En mer tillitsbasert skole?

Halvard Hølleland er statssekretær for Kunnskapsdepartementet. Han medgir at det er ulike meninger om hvorvidt det er for mye byråkrati og «ovenfra-ned» ledelse i den norske skolen i dag. At situasjonen har rom for forbedring, er han imidlertid sikker på.

– Tillitsreformen handler om å gi ansatte mer tillit og økt handlingsrom til å løse jobben sin slik de mener den skal løses, mener Hølleland. Han blir imidlertid mindre konkret når det kommer til akkurat hvilke endringer som må finne sted for å oppnå dette.

Arbeidet med tillitsreformen er i startgropen, og Hølleland vil derfor være forsiktig med å peke på enkeltområder der han mener den overordnede målstyringen har gått for langt. Nå er planen å samle de ulike partene i barnehage- og skolesektoren for å se på hvordan reformen kan gjennomføres nettopp her.

– Utdanningssektoren består av høyt utdannede medarbeidere som i stadig større grad arbeider innenfor sterke, faglige profesjonsfellesskap. Det er ikke noen grunn til at vi ikke skal gi økt tillit og handlingsrom til å utøve yrket man er utdannet til. Da må offentlig sektor også styres på en måte som uttrykker den tilliten, påpeker Hølleland.

Han mener at det fortsatt må være en politisk oppgave å gi retning, ha forventninger og stille ressurser til rådighet. Detaljstyring, overdreven rapportering og uklar arbeidsdeling vil han imidlertid til livs. Hølleland medgir at det kan være vanskelig å balansere mellom lokalt ansvar og myndighet, og ønsket om å opprettholde et tilbud som er likeverdig i hele landet.

– Her gjelder det å finne en bedre balanse enn vi har i dag, men generelt tror jeg at de som jobber nærmest eleven også er de beste til å forvalte elevens rettigheter på en god måte.

Når regjeringen snakker om tillitsreform og nye styringsgrep, er samtidig privatskoleloven under revidering.

– Tillitsreformen slik den er gjennomført i en del Ap-styrte kommuner, for eksempel Oslo, har handlet om å begrense privatisering og bruk av markedsmekanismer i offentlig sektor, slik som bestiller-utfører-modeller, forteller Hølleland.

Han mener det handler om å overføre makt fra private aktører til de som gjør jobben i førstelinjen, men også å sikre at offentlig velferd er på offentlig hender.

– Vi mener jo at makten skal ligge hos de folkevalgte og ikke i styrerom i private konserner.

En som har problemer med å se denne sammenhengen, er Roger Elstad som er grunnlegger og styreleder i den ideelle privatskolekjeden Norges Realfagsgymnas (NRG), og daglig leder av NRG-U i Sandvika.

– Når det gjelder arbeidet vi gjør ut mot elevene våre, har vi akkurat den samme førstelinjen med fagtung kompetanse som den offentlige skolen har, så der er det jo ingen motsetning, reflekterer han. Elstad påpeker videre at de følger akkurat det samme regelverket som den offentlige skolen, men i tillegg er de pålagt ytterligere krav gjennom friskoleloven.

– Blant annet har vi krav om å ha både elevråd og foreldreråd som en del av styret, og vi gir i stor grad gjennomslag for forslag som kommer fra disse representantene, nettopp fordi de er de nærmeste til å si noe om hvordan skolehverdagen fungerer. Dette fremstår som tillitsbasert ledelse for meg, påpeker han. På bakgrunn av at privatskolene selv dekker for eksempel husleiekostnader som den offentlige skolen slipper, har Elstad også en langt slankere stab i administrasjonen.

– Dette må vi kompensere for gjennom desto bedre fagkompetanse både i administrasjonen og i førstelinjen, så tillitsbasert styring er en nødvendighet og en selvfølge for vår del.

Sånn sett ser Elstad liten forskjell på privat og offentlig skole når det gjelder tillitsreformen i det daglige arbeidet med elevene. Det er imidlertid et annet felt der han stiller spørsmål ved uttalelsene om å legge avgjørelsene nærmere der jobben blir gjort. Det gjelder opprettelsen av nye skoler.

– I regjeringens forslag til endringer i privatskoleloven har det blitt åpnet for at kommunene selv skal få muligheten til å avslå søknader om opprettelsen av nye privatskoler, og det høres fornuftig ut.

