Kampen om statuene

– Jeg tror det er bra at man river litt statuer av og til. Monumenter er ytringer, og det er bra at det er brytninger rundt dem.

Anne Eriksen gir knapt inntrykk av å være noen radikal statuevandalist, men som kulturhistoriker er hun godt plassert til å sette hele fjorårets statuerivningsdebatt i perspektiv. Debatten, som av mange er avvist som polarisert og nesten ekstremistisk, kan likevel representere et sunnhetstegn for vår demokratiske utvikling, skal vi tro Eriksen, som sier at statuer og minnesmerker alltid har vært en politisk handling, og som sådan gjenstand for debatt.

Akkurat det var det lett å glemme da statuer over hele Europa ble veltet og vandalisert i forlengelsen av BLM-protestene. Det kunne virke som en ny og, for mange, brutal måte å gi uttrykk for sine meninger på, men det radikale i BLM-protestene lå i budskapet, ikke i metoden.

For mens det å kreve at fordums helter skal vurderes ut fra moderne, antirasistiske standarder kanskje var en nyhet, er det å la sinnet gå ut over statuer og andre minnesmerker, langt fra noen revolusjonerende løsning.

– Det å reise et minnesmerke over noen er per definisjon en politisk handling, understreker Eriksen, og avviser dermed at statuer først nå er blitt politiske. Ifølge Eriksen har statuer skapt polemikk og debatt siden det på slutten av 1700-tallet ble vanlig med oppføring av statuer av private borgere.

– Det var en radikal endring, forklarer kulturhistorikeren.

Tidligere hadde slike minnesmerker vært reservert kirke- og kongemakt, men fra slutten av det 18. århundre kunne sivile borgere gå sammen om å samle inn penger og sette opp minnesmerker over andre sivile borgere. Gjennom hele 1800-tallet hersket det en slags statue-mani, og det var et viktig aspekt ved mange minnesmerker at de var betalt ikke med offentlige midler, men med private donasjoner, også i små summer.

Ifølge Eriksen var det i de totalitære regimene at staten overtok rollen som hovedinitiativtaker til oppføring av nye statuer og minnesmerker. Stater hadde gjort dette også tidligere, men ikke i slik grad som de ulike totalitære regimene gjorde. For både fascister, nazister og kommunister var det likevel viktig å bevare det «folkelige aspektet» ved de statuene som ble oppført. En parallell til dagens statuerivningsdebatt finner vi derfor nettopp i oppgjøret med fascismen, nazismen og kommunismen.

De fleste tidligere totalitære regimer har tatt et oppgjør med den arven, eller ved de mest voldelige aspektene av dem. Sovjetunionen ble for eksempel «avstalinisert» allerede på 60-tallet, mens Lenin-statuer fikk stå i fred i store deler av det forhenværende kommunistiske området frem til våre dager.

De siste årene har derimot også Lenin vært bestridt. I etterkant av konflikten med Russland, avgjorde de nye styresmaktene i Ukraina at alle minner fra Sovjetunionen skulle fjernes fra ukrainsk offentlighet. Det medførte å endre gatenavn og bynavn, men også å ta ned landets utallige Lenin-statuer.

Alle var likevel ikke like begeistret for denne omdefineringen av ukrainsk historie. I Zaporizhiya i Sør-Ukraina gjorde innbyggerne opprør mot rivningskampanjen. De sydde en gigantisk t-skjorte i tradisjonelt ukrainsk mønster og tredde det på den gigantiske statuen midt i byen, samtidig som de satt opp manngard rundt hele monumentet for å beskytte det mot rivningen. Det nyttet imidlertid lite, den 40 tonn tunge statuen ble tatt bort våren 2016.

I Italia, som åpenbart også i Tyskland, vedtok man tidlig å forby bruk av fascistiske symboler, og de fleste fascistiske statuer og minnesmerker ble fjernet like etter regimets fall. En fortsatt betent debatt er likevel den fascistiske arkitekturen. Både det store antallet fascistiske bygninger og det faktum at mange av dem ligger i sentrale deler av den italienske hovedstaden, har gjort fascistiske bygninger til en langt mer komplisert kulturarv å behandle.

