Vi må ikke jobbe mer i fremtiden. Vi må jobbe mer fleksibelt

Som Daniel Fullmann har påpekt i sin artikkel er det ingenting i veien for at vi kan jobbe mindre i framtiden. Altså stikk i strid med det Perspektivmeldingen legger opp til. Hva betyr så det? Skal Samfunnsviterne dermed bli en forkjemper for sekstimersdagen? Ikke nødvendigvis. Poenget er at ved å gå bak tallene slik Fullman gjør i sin artikkel, åpnes det for en langt større fleksibilitet enn det den rådende diskursen på feltet impliserer. Fremtidens arbeidsliv er faktisk ikke en tvangstrøye, men et hav av muligheter.

Perspektivmeldingen setter opp mange framskrivninger, men problemet er at de bygger på skjulte premisser og falske forutsetninger. For det første er det ikke slik at alle må jobbe mer for å opprettholde velferden på dagens nivå. Snarere legger Perspektivmeldingen inn en formidabel vekst i kjøpekraften som mildt sagt er problematisk i et klimaperspektiv. For det andre er kravet om at alle må jobbe mer simpelthen ikke realistisk. Allerede i dag er det utfordrende for mange seniorer i arbeidslivet å stå lenge nok i jobb og i statistikkene til NAV er det det mye ikke-registrert ledighet kamuflert som ulike uføreordninger.

Samfunnsviterne kjemper for et mer fleksibelt og kompetanseintensivt arbeidsliv. I et slikt arbeidsliv er det ikke et mål om at alle skal jobbe like mye, men at alle skal kunne bruke kompetansen sin med de forutsetningene de har. Det er god sosial bærekraft. Mantraet om at vi alle må jobbe mer i fremtiden må erstattes med at alle må kunne jobbe i fremtiden. Noen vil jobbe mye, mens andre vil velge å jobbe litt mindre. En slik samfunnsmodell handler verken om sekstimersdagen eller «alle må jobbe mer». Snarere er dette faktisk å ta «det fleksible arbeidslivet» på alvor, og ikke la det være en floskel.