Media som terroristenes talerør

– Media drar terrorhandlinger mye nærmere oss selv. Det er nettopp det som er hensikten med terror, sier Odd Einar Olsen som kan se tilbake på en lang karriere som professor i risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger.

Han mener nyheter om terroraksjoner påvirker vår oppfatning av hva som er farlig. Dette skjer spesielt hvis terroren rammer personer eller institusjoner vi kjenner, eller hvis det er geografisk nært. Men også fordi terror får så mye oppmerksomhet og blir så intenst beskrevet.

– Det er ofte forskjell på hva vi opplever som farlig og hva som faktisk er farlig, påpeker Olsen.

I Norge skjer de fleste dødsfall i hjemmet. Sannsynligheten for å dø av terrorisme ligger på 0,0019 promille ifølge beregninger på Global Terrorism Index. Media forsterker følelsen av at terrorisme er en langt mer overhengende fare enn det er.

– Hvis det er kort avstand mellom en hendelse og konsekvensene, oppleves det som farligere. Røyking tar mange liv, men det kan ta 30 år før det blir dødelig. Det gjør det vanskeligere å ta innover seg, sier Olsen.

– Hvorfor får noen former for terrorisme mer oppmerksomhet enn andre typer terror?

– Hvis det skjer et bombeangrep i et land langt borte, som i tillegg har en veldig ustabil politisk situasjon, får det ikke like mye dekning i mediene. Det som kommer nært oss og som vi kan identifisere oss med, oppleves mer skremmende og får mest oppmerksomhet.

Terrorisme er et veldig omstridt begrep og endrer seg over tid. Hva vi forstår som terror avhenger av hvilket tidspunkt i historien du spør noen.

– Det er et historisk og kulturelt betinget begrep, sier Sissel Haugdal Jore som er professor i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Hun minner om at terror ikke er et nøytralt begrep, og forklarer;

– Når jeg kaller noen for terrorister, gjør jeg også en fordømmelse av deres politiske agenda. Debatten om hvem som defineres som terrorist, utgjør en betydelig del av terrorforskningen og er ikke noe som kan besvares på en enkel måte, påpeker hun.

Å avgrense terror i forhold til andre begreper er utfordrende. I en tid preget av mye sabotasje og organisert kriminalitet beveger man seg fort over i en annen begrepssfære.

– Politisk vold er selve essensen i ordet «terrorisme», men alt som har med politikk å gjøre beror på øyet som ser. Metaforen «One man’s terrorist is another man’s freedom fighter» sier mye om nettopp det, mener Jore.

Innen forskningen, strafferetten og internasjonalt samarbeid har man likevel jobbet mye med å lage definisjoner av terrorisme, ifølge professoren.

God kunnskapsinnhenting aksepterer ikke at alt kommer an på øyet som ser. Terrorisme-definisjonene er mange, men har én ting til felles; å fremkalle frykt i et publikum som ikke nødvendigvis er de samme som ofrene. Det er en form for politisk kommunikasjon.

I den praktiske verden kan det imidlertid være vanskelig å skille mellom politisk vold og psykisk sykdom.

– Individer som er radikaliserte, men der det også er psykiatri inne i bildet, så vi blant annet i rettsakene mot Breivik og Manshaus. Strafferettslig betyr det noe, men skillet har også mye og si for media, som skriver langt mindre om det som klassifiseres som psykiatri, påpeker professoren.

– Har terrorister og media felles «interesser»?

– Det er et veldig legitimt spørsmål. I terrorforskningen er det vanlig å si at det er et symbiotisk forhold mellom terrorister og media, understreker Jore.

Terrorister bruker vold som et kommunikasjonsmiddel for å skape frykt og få oppmerksomhet. De trenger media for å få budskapet sitt ut til massene, for å rekruttere medlemmer og sette saker som kan føre til samfunnsendringer på dagsorden. For media sin del, oppfyller terrorhandlinger kriterier som  sensasjon, konflikt og følelser.

– Samtidig har media en informasjonsplikt og et ansvar for å opplyse befolkningen om både det som truer og det som skjer. Dilemmaet er at media ikke må bli budbringere for terroristenes propaganda, sier Jore.

Når nyhetene fokuserer så mye på gjerningspersonen(e), på motivasjonen og ideologien bak, står media i fare for å bli terroristenes talerør. Man skaper et sensasjonspreg der andre kan oppfatte terroristene som inspiratorer. Dette står i sterk kontrast til selvmord, som er et tema media ofte er forsiktige med å omtale med tanke på smitteeffekt.