– Fordi det dreier seg om bygg som er eldre enn 70 år, er de fleste fascistiske bygninger også fredet i henhold til italiensk lov, som har som utgangpunkt at bygninger som er eldre enn 70 år er av historisk verdi. Det betyr at de hverken kan rives eller endres uten myndighetenes tillatelse, forklarer Anna Vyazemsteva, som er arkitektur- og kunsthistoriker og spesialist på totalitær arkitekturarv i Russland og Italia.

Vyazemsteva viser likevel til en relativt ny trend som har bidratt til å nøytralisere fascistisk arkitekturarv: å la dem overtas av store motehus. Disse selskapene, som ellers er en kilde til nasjonal stolthet, «visker» nemlig ut de negative aspektene ved kontroversielle byggverk. For eksempel har Fendi leid det som er kjent som «det firkantede Colosseum» i EUR-bydelen i Roma, et område hvor Mussolini planla å holde en verdensutstilling, og hvor det finnes flere monumentale bygg fra hans regime.

Som med mange andre bygninger fra fascismen, hadde «Den italienske sivilisasjonens palass» («Palazzo della civiltà italiana»), som bygget egentlig heter, ingen spesifikk funksjon da representanter for Fendi ba om å få leie det. Nå huser det monumentale byggverket kontorer og et visningsrom, men er ikke åpent for publikum.

Norge har ingen totalitær fortid, men det forhindrer ikke at statuer og minnesmerker har ført til debatt også her. I Bergen, i etterkant av BLM-protestene, ble Holberg-statuen gjenstand for stor debatt. Skulle Holberg hedres som en nasjonal dikter, eller gjør den påståtte involveringen i slavehandel han til en upassende mann å sette på sokkel i våre dager? I Grimstad og andre steder har debatten omkring Hamsun-bysten rast omtrent siden krigen tok slutt.

Et mer komplekst eksempel befestet seg i fjor sommer på Inderøya i Trøndelag. På privat initiativ ble det nemlig reist et minnesmerke til ære for de britiske soldatene som falt i kamp på øya under 2. verdenskrig. Minnesmerket er ikke laget av noen norsk kunstner, men er et bestillingsverk fra Kina. Både det, og det faktum at det er plassert ved siden av den særegne Hustad kirke, gav utløp til en underskriftskampanje for å få statuen fjernet.

Billedkunstner og styreleder i Norsk Billedhoggerforening, Ebba Moi, er enig i at det er bra med debatt rundt minnesmerker og statuer, men er ikke like begeistret for rivning av dem.

– Det er problematisk å ta bort historiske minnesmerker fordi det bryter dialogen med fortiden, sier Moi.

– Debatt omkring statuene, på den annen side, bevisstgjør offentligheten på hvem som fortjener å minnes, understreker hun.

Moi tror at det også er viktig å ta kunstnernes synspunkt med i debatten. Kunstnere utfører bestillingsverk, men kunstneriske inngrep kan representere potensielle løsninger på politisk betente debatter. Moi tar for eksempel til orde for å fjerne sokkelen fra statuer og byster som er problematiske.

– Når noen står på sokkel, er de forhøyet og vi må se opp til dem. Fjerner vi sokkelen, uten å fjerne selve statuen, vedlikeholdes den historiske dialogen, samtidig som det forhøyede aspektet blir borte, utdyper billedkunstneren, og understreker at den visuelle endringen er mer virkningsfull enn en tekstmessig fremstilling.

Ebba Moi minner om at siden BLM-protestene i fjor sommer, har debatten blitt svært polarisert og i større grad blitt et ordskifte om hva man kan si og ikke si, og vise og ikke vise, i det offentlige rom.

– Det er klart at man ikke kan vise frem åpenbart rasistiske verk, understreker kunstneren.

Om noe, viser vel det 21. århundrets versjon av statuedebatten, at det er nettopp oppfatningen av hva som er akseptabelt og hva som ikke er det, som endrer seg, og som skaper uenighet. Den debatten er det bra at man tar, sier Anne Eriksen.

– Det er en del av det offentlige rommets logikk at statuer og minnesmerker diskuteres, understreker kulturhistorikeren.

– Det kan representere et sunnhetstegn i en demokratisk kontekst, avslutter hun.