbølger i det lille kaukasiske landet.

Én av ulikhetene Gelashvili peker på, er imidlertid at det georgiske politiske systemet var, og fremdeles er, ekstremt polarisert, noe som skaper en særegen dynamikk i georgisk politikk. Man må forstå den sittende georgiske regjeringens unnlatelse av å ta en tydelig posisjon mot russisk aggresjon også i lys av denne polariseringen, altså som en protest mot holdningen til deres politiske motstandere, understreker hun.

Samtidig legger Gelashvili til at det nok også er slik, som demonstranten Zura pekte på, at den avventende holdningen bygger på traumene fra 2008 og en frykt for å provosere russerne.

– De er redde for å terge bjørnen, slår Gelashvili fast.

Som båtflyktningen Nana, er Gelashvili klar på at en stor forskjell mellom Georgia i 2008 og Ukraina i 2022, er den oppmerksomheten omverden gir krigen. Mens krigen i Georgia utløste  »sterk bekymring» i europeiske land, har krigen i Ukraina hatt en helt annen effekt. Gulashvili sier at dette har gitt rom for selvransakelse hos georgiske politikere, som av og til lurer på om krigen i Georgia kunne vært unngått dersom de hadde opptrådd på annen måte i 2008.

I disse dager er det kanskje et spørsmål mange vestlige ledere bør spørre seg selv. Det blir de også tvunget til nå – Georgia har de siste dagene gitt uttrykk for at de, som Ukraina, ønsker å søke om medlemsskap i EU, melder flere nyhetsbyråer.