Når forbruk blir fienden

Vi lever i en tid preget av økonomiske utfordringer og fristelser. Dette har fått meg til å reflektere mer enn noen gang over den komplekse, unike og kreative arten som mennesket utgjør.

Min påstand er at hvis flertallet slutter å kjøpe varer på avbetaling eller tar opp “drittlån” med himmelhøy rente, vil det ikke lenger være en lønnsom forretning.

De som tilbyr slike tjenester må kanskje finne andre måter å tjene til livets opphold på, og forhåpentligvis vil de velge veier som tar mer samfunnsansvar. Resultatet kan være et bedre sted å leve for enkeltpersoner, familier og samfunnet som helhet.

Selvfølgelig forstår jeg at bransjer som gir ut “drittlån,” kreditt, avbetaling og lignende, opererer innenfor lovens rammer og har som mål å tjene penger til livets opphold, akkurat som de fleste av oss andre.

Derfor er det avgjørende at vi som enkeltpersoner regulerer oss selv og unngår å falle for fristelsene.

Vi kan se historiske eksempler som finanskrisen i 2008, som ifølge flere studier var et resultat av lån med høy risiko og astronomiske renter. Slike lån ble gitt til mennesker som mest sannsynlig ikke hadde kapasitet til å tilbakebetale dem, noe som førte til store problemer i USA.

Men hva med “drittlånene” i Norge? Er det egentlig bedre med kredittgjeld, Klarna og alle andre aktører som appellerer til våre psykologiske behov?

De fleste vil nok være enige i at kredittkort, kreditt og avbetalingsavtaler mest sannsynlig fører til mer angst, stress og psykisk belastning enn glede for privatpersoner.

En personlig økonomi som inkluderer “drittlån” eller kreditt ville mest sannsynlig blitt bedre om den var mer regulert og strengere enn den er i dag. Min påstand er at “drittlån” og kreditt til privatpersoner kan føre til økt kriminalitet og psykisk uhelse.

Forbruk av varer og tjenester har alltid vært en integrert del av menneskers daglige liv. Ofte blir forbruk betraktet som en nøytral aktivitet som bare handler om å dekke våre behov og ønsker. Men det er mye mer til det enn det som møter øyet.

Den psykologien som driver folk til å falle for fristelsen og ta opp “drittlån” handler om vår iboende kreativitet og behovet for å uttrykke vår identitet. Vi vil pusse opp, forandre og forbedre ting raskere, og ofte kan penger være veien til raskere selvrealisering. Min påstand er at følelsene ofte vinner over fornuften når det gjelder fristelsen for å ta opp “drittlån.”

Mary Douglas beskrev dette fenomenet i sin studie “The World of Goods” fra 1996. Her understreker hun hvordan våre valg innen forbruk kan si mye om hvem vi er som individer og hvordan vi ønsker å bli oppfattet i samfunnet. Dette minner oss om at forbruk ikke bare handler om økonomi; det handler også om kultur, sosial tilhørighet og identitetsdannelse.

Finanstilsynets årlige boligundersøkelse viser at gjeldsnivået til norske husholdninger stadig vokser. Dette er et bekymringsverdig trekk som myndighetene følger nøye med på, da det øker risikoen for finansiell ustabilitet.

Dette viser at «drittlån» til privat forbruk må reguleres bedre enn det gjør i dag. Det trengs forebyggende tiltak, forenkling og opplæring til bedrifter og enkeltindivider.

At prisveksten må ned og renten øker, er en ting, men ville det blitt enklere å stå i situasjonen i dag, dersom «drittlån» til privatpersoner ikke var mulig å oppdrive?

Det er på høy tid at økonomifaget igjen forenes med samfunnsvitenskapen. Dette ville skapt et samfunn med en mer helhetligforståelse for hvordan ulike faktorer samvirker. Bare slik kan nødvendige reguleringer og tiltak iverksettes.