Men kommunene har derimot ikke fått tilsvarende myndighet til å godkjenne søknader. Dette mener Elstad vitner om at beslutningsmyndigheten i praksis blir lagt lenger unna der jobben blir gjort og behovet blir følt. Selv står han midt oppi en prosess der han ser hvordan dette spiller seg ut i praksis når kunnskapsminister Tonje Brenna setter «frysevedtak» på skoleplaner som både elever, kommuner og lokalt næringsliv ser et skrikende behov for.

–  Da føles det ikke som om de lokale myndighetene har fått mer tillit, i hvert fall, slår han fast.

I den offentlige skolen finnes det også flere som ønsker debatten rundt tillitsreformen og fremtidens skolehverdag velkommen. Ingvild Elisabeth Onarheim er rektor på Rønningen barneskole i Asker, en liten skole med én klasse på hvert trinn fra første til syvende. Hun har reflektert rundt hvordan den daglige skoledriften har utviklet seg, og hva slags forventninger hun har til tillitsreformen. På enkelte punkter er hun helt på linje med statssekretær Hølleland.

– Det har blitt veldig mange ulike oppgaver vi i skolen skal håndtere, samtidig som støttestab sentralt oppleves mindre, bekrefter hun. Onarheim viser til at skoleledelsen skal jobbe med alt fra risikoanalyser til budsjett, utlysninger og håndtering av elevsaker, skolebygg og alarmer.

– Dette gjør at vi kommer tett på og får et tydelig eierskap til de avgjørelsene som skal tas, men samtidig har dette allerede i dag også en nedside i og med at vi stadig får nye oppgaver å løse, uten samtidig å få en større verktøykasse å løse dem med. Av og til kan jeg tenke at primæroppgavene våre, det å undervise og ta vare på barna, drukner litt. Jeg er tross alt ikke administrativt utdannet. Onarheim føler at balansen mellom eksterne føringer og egen mulighet til å påvirke hverdagen, likevel er god.

– Vi får føringer ovenfra, men fortsatt god mulighet til å gjøre det til vårt eget. Der synes jeg det er en relativt god balanse i Asker kommune.

Onarheim innser at det kanskje er noe spesielt å reflektere over disse tingene akkurat nå, ettersom det har vært særlig mange administrasjonsoppgaver under pandemien. Likevel ser hun fram til å følge med på hvordan tillitsreformen vil utspille seg i framtiden.

–Det kan av og til virke som om den jobben vi gjør i møte med elevene ikke er noe verdt om den ikke samtidig er dokumentert, og det kan være en farlig felle å gå i. Samtidig har jeg ikke selv noe godt svar på hvordan man skal løse det. Jeg er derfor veldig spent på å se hva slags systemer vi vil bli bedt om å jobbe etter i tiden framover, avslutter Onarheim.

Når vi snakker om hvordan vi skal løse de ulike oppgavene i forvaltningen, er naturlig nok det overordnede målet at tjenestene skal fungere, og at sluttbruker opplever at de er ivaretatt. Anne Høidalen har en sønn med spesielle behov på femte trinn på Rønningen skole, der Onarheim er rektor. Høidalen er overbevist om at samarbeidet med skolen, og prinsippet om at myndigheten skal legges til de som er nærmest brukerne, er vesentlige grunner til denne gledelige utviklingen.

– Vi har hele tiden hatt et tett samarbeid med skolen og PPT-teamet i kommunen. For vår del ligger det et vedtak fra kommunen om at Magnus har rett på ekstra oppfølging for at han skal kunne delta i en ordinær klassesituasjon. Så har vi, sammen med de pedagogiske ressursene som jobber med Magnus, fått frihet til å utforme detaljene rent praktisk. Høidalen føler dermed at beslutningsnivåene er gode i denne saken. Samtidig innser hun at det kanskje ikke oppleves sånn for alle.

– Jeg har nok mer enn gjennomsnittlig god oversikt over hva våre rettigheter er, og hvordan jeg mener at ting bør være. Da blir det jo også lettere å stille krav. Hun mener at man ved å bygge ned byråkratiet også kan risikere å havne i den situasjonen at det vil være ulik kvalitet på de tjenestene man mottar, avhengig av hvor man bor, og hvilke personer man forholder deg til.

– Det er en farlig vei å gå, avslutter Høidalen.