Lavere fertilitet kan være en fordel

Mange vanlige antakelser om de negative konsekvensene av lav fruktbarhet – og spesielt befolkningens aldring – støtter seg i beste fall bare delvis på fakta, noe jeg også argumenterer for i min bok Decline and Prosper! (Skirbekk 2022). Landene med lavest fruktbarhet og kronologisk eldst befolkning har nemlig en tendens til å ha høyere økonomisk velstand, mer likestilling og bedre aldersspesifikk helse enn land med høyere fruktbarhet og yngre befolkning. På 2020-tallet har samtlige av verdens ti største økonomier – inkludert India og Kina – en fruktbarhet på under reproduksjonsnivå. Noen av disse landene, som Tyskland, Japan og USA, har hatt lav fruktbarhet i flere tiår. Det er derfor liten grunn til å konkludere med at lav fruktbarhet vil gi økonomisk kollaps.

Katastrofale profetier om virkningen av befolkningens aldring på samfunnet, har dessuten en tendens til å bli styrt av en svak forståelse av aldringsprosessen, i hvilken grad den påvirkes av livsstil og behovene til den eldre befolkningen. Nyere årskull av eldre på 65+ har høyere utdanning, bedre kognitiv funksjon, bedre helse, er fysisk sterkere og hører også bedre enn tidligere generasjoner. Det store flertallet av personer i alderen 65+ i EU – en av verdens demografisk eldste regioner – er i stand til å utføre alle instrumentelle aktiviteter (f.eks. shopping) og grunnleggende aktiviteter (f.eks. tilberede mat) uten noen større vanskelighetsgrad (henholdsvis 75 % og 91 %). Andelen mennesker med god helse og dårlig helse er faktisk omtrent den samme i de kronologisk eldre vesteuropeiske og østasiatiske befolkningene, som i de kronologisk yngre sørasiatiske og afrikanske befolkningene (Skirbekk et al. 2022, Lancet Healthy Longevity). Selv om helse- og funksjonsnedsettelser og behov for omsorg har en tendens til å øke etter hvert som folk blir eldre, er sammenhengen mellom kronologisk alder og funksjon svakere enn ofte antatt. Det er nemlig stor variasjon mellom generasjoner, der funksjonsevne også i stor grad avhenger av helseatferd, miljøeksponeringer og valg knyttet til utdanning, livsstil, kosthold og levekår gjennom livet.

Negative profetier om konsekvensene av lav fruktbarhet må også veies opp mot fordelene som en lavere befolkningsstørrelse kan ha. Å få færre barn betyr at unge og middelaldrende voksne – og kvinner spesielt – kan investere mer tid og energi i etterutdanning, utfolde sitt potensiale i arbeidsmarkedet i større grad og bidra til fellesskapet utenfor nærmeste familie. Å få færre barn kan også hjelpe menneskeheten til å redusere dets økologiske fotavtrykk og redusere trengsel og overbelastning på steder der befolkningstettheten allerede er høy. Bremset befolkningsvekst og lav fruktbarhet kan i tillegg redusere presset på infrastruktur, og forbedre tilgangen til god utdanning og arbeidsmuligheter dersom det er mindre konkurranse blant unge. Endelig kan aldring av befolkningen bidra til en nedgang i kriminalitet i samfunnet, siden risikoen er høyest blant unge.

Aldringen er uunngåelig. Når lav fruktbarhet har blitt normen i én generasjon, er det mye mindre sannsynlig at den øker i påfølgende generasjoner. Tendensen forplanter seg, og det blir vanskeligere å oppnå det mange ser på som forutsetningene for å få barn – en stabil jobb, en passende ektefelle/partner, bolig, og følelsen av å ha realisert seg selv i tilstrekkelig grad. Migrasjon har noen ganger blitt foreslått som en måte å motvirke befolkningens aldring på. Det er imidlertid lite plausibelt å se for seg migrasjon på et høyt nok nivå til å påvirke befolkningens aldring av betydning på lang sikt. Migrasjon vil naturlig nok også øke antallet eldre over tid som igjen kan forsterke aldringen.

Gitt at verken lav fruktbarhet eller aldring av befolkningen vil bli reversert på lang sikt, er det mest relevante spørsmålet hvordan samfunnet best kan forberede seg på, og tilpasse seg til, en verden med færre barn og høyere levealder. Det er klare utfordringer som må løses. Noen fysiske og kognitive evner har i gjennomsnitt en tendens til å avta med alderen, og noen typer opparbeidet kompetanse kan bli overflødig over tid. Selv om befolkningens aldring sannsynligvis vil være en belastning for velferds- og pensjonssystemene, er det et enormt rom for å optimalisere hvordan folks helse og evner endres med alderen. Større investeringer i utdanning, forebyggende omsorg, helsetjenester (fysisk og psykisk), bekjempelse av aldersdiskriminering og en sunnere livsstil gjennom hele livsløpet, er nøkkelen til å muliggjøre lengre arbeidsliv og redusere belastningen på helsevesen og velferdssystemer etter hvert som befolkningen blir eldre.

For å opprettholde økonomisk stabilitet vil folk måtte bruke et større antall år av livet sitt som «bidragsytere» (utføre betalt og ubetalt arbeid) og forsøke å begrense antall år som «avhengige» (mottakere av økonomisk støtte og/eller omsorg). Dette kan innbefatte å utsette pensjoneringstidspunktet, en tidligere inntreden i arbeidsmarkedet (gjennom effektivisering av utdanningsløp) og øke kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet. Spesielt er politikk som forbedrer unge menneskers sysselsettingsmuligheter og hjelper flere kvinner med å kombinere arbeid og familieliv egnet til å bli møtt med mer entusiasme enn politikk som utsetter pensjonering.

Men å forlenge den «bidragende» perioden av livet vil også kreve dypere tilpasninger til hvordan individer og samfunn stiller seg til arbeidslivet. Fokuset bør være på å designe arbeidskontekster som gjør det mer attraktivt å jobbe, samt sørge for at folk har verktøyene til å utføre jobbene de liker å gjøre. Investeringer i ansattes helse, ferdigheter og motivasjon gjennom hele livet vil være nødvendig for å sikre at folk jobber bærekraftig. I tillegg må mulighetene for (om)opplæring og utdanning forbedres gjennom støtte til mennesker som skifter jobb og karriere også senere i livet; flere muligheter for deltidsarbeid av høy kvalitet; forbedrede rehabiliterings- og (re-)integreringsprogrammer; og å utfordre oppfatningen av en gitt pensjoneringsalder som en rettighet når helsen og levealderen øker.

Ved siden av investeringer i menneskelig kapital og arbeidsforhold vil investeringer i arbeidsbesparende teknologier være helt avgjørende. Dette kan bidra til å erstatte menneskelig arbeidskraft der det er knapphet, samt frigjøre menneskelig arbeidskraft i sektorer der det er unødvendig. Automatisering har allerede bidratt til å fortrenge det store flertallet av europeiske primærindustriarbeidere og har redusert antallet i sekundærnæringer. Det har blitt anslått at hvis nåværende tilgjengelige teknologier ble implementert overalt, ville bare 2 % av verdens nåværende arbeidsstyrke i landbruket være nødvendig for å produsere all maten som konsumeres i verden i dag. Ved å gjøre samfunnet mer effektivt, men også bærekraftig, har vi tross aldring alle forutsetninger til stede for økonomisk utvikling og gode arbeidsforhold – samtidig – også i fremtiden.