Men, først litt bakgrunnsinformasjon.
I snitt tjener kvinner 8 prosent mindre enn menn, til tross for at de har samme jobb, utdanning og erfaring. Selv når de har samme arbeidsgiver er forskjellen på hele 6 prosent. Etter så mange år med kvinnekamp, politiske tiltak, bevisstgjøring, forskning og holdningsarbeid, hvorfor i all verden er det fortsatt slik? Hvem eller hva holder kvinner tilbake i lønnskampen?
Start med startlønna
Da jeg var nyutdannet og i ferd med å lande min første faste jobb, spurte sjefen hvor mye jeg så for meg i lønn. Da stoppet jeg litt opp. Hva skal man svare? Jeg visste ingenting om lønnsnivået på min nye arbeidsplass, men jeg hadde lest utlysninger for stillinger i staten, og der sto det at begynnerlønn for en med min utdannelse var ca 300-310 000 kr i året, så jeg foreslo det.
– Det kan jeg nok ikke gi deg, svarte sjefen. Da får jeg kjeft. Du må i hvert fall ha 450 000 kr.
Jeg gikk rundt i lykkerus i mange dager etterpå. Men nå, mange år etterpå, er jeg ikke like fornøyd. Sjefen gav meg minimum av hva han kunne gi meg. Jeg hadde lavest lønn av alle i avdelingen min, og selv om jeg fikk høyere lønnsøkninger enn de andre de neste årene, tok jeg aldri igjen det jeg hvert år tapte.
Det finns flere tidspunkter å forhandle lønna i et ansettelsesforhold. Det viktigste tidspunktet i de fleste jobber, er når jobbtilbudet gis, før kontrakten underskrives. Jobbsøkeren er i en sterk forhandlingsposisjon akkurat på dette tidspunktet fordi hun vet at arbeidsgiver nå ønsker henne, og mest sannsynlig er villig til å strekke seg, slik at hun velger å ta jobben. Hvorfor er det noen som velger å ikke bruke denne muligheten til å forhandle?
Professorene Babcock og Laschever (2003) argumenterer i sin bok «Why women don’t ask», for at jenter og gutter blir sosialisert forskjellig, slik at menn i større grad opplever å kunne endre situasjonen de er i, mens kvinner i større grad aksepterer det som er. De mener at jenter fra tidlig alder blir kritisert om de skiller seg for mye ut, og på den måten opplært til å tilpasse seg andres meninger om dem.
Derfor venter kvinner på at de skal tilbys en forfremmelse eller lønnsøkning, mens menn ber om den. Vi kvinner er altså ikke dårligere forhandlere enn menn, men vi forhandler ikke – i alle fall ikke ofte nok, og mange av oss gjør det heller ikke på de strategisk avgjørende tidspunktene.
– Du må alltid forhandle
Babcock og Laschever hevder at kjønnsforskjeller forsvinner når menn og kvinner får samme informasjon om «ratene» i de ulike jobbene. Hadde jeg hatt informasjon om hva de andre i avdelingen jeg skulle tilhøre tjente før forhandlingene var i gang, hadde jeg sannsynligvis foreslått en høyere lønn selv. Har man ikke nok informasjon til å kunne gjøre en god vurdering av hva man bør kreve, kan man be arbeidsgiver om et tilbud først. Og så etterpå forhandle ut fra det tilbudet.
Mitt råd er: Alltid forhandle. Uansett. Du har ikke noe å tape på å forsøke å forhandle høyere startlønn. Bruker du et respektfullt språk, er det verste som kan skje, at arbeidsgiver ikke har mer å tilby. Er du kvinne har du nå tall fra regjeringen, som tilsier at i snitt har arbeidsgivere i alle fall 6 prosent høyere lønn å gå på.
Det er sikkert flere grunner til at det fortsatt er et lønnsgap mellom kvinner og menn, og jeg mener ikke at det er kvinners ansvar at menn tjener 6 prosent mer. Men dersom ikke arbeidsgiverne selv rydder opp i lønnsforskjeller mellom kjønnene, er dette en av tiltakene vi som arbeidstakere selv kan ta ansvar for.
Bestem deg allerede nå for at neste gang du får ny jobb, så skal du forhandle om startlønna. Er du tillitsvalgt? Gi dine nye kolleger best mulig informasjon, slik at de lykkes med startlønnsforhandlingene. Er du arbeidsgiver? Vær stolt hvis du med hånden på hjertet kan si at kjønn ikke er det som skiller lønna i din virksomhet!
Kvinne, kjenn din startlønn!