Vi kan alle jobbe mindre i fremtiden

Fortellingen har festet seg om en velferdsstat under press, et oljefond som tappes som et badekar og færre som står i arbeid bak hver pensjonist. Alt dette betyr at vi fremover må jobbe både lenger og mer for å holde hjulene i gang. Under slike omstendigheter høres ideen om en seks timer lang arbeidsdag absurd ut. Enda fjernere er arbeidsuken på 15 timer. Men en hverdag nesten uten arbeid har blitt fremskrevet av mange økonomer gjennom tidene, så hvorfor må vi fremdeles jobbe så mye?

I 1930 skrev John Maynard Keynes essayet «Økonomiske utsikter for våre barnebarn». Der spådde han at innen hundre år ville de store økonomiske utfordringene være løst. Vi ville ha nådd et så høyt velstandsnivå at nesten ingen lenger trengte å arbeide. Utfordringen, mente Keynes, var heller hva vi skulle gjøre med all fritiden vår.

Drivkraften i Keynes’ hypotese var produktivitetsveksten i økonomien. Etter hvert som nye teknologier ble innlemmet på arbeidsplassen kunne vi stadig få mer unnagjort per time på jobb. Til slutt ville vi bli så effektive at med bare et par timers innsats om dagen, kunne vi skape enorme verdier og leve et liv i komfortabel luksus. Keynes tok ikke feil i sine økonomiske framskrivninger, og vestlige økonomier har vokst omtrent så raskt som han fremskrev.

Fra 1970 og frem til 2009 lå produktivitetsveksten i norske bedrifter på mellom to og fem prosent. Perspektivmeldingen peker også på dette som hovedårsaken til norsk velstandsøkning de siste tiårene. Jevnt over er norsk økonomi omtrent 15 ganger større i 2020 enn den var for hundre år siden. Vi har med andre ord blitt mye rikere.

Likevel jobber vi omtrent like mange timer i uka nå som for både 20 og 40 år siden. Det kan være at vi liker oss på jobb, men for de fleste handler det om at vi ikke har råd til å jobbe 15 timer i uken. Hvis man vil forsørge en familie, kjøpe seg en bolig i urbane strøk, eller dra på ferie må de fleste av oss jobbe – mye. Så til tross for at økonomien vår stadig vokser, stanger vi fremdeles mot grensen på 37,5 timer. Vi kan fremdeles ikke veksle inn rikdom i fritid.

En åpenbar forklaring på dette er at ikke alle har blitt like mye rikere de siste tiårene. Frem til 1970-tallet fulgte lønnsveksten og produktivitetsveksten hverandre i et jevnt tempo. Jo mer en arbeider klarte å produsere per arbeidstime, jo større kompensasjon fikk vedkommende. Men rundt 1980 begynte dette å endre seg. Produktivitetsveksten fortsatte å vokse seg høy mens lønnsveksten hang stadig lengre bak. I økonomier som USA og Storbritannia har reallønnsveksten for det store flertallet stått på stedet hvil i 40 år. I Norge øker fremdeles lønningene for de aller fleste, men tendensen er den samme. En større andel av de skapte verdiene blir aldri til lønninger.

Ikke så overraskende har denne utviklingen gått hånd i hånd med økende ulikhet. Siden 1980-tallet har inntektsfordelingen mellom de 20 prosent rikeste og resten økt jevnt og trutt. Om man tar høyde for kapitalinntekter styrkes ulikhetsforholdet ytterligere. Det er lansert mange grunner til denne tiltakende ulikheten, for eksempel at automatisering tar over jobbene våre og at høyere internasjonal konkurranse gir økt press på typiske lavtlønnsyrker. Samtidig står fagforeninger svakere enn før og flere jobber gjennom bemanningsbyrå eller på nulltimers-kontrakter. Felles for alle forklaringene er at maktposisjonen til arbeideren blir svakere, og lønningene stagnerer som en konsekvens.

