Har vi utdannet oss til populisme?

Det er ingen tvil om at årsakene til populisme er sammensatte. Ofte pekes det på årsaker som økende økonomiske forskjeller, polarisering mellom by og land, globalisering og multikulturalisme. Dette er alle sentrale forklaringsmodeller. En fjerde forklaringsmodell som gjerne ikke får like mye oppmerksomhet, er «utdanningssamfunnet».

Utgangspunktet her er at universitetsutdannelse har blitt viktigere for å skaffe seg en jobb, og at akademiske ferdigheter er nødvendige i et stadig mer kunnskapskrevende arbeidsmarked. Resultatet er det som ofte betegnes som et «kompetanseintensivt» arbeidsliv. Men hva betyr dette for dem som ikke har høyere utdanning?

Faktum er at ikke alle evner å henge med på utdanningssamfunnets premisser. Det er i dag en av fem som ikke fullfører videregående skole, og langt flere som ikke fortsetter med utdanning etter 13 års skolegang. Nesten 70 prosent av befolkningen har ikke høyere utdanning utover videregående skole. Det er et paradoks at arbeidslivets krav ikke gjenspeiler dette.

Arbeidsledigheten i Norge er på 3,2 prosent, noe som betyr at rundt 200 000 mennesker i dag står utenfor arbeidslivet. I en situasjon der vi vil trenge flere hender i arbeid i årene som kommer, høyner vi altså terskelen for å delta.

Politikken vi fører er også skyld i den økende polariseringen. Det satses stort på innovasjon og datateknologi, mens mange tradisjonelle yrker og fagmiljøer samtidig forsvinner ut. Konsekvensen av denne utviklingen er at de som har hatt sitt yrke og identitet i det «tradisjonelle» arbeidsmarkedet, blir hengende etter. Et godt eksempel her er debatten om utfasingen av olje- og gassindustrien. Når den vanlige «blue-collar»-arbeider glemmes i dette regnestykket, legges grunnlaget for populisme.

Populismens fremvekst i Europa og USA de senere årene kobles ofte til sosioøkonomiske endringer for sentrale samfunnsgrupper. Dette var tydelig da Trump henvendte seg til arbeidsløse industriarbeiderne i rustbeltet i USA, hvor en rekke fabrikker var blitt stengt ned. Det var også tydelig under Brexit-kampanjen, som var preget av betydelig feilinformasjon, utformet for å nøre opp under misnøyen i den britiske arbeiderklassen.

Det er mye å si om disse politiske strømningene, men det er liten tvil om at det appellerte til de marginaliserte og de som så mørkt på egen fremtid. Et fellestrekk er at de resulterte i en bredere polarisering mellom samfunnsgrupper – folk ble stilt opp mot hverandre. Hvis arbeidsmarkedet skrus sammen slik at mange nok føler meningstap, er det fare på ferde i ethvert samfunn.

Et gjennomgående fellestrekk i de fleste populistiske bevegelser er at de hevder å representere «folket», og at målet er å ta tilbake landet og makten fra «eliten». Dette kjenner jeg godt til av egen erfaring. Jeg var blant de første som valgte å ta høyere utdanning i min familie. Der de fleste blir møtt med glede og anerkjennelse når de tas opp til høyere utdanning, ble jeg møtt med frasen «Jaha ja, du skal bli elitist nå du ja?».

Utsaget var ikke særegent i seg selv, men representerte en bredere oppfatning som man gjerne finner i grupper som selv ikke har høyere utdanning. Innenfor mange miljøer råder en oppfatning om at akademikere anser seg selv som overlegne, både moralsk, kulturelt og intellektuelt.

Når de i samfunnet med høyere utdanning oppfattes som «elite», mens resten av samfunnet består av «vanlige folk», forer det en gruppementalitet som resulterer i inndelinger av inn-grupper og ut-grupper. Dette kan igjen fostre en form for kunnskapspopulisme med en mer generell frykt for kunnskap, utdanning og forskning.

Her blir akademikere og forskere gjerne ansett som representanter for den pretensiøse og overlegne eliten som fremmer liberale verdier. På den andre siden finner vi populistene som anser seg å representere «folk flest» og som opplever at de er blitt frarøvet sin sosiale status – og ikke minst sine muligheter på arbeidsmarkedet.

Om forskjellen mellom de med og de uten høyere utdanning, øker, må vi ta en diskusjon om hva vi faktisk vil med høyere utdanning. Er svaret bare å få alle gjennom utdanningsløpet, eller skal vi begynne å snakke om at det gode liv kan leves også uten lang utdanning? Det er utrolig mange oppgaver vi som samfunn trenger å få løst i tiden fremover, også oppgaver der høyere utdanning ikke er nødvendig. Samfunnet har faktisk ikke forandret seg så mye siden 1980, og ordet «kompetanseintensiv» er kanskje den mest brukte floskelen i vår tid.

For å demme opp mot populismen må folk tas på alvor for den de er, med de evnene de har, og der veien til deltagelse i arbeidslivet er langt mer fleksibel enn i dag. Vi som samfunn må slå ned på forakt og misnøye som utvises mellom samfunnsgrupper på bakgrunn av utdanning. Populismens årsaker er komplekse, men å viske ut skillet mellom de med formell utdanning og de uten, er et fint sted å begynne.