Påvirkningens mange ansikter

Hovedspørsmålene som ble stilt under konferansen var:

«Hva gjør vi når den offentlige debatten manipuleres av aktører som vil påvirke eller svekke oss – uten at vi oppdager det? Hvem er disse aktørene og hvordan opererer de? Hvor sårbare er vi? Hvilke strategier og lover trenger Norge for å kontre påvirkningstrusselen, og hva er politiets rolle i dette?»

Disse spørsmålene er ikke nye. Tematikken har vært diskutert siden Russland okkuperte Krim i 2014, og fikk fornyet aktualitet under presidentvalget i USA 2016, og ved Brexit-avstemningen samme år.

Påvirkning kan kort defineres som et forsøk på å få en motpart til å forandre sin mening til fordel for påvirker. Måten dette gjøres på varierer fra helt legitim debatt på den ene siden, til påvirkning gjennom trusler og vold på den andre siden. Kulturell påvirkning, for eksempel gjennom utplassering av minnesmerker i et annet land, er en metode som Russland har benyttet seg flittig av i for eksempel Norge. Bare noen måneder etter at Krim ble annektert i 2014, avduket den pro-russiske administrasjonen en statue av en russisk soldat som mottok blomster av en liten jente. En katt stryker seg mot soldatens bein.

At både politi og forsvar er opptatt av påvirkning, er ikke i seg selv merkelig. Samtidig er det vanskelig å finne et eneste, særnorsk eksempel på en vellykket, utenlandsk påvirkningskampanje. Det måtte i så fall bli Regjeringens knefall for Kina etter nobelprisutdelingen i til Liu Xiaobo i 2010.

Motstandskraften mot påvirkningsoperasjoner påvirkes av klimaet i samfunnets ytringsrom. Det kan være debatten i media, diskusjonsfora på nettet eller samtalene i lunsjen. Det er i disse skjæringspunktene, der motsetningene blir tydelige og temperaturen høy, at de som ønsker å påvirke oss søker seg. Formålet er å skape splid, uavhengig av sak. Da ‘Black lives matter’-bevegelsen (BLM) var på sitt mest aktive i USA, viste det seg at russiske påvirkningsgrupper både støttet BLM og finansierte bevegelsens motstandere.

I så måte er Europas energikrise en gavepakke til russiske påvirkere. Krisen er som skapt for å skape splid fordi den er mangefasettert og ikke kan forklares eller avklares, verken ut fra en gitt politisk ideologi eller løses ved å henvise til en eller annen politisk plattform. Den er et såkalt ‘wicked problem,’ om det skal bruses litt med de akademiske fjærene.

Inflasjon, ekstrem tørke, nedstegning av tyske kjernekraftverk, utfasing av russisk gass, krigsusikkerhet og mangelfull eller dårlig vedlikeholdt energiinfrastruktur er bare noen av faktorene som spiller inn, og som har skapt situasjonen som vi befinner oss i. Når debatten “fordummes” til bare å handle om en ting (som overføringslinjer til utlandet, ACER eller Tysklands avhengighet av russisk gass) skjerpes greiene – som DumDum Boys synger.

Sett med russiske øyne er en slik kontekst bortimot optimal for å skape motsetninger og agg som til slutt kan føre til at EU og NATOs felles front mot Russlands invasjon av Ukraina svekkes.

Det er her Akademikernes medlemmer kan gjøre en forskjell. Få er bedre skodd til å løfte frem og synliggjøre komplekse sammenhenger. Samtidig har ekspert-merkelappen falt i valør den siste tiden. Å delta i den offentlige debatten krever at man er tykkhudet. Samtidig er det ingen annen utvei. Demokratiets motstandskraft mot påvirkning skapes ikke av verken politi eller forsvar, men av samfunnsengasjerte borgere som tar debatten. – Men det haster med å komme på banen. Winter is coming.