La samfunnsvitere løse klimautfordringen!

Dagens kraftkrise krever løsninger både på kort og lang sikt. Regjeringen står her i en skvis mellom å opprettholde eksport av strøm til europeiske naboland i en krisetid, og å sikre billig energi til eget lands innbyggere.

I tillegg har Norge forpliktet seg til å kutte CO2-utslippene med 50-55 prosent fra 1990-nivå, innen 2030. Foreløpig er det et åpent spørsmål om vi kan nå disse målene.

Med vriene diskusjoner om utbygging av vassdrag, vindmølleanlegg til havs og til lands og potensialet for kutt i energiforbruket, dukker spørsmålet opp: kan samfunnsvitenskapelig forskning og analyser komme opp med nye måter å løse problemene på?

Lise Selnes har kjent konfliktene rundt vindmøllemotstand nært på kroppen som tidligere ordfører i vindmøllekommunen Nord-Odal. Selnes er i dag medlem av Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Hun understreker hvilken avgjørende rolle grønn energiomstilling kan og må ha for samfunnet i årene som kommer.

– Dette er det mest diskuterte temaet i det norske samfunnet i dag. Det er kanskje den viktigste debatten om hva som kommer til å skje i Norge i fremtiden, hevder hun.

Vindemøllemotstanden i Norge viser at det er avgjørende med kunnskap om befolkningens syn på grønn omstilling, og der spiller samfunnsvitenskapelig forskning en viktig rolle. Cicero, senter for klimaforskning, har i forskningsprosjektet ACT gjennomført meningsmålinger over flere år, med mål om å dokumentere nordmenns oppfatninger, holdninger, normer og adferd på dette feltet. Totalt sett viser den siste undersøkelsen til Cicero en jevn nedgang i støtten i befolkningen til utbygging av vindmøller på land, som har gått fra 65 prosent i 2018 til 33 prosent i 2021.

Selnes er opptatt av at forskning kan synliggjøre hva dette innebærer i en lokalpolitisk kontekst:

– Langtidsplanen må synliggjøre de behovene befolkningen har. Noe som virker veldig enkelt for politikere er ikke så enkelt å gjennomføre likevel. Det er vår oppgave å oppsøke forskningen for å finne svar på de spørsmålene vi har, konstater Selnes.

Selnes ønsker å unngå det hun betegner som «silotekning», og hevder at det mangler mye kunnskap om hva som kan bli konsekvensene av en grønn omstilling. Da mener hun det er viktig å forstå at kraftutbygging, enten det gjelder vindkraft på land eller annen type kraftutbygging, alltid handler om noe mer enn kun behovet for å produsere mer energi.

– Innbyggere i lokalsamfunn må involveres i slike prosesser og kjenne på at de faktisk sitter igjen med fordeler lokalt, ikke bare ulempene. Dette kan dreie seg om arbeidsplasser og ny industri, eller lokalt eierskap i kraftutbyggingen. Et grønt skifte handler om mye mer enn teknologiutvikling – også hvordan en kan motvirke avmaktsfølelse og mistillit, utdyper Selnes.

Mikaela Vasstrøm, førsteamanuensis ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitet i Agder, har i flere år forsket mye på vindkraftmotstand, og underbygger Selnes’ erfaringer. Før kunne norske kommuner i teorien bli overstyrt i beslutninger om det skulle bygges vindkraft på land. Nye bestemmelser i lovverket endrer på dette, noe som har skapt en helt ny situasjon.

– Kommunen kan bli den aktive, istedenfor å sitte passiv og vente på at markedsaktører skal komme med utbyggingsplaner. Det handler ikke bare om å bygge ut energi på grunn av klimamål. Det handler i stor grad også om energisikkerhet for husholdninger og industri, og om å skape verdier for en kommune.

Vasstrøm arbeider nå med å utforme et forskningsprosjekt hvor kommunens rolle skal undersøkes i den kommende energiomstillingen. Sentrale spørsmål er hvilke verdier og interesser kommunene må ta hensyn til når de legger til rette for nye utbyggingsprosjekter. Kunnskapshullene er fortsatt mange.

