Kravene for å skaffe seg en jobb blir nemlig bare tøffere og tøffere, og fremover vil jobbene også bli færre. Det er i en slik kontekst det fremstår som smått absurd å gjøre det stadig vanskeligere å stå utenfor arbeidsmarkedet. Som om det blir flere jobber av at folk utenfor arbeidsmarkedet får det verre.
Som Ebba Wergeland påpeker, har arbeidslinja de siste 25 årene gått fra å være en rettighet: at alle skal ha en jobb å gå til, til å bli en plikt: du har selv ansvar for å ha en jobb å gå til. Det å gå arbeidsledig har altså blitt individualisert; det er din egen skyld at hvis du ikke greier å skaffe deg en jobb, og samfunnet skal gjøre det så ubehagelig som mulig for den som av ulike grunner ikke kan jobbe.
Årsaken til at arbeidslinja står så sterkt, er den toneangivende diskursen i samfunnet om at alle må jobbe mer for å bevare velferdsstaten. Dette er ikke minst stadfestet gjennom beregningene i Perspektivmeldingen, og synlig som bærende premiss i Sysselsettingsutvalgets rapport. Det er imidlertid flere problemer med disse beregningene. For det første ligger det som en forutsetning i Perspektivmeldingen at produktivitetsvekst skal tas ut i stadig høyere lønn snarere enn fritid, som er problematisk i seg selv. Det andre er at «vi trenger de arbeidstimene vi kan for å løse fremtidens oppgaver». Dette siste poenget overser imidlertid noen viktige utviklingstrekk i samfunnet.