– Med IS-angrepene mellom 2015 og 2017 så vi at noen land som for eksempel Frankrike, heller ville fokusere på ofrene. De oppfordret media til å ikke trykke bilder av gjerningsmennene eller bruke navnene deres for å unngå «heltedyrking», forteller Jore.

Å forvalte opplysningsansvaret uten å bli for sensasjonspreget handler mye om å fokusere på fakta og kontekst, å rapportere så nøytralt som mulig – og å være kritisk, ifølge Jore.

– Man vet at det oppstår mange usannheter og rykter i krisesituasjoner, og har sett eksempler på at feil gjerningsperson blir navngitt. Journalister må være påpasselige med å faktasjekke det de skriver og unngå å spekulere.

Sosiale mediers inntreden har gjort situasjonen langt mer kompleks. Sosiale medier utnyttes til fulle av terrorgrupper som er glade får å slippe en redaksjon som filtrerer hva som kommer ut. Dette gjør også at de redaksjonsstyrte mediene blir tvunget til å forholde seg til all informasjonen som allerede ligger ute.

– Vi ser at sosiale medier brukes til å rekruttere direkte og til å spre propaganda rett til mottagerne man ønsker på en helt annen måte enn tidligere. Ikke minst ser vi ofte live-dekning av terrorhandlinger, fremhever Jore.

Sensasjonelle og konspiratoriske nyheter sprer seg fortere på sosiale medier enn tørre fakta. Dette er en samfunnsutfordring vi må ta på alvor, ifølge professoren.

–Det har vært forsøk på å styre dette. I Australia ble en terrorhendelse spredd i en video. I tillegg ble det delt falske nyheter på ulike sosiale mediaplattformer. Myndighetene ville ansvarliggjøre Meta, Instagram, Whatsapp og X  etterpå, men ble møtt med påstanden om at de prøver å begrense ytringsfriheten.

Som en del av sin doktorgrad har Jore gjort en historisk analyse av norsk mediedekning av terrorhendelser før og etter 9/11.

– Det er interessant å se hvor utrolig lite oppmerksomhet terrorisme faktisk fikk i norsk presse før. Om Norge kunne være et terrormål var nesten aldri en debatt i media eller noe det ble skrevet om. Etter 9/11 ser vi et enormt skifte, forteller hun.

– Fører den massive dekningen til at vi går rundt med en falsk følelse av utrygghet?

– Vi går helt klart rundt og er mer redd for terror enn det vi trenger å være, mener Jore.

Fra forskningen på hvordan risiko oppleves, vet man at det du nylig har lest om, vil oppfattes som mer sannsynlig enn det egentlig er. En feiloppfatning som i forskningen kalles «availability bias»

– Vi mennesker er også veldig dårlige på å forstå statistisk sannsynlighet. Vi forstår først og fremst konsekvensaspektet ved en hendelse. Vi er mer redd for risiko som vi ikke har kontroll over og som rammer flere i samfunnet enn enkeltindivider.

Odd Einar Olsen har fundert mye på hvordan folk i Gaza klarer å leve der uten å bli helt lammet av frykt.

– Min erfaring fra jobb i utlandet med krig og kriser, er at folk klarer å ha det kjekt oppi all elendigheten. At man har humor og kan vitse om situasjonen sin, blir en form for overlevelsesmekanisme, påpeker han.

Bor man i et konfliktfylt område blir man også mer vant til å leve med fare. Ingen kan gå med alarmklokkene på og være i høyspenn hele tiden. I trygge land skjer ofte det motsatte; jo sikrere ting er, desto lettere blir vi skremt.

– Brillene vi ser verden igjennom betyr mye for vår risikoforståelse, sier Olsen og forklarer;

– Norge er et land med stor grad av trygghet, der folk har tillit til hverandre og myndighetene. Likevel ser vi eksempler på at nettopp risikoforståelse er noe som kan bli brukt politisk. Forslag om bevæpning av politi eller enda mer drastiske tiltak som bruk av fotlenke før folk er dømt, er eksempler på dette.

– Når er et samfunn sikkert nok?

– Ingen vil si at vi aksepterer noen få tilløp til terror. Målet må alltid være å få bort alt. Du kan få et veldig sikkert samfunn som er et beinhardt diktatur. Dilemmaet oppstår i skjæringspunktet mellom sikkerhet og frihet. Den dagen sikkerheten for alvor begynner å true andre verdier vi setter høyt i samfunnet, har vi kanskje fått nok sikkerhet.