– Det finnes lite utforskende samfunnskunnskap om slike spørsmål, understreker Vasstrøm.

Eivind Heløe, avdelingsleder i Energi Norge, en landsomfattende interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for fornybarnæringen med 275 medlemsbedrifter, er enig med Selnes fra Arbeiderpartiet og Vasstrøm fra UiA. Han mener det er avgjørende å få en større aksept hos befolkningen når det gjelder grønn energiforsyning, og for ham er det åpenbart at aksept er nært knyttet til kunnskap og invovering.

– Det grønne skiftet er avhengig av befolkningen engasjerer seg mer enn de gjør i dag. Det å få deltakelsen og engasjementet opp krever også en forskningsinnsats, hevder Heløe.

Komplikasjoner som har oppstått under utbygging av vindkraft i lokalsamfunn mener han har blitt undervurdert i hans bransje. Han peker derfor på et stort behov for kritisk samfunnsforskning for å skape en økt aksept for grønn energiomstilling i samfunnet. På dette området mener han at medlemsbedriftene i Energi Norge har mye å gå på og at de bør innta en mer aktiv rolle for å innhente ny kunnskap.

– De medlemsbedriftene som ikke bare kaster penger etter forskere, men også engasjerer seg i en dialog med forskere, er de som alltid har mest nytte av forskningen, poengterer Heløe.

Selv om mange setter sin lit til forskningen, er det også enkelte som nyanserer bildet noe. Rektor ved Universitetet i Agder, Sunniva Whittaker, leder et lærested hvor forskning på energiomstilling og samfunnsplanlegging prioriteres.  Whittaker er opptatt av hvordan teknologiskepsis kan påvirke hvorvidt en grønn omstilling kan gjennomføres. Hun ser på situasjonen nå som en brytningstid hvor det er forventninger utenfra om at forskere skal finne raske løsninger.

– Det er viktig med et kritisk blikk på konsekvensene av en teknologisk utvikling. Hver energikilde har sine utfordringer og konsekvenser, påpeker Whittaker.

Rektoren ved UiA mener dessuten at forskningsmiljøer må tenke mer kvalitativt enn kvantitativt om hvordan en kan oppnå bærekraftsmål.

– Da trenger vi noen nye indikatorer om hva forskningen skal bidra til, utover kroner og øre, konkluderer hun.

Et kritisk blikk på teknologi er et utbredt trekk ved holdninger som kan knyttes til vindmøllemotstand. I nevnte Cicero-studie fra 2021 svarte bare en av ti respondenter at teknologiutvikling alene kan løse klimaproblemet, uten at vi som enkeltpersoner trenger å endre livsstil. Rundt halvparten svarte at teknologi i seg selv ikke er tilstrekkelig. Prosentfordelingen for antall respondentene som ga slike svar har endret seg lite på fire år.

I den samme undersøkelsen svarte dessuten en høy andel av respondentene, 63 prosent, at hver enkelt har et ansvar for å redusere egne klimautslipp. Det var også en høy andel som la ansvar på næringslivet (64 prosent), politikere (69 prosent) og at Norge måtte ta kutt på hjemmebane (51 prosent). Disse tallene indikerer at et grønt skifte ikke kun fordrer mer kraftutbygging, men også et samarbeid med befolkningen om å oppnå akseptable kutt i energiforbruket.

Det gjenstår å se om forskning på tillitsskapende prosesser knyttet til en grønn energiomstilling vil bli prioritert. Ifølge Heløe i Energi Norge er vi langt bedre stilt enn andre land til å møte disse utfordringene. Samtidig understreker han at vi ikke har noe annet valg enn å gå «all in» stilt ovenfor en akutt klimakrise.

– Om sju år må 80 prosent av energibruken være utslippsfri. Den andre utfordringen er at samfunnet har gjort seg avhengig av oljenæringen. Disse problemstillingene holder meg våken om natta, avslutter Eivind Heløe.