Moderne pengeteori: Privat pengeskapelse

I dag er cirka 97 prosent av pengene i Norge digitale kontopenger. Disse skapes av de private bankene hver gang banken utsteder et lån. Det er lett å forvirre disse pengene med norske kontanter siden de er verdt det samme og vi er vant til å kunne veksle kontopenger i kontanter og visa versa.

Men det er ikke det samme.

For mens det er sentralbanken som lager kontanter, så lages kontopenger av bankene. Det er ikke et problem i seg selv, men i noen tilfeller og situasjoner fungerer den private pengeskapelsen mindre optimalt.

Tenk på at en privat bank er en bedrift. Banken er altså underlagt de samme insentivene som andre bedrifter og selskaper; de skal tjene penger. Noen ganger fungerer dette fint, i tråd med samfunnsøkonomiske hensyn, mens andre ganger kan dette være en hindring. Fordi bankene skal tjene penger, så er de avhengige av at lånene de yter blir tilbakebetalt.

I praksis betyr dette at bankene er mer villige til å låne ut penger når økonomien går godt. Det er ingen hemmelighet at når takten i økonomien og forventet framtidig avkastning på investeringer stiger, så er bankene mer villige til å skape flere penger. Men nå som vi står i en økonomisk krise med stor usikkerhet, er det vanskeligere å tjene penger, og da blir bankene også mer skeptiske til å gi ut lån til usikre prosjekter. Med andre ord fungerer den private pengeskapingen pro-syklisk, den forsterker økonomiens opp- og nedturer.

En annen konsekvens av at private banker skal tjene penger, er at de forsterker den økonomiske ulikheten. Ikke fordi private banker er ondsinnede, men fordi det er en logisk konsekvens av at banker ønsker å tjene penger.

For at banken skal tjene penger, så må lånene betales tilbake. Siden det er lettere å stole på at en person med mange penger kan betale tilbake, så er det rimeligere å låne penger jo mer penger en har fra før. En person med høy inntekt kan enklere få lån enn en person som tjener lite. På den måten forsterkes den økonomiske ulikheten.

Bankene er også mer villige til å investere i markeder hvor forventet prisstigning er høy. Akkurat nå gjelder dette spesielt i boligmarkedet. Fordi vi forventer at prisene skal øke, så er det lønnsomt for bankene å gi lån til investeringer i bolig. Derfor blir det også gitt mange boliglån. Sagt med andre ord, det skapes mange penger i boligmarkedet. Dette blir en selvoppfyllende profeti: Boligprisene stiger, fordi det skapes penger i boligmarkedet.

Boligmarkedet er en av de viktigste driverne av økende økonomisk ulikhet i Norge, og de private bankene bidrar til denne dynamikken – fordi systemet er rigget på akkurat denne måten.

Motstykket til dette er at det er vanskeligere å få finansiering til investeringer i nye markeder og utvikling av ny teknologi – som typisk er forbundet med høy risiko. Det er altså vanskeligere å mobilisere finansiering for en bærekraftig omstilling av økonomien.

Dagens pengesystem er altså ikke så godt rigget for å løse de store krisene vi står overfor. De private bankenes pengeskaping forsterker eksisterende ubalanser i økonomien, blåser opp bobler, forsterker den økonomiske ulikheten og kan være en bremsekloss for finansieringen av det grønne skiftet. Bankene gjør ikke dette fordi de vil være vanskelige, men fordi de er programforpliktet til å oppføre seg som banker.

Det er nå flere organisasjoner i det internasjonale ordskiftet som setter spørsmålstegn ved dagens pengesystem. Blant annet Gode Penge i Danmark og Positiva Pengar i Sverige har forslag til en sosial reform av pengevesenet. De mener at en del av problemet er at sentralbanken ikke har kontroll over pengemengden, og påpeker at selv om styringsrenta har en påvirkning på markedsrenta – så er denne effekten indirekte, og i visse tilfeller minimal.

De foreslår en demokratisering av pengesystemet, hvor bankene ikke lenger skal kunne skape penger. Her skal bankenes rolle begrenses til det som tradisjonelt anses for å være deres rolle, nemlig som mellomledd mellom sparer og låntaker. Det vil si at banken har som oppgave å flytte penger fra de som har nok (sparer) til dem som trenger flere (låntaker). I samfunnsøkonomi sier man at banken flytter pengene dit hvor de kaster mest av seg, det vil si der hvor det er mest bruk for dem.

Gode penge vil altså ta ifra bankene muligheten til selv å skape nye penger. Da blir det sentralbanken som bestemmer hvor mye penger som skapes. Og hvem skal da bestemme hva de nye pengene skal brukes på, nå som det ikke lengre er bankenes utlånsvirksomhet og profitthensyn som dikterer? Demokratiet, selvfølgelig!

Politikkens rolle ville da være å bestemme hvilke prosjekter som skal finansieres, innenfor rammen bestemt av sentralbanken. På denne måten kunne politikerne prioritere nye prosjekter og finansiere dem når det blir handlingsrom. Da ville vi hatt et mer forutsigbart og stabilt system, fordi beslutningen om å skape penger ville tas av en aktør uten økonomiske interesser. Mens banken er bundet av hensynet til sin egen lønnsomhet, ville et offentlig og demokratisk kontrollert organ ha mulighet til å ta avgjørelser til det beste for samfunnet.

Det vil si at man etablerer et selvstendig organ under sentralbanken, som skal bestemme om og når det skal skapes nye penger og hvor mange penger som skal trykkes. På denne måten bevarer sentralbanken sin selvstendighet og makten over seddelpressa forblir utenfor politisk kontroll. Hvordan pengene brukes er en politisk beslutning som avgjøres på demokratisk vis, ved at de fordeles over statsbudsjettet.

Gode Penges forslag til pengereform er radikalt og innebærer en fundamental endring i hvordan økonomien fungerer. Om det er akkurat dette som er den beste løsningen, vet vi ikke. Men poenget er å stimulere oss til å tenke nytt.

Kanskje kunne vi organisert pengevesenet etter andre prinsipper? Og kanskje ville det gjøre det lettere å oppnå demokratisk definerte målsetninger for samfunnsutviklingen?