Hvis inntektene hadde blitt jevnere fordelt ville flere kunne tatt seg råd til å jobbe mindre. Samtidig spår Perspektivmeldingen store negative konsekvenser dersom arbeidsmengden reduseres. Den norske modellen beror tross alt på at de fleste av oss går på jobb hver dag. At flere jobber mindre betyr likevel ikke at færre verdier blir skapt. Rutger Bergman skriver i sin bok «Utopia for realister» om hvordan en kortere arbeidsuke kan gi store produktivitetsgevinster og arbeid til flere, uten et stort tap i velstand. Et historisk eksempel er tredagersuken som ble introdusert i Storbritannia 1. januar 1974. Dette var et tiltak fra den konservative regjeringen for å redusere strømforbruket i en tid med alvorlig strømmangel. Begrensingen på arbeid varte frem til 7. mars og resultatet var magre 6 prosent fall i produksjonen, sammenlignet med 40 prosent fall i arbeidsmengden. Det naturlige eksperimentet fra Storbritannia viser at vi har mer handlingsrom når det kommer til arbeidstid enn det vi vanligvis ser for oss. Utallige studier som har blitt gjort siden den gang, viser at kortere arbeidsuke reduserer stress, ulykker på jobb og styrker arbeidernes produktivitet.

Så hvorfor fremskriver Perspektivmeldingen stor økonomisk nedgang som følge av en kortere arbeidsuke? I en simulering av sekstimersdagen bygger meldingen på en rekke tvilsomme antakelser. For det første at kortere arbeidstid gir lavere produktivitet per arbeidstime. De forsvarer dette synet med å hevde at offentlig sektor må produsere like mye som før, uavhengig av arbeidsmengden vi har til rådighet. Som en konsekvens må mange flere bruke sine seks arbeidstimer daglig til å jobbe for staten, der produktiviteten per arbeider er anslått å være lavere enn i privat sektor. Dette fører igjen til lavere produksjon, etterfulgt av lavere skatteinntekter. Til slutt sitter vi igjen med en kake som har blitt mindre enn om vi hadde jobbet åtte timer om dagen. For å kompensere må staten enten øke skattene betraktelig eller kutte i statsbudsjettet, og situasjonen forverres ytterligere. Det er riktig at skattene må oppjusteres noe som følge av en kortere arbeidstid, men det er ikke snakk om noen lønnsreduksjon eller kollaps av velferdsstaten.

Faktisk hevder aldri Perspektivmeldingen at sekstimersdagen vil gjøre oss fattigere i fremtiden enn det vi er i dag. Rikdommen vår vil bare vokse saktere enn den ellers ville ha gjort. Nærmere bestemt vil fastlands-BNP være rundt 20% lavere i 2060, men samtidig vil økonomien være om lag 52% større enn i 2021. Så til tross for sekstimersdagen antar selv Perspektivmeldingen at vi vil være både rikere og mer produktive enn noen gang. Dette er derfor heller et spørsmål om omfordeling og prioriteringer, ikke materielle begrensninger. Om vi aksepterer enn litt lavere vekst i velstanden vår, kan vi jobbe mindre. Vi må bare bli rikere litt saktere.

I tillegg må vi muligens revurdere vårt syn på produktivitet. En ansatt i Google eller Facebook vil mest sannsynlig beregnes som mer produktiv enn en lærer eller sykepleier. Det er fordi de økonomiske gevinstene som skapes per arbeider er enorme i disse selskapene. På denne måten blir samfunnet mer produktivt for hver sykepleier vi bytter ut med en app-utvikler. Dette vil kanskje gjøre oss rikere, men er det egentlig enda mer slik «velstand» vi vil ha eller trenger? Det er kanskje vel så viktig med en solid velferdsstat, der de ansatte er uthvilte og tilfredse.

Kortere arbeidstid kan bidra til å løse mange av problemene vi som samfunn står overfor. Fritid kan gi helsegevinster, med færre som blir syke og utslitte av en tung arbeidshverdag, færre på uføretrygd, lavere klimautslipp, høyere produktivitet og muligheten til å skape et samfunn der mennesker kan leve bedre liv. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å jobbe mindre, men om vi har råd til å la være?