– Norge kan miste flinke forskere

Internasjonalisering var fra før av et hyppig diskusjonstema i norsk akademia, men i 2021 tok debatten om utenlandske forskeres rolle i norske fagmiljøer, virkelig av.

Det sørget Cecilie Hellestveit, jurist og forsker ved Folkerettsinstituttet, for da hun blant annet uttalte:

«Utenlandske forskere kjenner ikke det norske samfunn godt nok og kan derfor ikke tjene det. Om universitetene bare henter inn utlendinger, får de ikke ansatte som er interesserte i å forvalte nasjonale interesser.»

Hellestveit møtte motbør med begreper som «rasist, splittende og skadelig for norsk akademia».

– Når man velger å ta viktige kamper i det offentlige, må man belage seg på motstand, sier hun i dag.

Mediastormen har kanskje stilnet, men i universitetsmiljøene er debatten langt ifra over – og Hellestveit er enda mer sikker i sin sak.

Tore Wig, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, er blant Hellestveits motrøster.

Noe av problemet i debatten, mener han, er at en del av forskerne som har kritisert internasjonalisering av norsk akademia ikke er enige i premisset om at kvaliteten er høyere.

– Man må forstå hvorfor utenlandske forskere ofte utkonkurrerer norske forskere i utlyste stillinger. Er dette tilfelle, vil det tilsi at forskningen som genereres av de forskerne som vinner frem i konkurransen, er bedre. Vi er ett av landene som tjener mest på internasjonalisering fordi vi har mest å lære av de ledende miljøene i verden.

– Hvis ikke man forstår dette, er det vanskelig å ha en diskusjon om verdien av utenlandske forskere i Norge, sier professoren.

Hellestveit ønsker å presisere at det er mye norske forskere kan dra nytte av ved å samarbeide med utenlandske kollegaer:

– Utlendinger som er verdensledende innenfor sitt fagfelt bringer ressurser til landet. Innenfor enkelte fagfelt hvor Norge satser på å være i verdensklasse, innebærer det at en betydelig andel av forskerne i faget vil være utlendinger, mener Hellestveit.

Norsk akademia er mye større enn de ytterst få verdensledende miljøene, men også her er utenlandske forskere viktige, mener juristen; de bringer inn andre perspektiver, utfordrer våre egne teorier og tolkninger, og hekter oss lettere på den internasjonale diskursen innenfor fagfeltet.

– Et provinsielt akademia uten internasjonale forskere ville være et betydelig problem i dagens verden, legger samfunnsdebattanten til.

Samtidig er det problematisk når det bikker over i motsatt retning, understreker hun.

– Når norske utdannelses- og forskningsinstitusjoner, som skal tjene det norske samfunnet og det norske embetsverket, og den norske, opplyste offentlighet, i stedet blir forskningshoteller for internasjonale forskere som ikke kan norsk, og ikke arbeider her fordi de har noen interesse i det norske samfunnet, får vi et annet problem, forklarer Hellestveit.

Hun mener at vi da mister båndet mellom forskningen og det norske samfunnet. Løsningen ligger i en god balanse, poengterer hun.

At utenlandske forskere ikke er interesserte i å forvalte nasjonale interesser, er noe Wig gjerne skulle sett dokumentasjon på:

– De fleste utenlandske forskere kommer for å bli her lenge, mange av dem har barn som vokser opp i det norske samfunnet. Det er mulig at nasjonalfølelsen ikke er like sterk – de kommer jo tross alt fra et annet land, men vi kan ikke velge utenlandske forskere basert på lojalitet og nasjonalfølelse, proklamerer Wig.

– Veldig mange norske forskere har vært i andre land for å kvalifisere seg for stillinger i Norge – og vice versa. Det er en del av forskning som institusjon, legger han til.

Men Hellestveits bekymring for dominans av utenlandske forskere på enkelte fagfelt begrunner hun videre med at sektoren blir mer sårbar for politisk press fra utøvende myndighet.

– Hvem som får forske, hva de får forske på og hvem de får lov til å samarbeide med, er spørsmål som ikke skal dikteres fra utøvende myndigheter, utdyper hun.

Hennes analyse har lenge vært at dette presset tiltar på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden. Hun hevder at trenden er forsterket det siste året med spørsmål om akademisk boikott, frykten for såkalte illegalister i norsk akademia og gjennom debatten om innstramming i eksportlovgivningen – alle faktorer som også går på forskningsfriheten løs.

Dette gjør spørsmålet mer prekært, mener juristen.

– Fordi utenlandske forskere uten særlig tilknytning til landet, og som ikke kan norsk, ikke vil ha samme evne, mulighet eller vilje til å stå imot dette.

Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet forsker på betydningen internasjonalisering har for kjønnsbalansen i norsk akademia, og mener at debatten om internasjonalisering ikke er forskningsbasert.

– Det er gode grunner til å diskutere forholdet mellom akademia, forskning og samfunn. Og når man ansetter utenlandske forskere i norsk akademia er det viktig at de ikke bare blir hengende på utsiden som produktive satellitter som kun skal bidra til at norske universiteter scorer bedre på internasjonale rankinglister, sier Egeland.

– Men vi har ikke nok forskningsbasert kunnskap om hva internasjonalisering og forskermobilitet faktisk betyr for faglige prioriteringer eller utviklingen i ulike fagfelt.

Ifølge SSB var det totalt 697 utenlandske forskere og 904 norske forskere som avla sin doktorgrad ved ulike forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Norge i 2021.

Samtidig er det i mange tilfeller få norske søkere til forskerstillinger, mens flere av de utenlandske som søker er toppkvalifiserte, og kan utkonkurrere de norske søkerne, presiserer Egeland.

– Dette kan skyldes at de utenlandske forskerne rett og slett er mer kompetente sammenlignet med norske kandidater, men det kan også handle om at en forskerkarriere i akademia kanskje ikke fremstår som opplagt attraktivt for norske, unge voksne, mener Egeland.

Hun trekker frem økonomisk trygghet og forutsigbarhet som mulige årsaker.

– Dersom man for eksempel har en god naturvitenskapelig eller teknisk utdannelse i Norge, finnes det flere muligheter, og man kan jobbe i privat næringsliv eller i industrien og tjene mer.

År etter år i midlertidige stillinger fremstår kanskje heller ikke som veldig fristende om du har andre muligheter, tror Egeland.

– Men dette trenger vi mer kunnskap om, understreker hun.

For å kvalitetssikre norsk forskning er Hellestveit ikke i tvil om hva som blir viktig å sette søkelys på fremover:

– Generøs finansiering og langsiktighet; da snakker vi ikke år, men tiår. Det må også være større takhøyde for akademisk meningsbrytning, og fokus på de store, viktige samfunnsutfordringene som ligger foran oss, sier hun.

Hvilken formel som er optimal mellom norske og utenlandske forskere vil variere fra felt til felt, mener juristen.

Når det gjelder fremtiden til norsk forskning, advarer Wig om konsekvensene ved å utfordre internasjonaliseringen:

– Vi står i fare for å sette den positive utviklingen vi har hatt i norsk forskning i revers. Internasjonalisering har fått mer negativ oppmerksomhet, og mange utenlandske forskere har gode alternative steder de heller kan dra. Da kan Norge miste mange flinke forskere, sier han.

Dette vil norsk forskning, utdanning og undervisning lide under, mener professoren.

– Jeg er bekymret for at vi blir mindre knyttet til de internasjonale nettverkene – som jo er helt avgjørende for at det norske samfunnet skal lykkes i de store utfordringene vi står ovenfor, avslutter Wig.