Når tid er den viktigste valutaen

– Deltid er noe man vil til livs og de største fagforbundene i offentlig sektor liker ikke at vi skiller mellom frivillig og ufrivillig deltid, sier seniorforsker i Fafo, Leif E. Moland.

– Jeg har fortsatt å bruke det fordi det er et skille. Det er utvilsomt verre å jobbe deltid hvis det er uønsket.

Moland har forsket på deltidsarbeid, hovedsakelig i kommunal sektor, siden 80-tallet. Med unntak av de siste tre-fire årene har prosentandelen deltidsarbeidende holdt seg helt stille. Dette til tross for at heltid har vært et uttalt mål for både regjeringer, arbeidslivsorganisasjoner og kommuner i mange år. Grunnene til dette er mange og sammensatte, men en faktor det ikke snakkes så høyt om er at en stor andel av de deltidsarbeidende faktisk ikke ønsker å jobbe heltid.

Hvem er disse arbeidstakerne som velger å jobbe deltid til tross for alle negative konsekvensene det medfører?

– Det er klart det var tøft økonomisk, men jeg angrer ikke et sekund, sier Alexandra Vårvik.

Hun er født og oppvokst i St. Petersburg, men i 2003 fant hun kjærligheten og flyttet til Norge. Vårvik giftet seg ung, og ikke lenge etter kom det første av i alt tre barn. Med det kom også en kraftig kulturkrasj mellom egen overbevisning om hva som er barnets beste og det norske samfunnets forventninger til nybakte foreldre.

– Jeg fikk ganske kategorisk beskjed fra de rundt meg at her i Norge sender vi barna i barnehage når de er ett år. På det tidspunktet var jeg veldig ung og hadde ikke den kunnskapen og det vitenskapelige grunnlaget for meningene mine som jeg har i dag. Jeg hadde bare verdisynet mitt, og det å sende så små barn i barnehage var helt imot min overbevisning. Jeg kjente på presset for å innrette meg etter den norske modellen, men jeg slapp nok litt billigere unna fordi jeg er fra en annen kultur, forklarer hun.

Vårvik følte ikke at datteren, som ettåring, var klar for den utdanningsinstitusjonen barnehagen faktisk er. Etter mange lange diskusjoner med mannen ble de enige om å utsette barnehagestarten.

På det tidspunktet var Vårvik selvstendig næringsdrivende, noe som ga henne mulighet til å styre arbeidstiden selv. Hun jobbet deltid på kveldene mens ektemannen jobbet på dagtid. Datteren startet i barnehage da hun var ett år og åtte måneder, med korte dager.

Dette var en løsning som fungerte bra for familien, og de valgte det samme også med de to neste barna. I alle tre rundene jobbet Vårvik deltid fram til barna var rundt fire år. Det har hun ikke angret på.

– Jeg har vært veldig bevisst på å prioritere småbarnstiden. Det er en tid du aldri får igjen, og det er her grunnlaget for resten av livet til barna legges. Jeg ser det, spesielt med de to eldste, som er 16 og snart 18 år, og den relasjonen vi har nå. Vi er veldig nært knyttet til hverandre. Det er mye tillitt og vi kan snakke om alt. Jeg er overbevist om at grunnlaget for disse relasjonene ble lagt allerede da de var små og vi hadde mye tid sammen, sier hun.

Engasjementet rundt disse problemstillingene har i ettertid utviklet seg til en karrierevei for Vårvik. Da yngstemann var fire år begynte hun å jobbe fulltid i barnehage. Hun har tatt fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, er ferdig utdannet gestaltterapeut til våren og skal snart skrive masteroppgave i samfunn og helse. Da er tidlig barnehagestart og tilknytningsteori aktuelle temaer hun ønsker å forske på. Den økte kunnskapen hun har ervervet seg har bare forsterket inntrykket av at samfunnets forventninger og barns behov er på kollisjonskurs.

– Det er generelt for lite bevissthet rundt hvor viktig de første leveårene er for videre utvikling. Jeg tror at hvis alle foreldre visste hvor mye som etableres de første årene ville ting vært annerledes. Dette er kunnskap som i stor grad bare er kjent i fagmiljøene, men det burde strengt tatt vært et fag på videregående skole, sier hun.

Alexandra Vårvik har full forståelse for at staten er best tjent med å få arbeidstakere tilbake i jobb så raskt som mulig, og hun har bare gode ting å si om den norske permisjonsordningen. Slik hun ser det ligger ansvaret for barna til syvende og sist hos familiene selv.

– Samfunnet er bygd opp slik at man får ha permisjon i ett år. Mange tolker det som at det er et krav om at de skal komme tilbake på jobb, men det er ikke staten som krever det. De bare slutter å betale. For aleneforsørgere er det nok veldig vanskelig å kunne velge noe annet, men i familier med to inntekter der den ene har mulighet for å jobbe deltid blir det et spørsmål om prioriteringer. Skal man ha en sterk økonomi eller en sunn utvikling for barna, spør hun retorisk.

Et av de mest problematiske aspektene ved deltidsarbeid i samfunnet vårt er at det i stor grad er kvinner som går ned i stilling. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå var deltidsandelen blant kvinner 34,9 prosent i 2020, mens den var på 15,3 prosent for menn.

Hovedvekten av dem som jobber deltid er å finne i såkalte «trøste og bære»-yrker. Tunge omsorgsyrker som er kvinnedominerte. Fram til nylig lå andelen heltids turnusarbeidende i kommunal sektor på bare 22-23 prosent. De siste årene har andelen steget til nærmere 30 prosent. Resten jobber deltid. Samtidig har andelen av de deltidsansatte som jobber redusert av eget ønske økt.

På et personlig plan er følgene av deltidsarbeidet først og fremst lavere inntekt, men det påvirker på sikt også pensjonen og andre trygderettigheter.

– Det forundrer meg veldig at så få tenker over at de kan bli skilt og ende opp som minstepensjonister. Fagbevegelsen dunker inn hvor viktig pensjon er hver gang de får sjansen, men det ser ikke ut til å ha så stor effekt. Det samme gjelder lønnsnivået. Lønn er viktig for en del, men for mange er ikke dette noe incentiv. Jeg har sagt i mange år at høyere lønn ikke er noe stort bidrag for å få folk til å jobbe mer, sier Moland.

Selv om heltidsstillinger er normen har arbeidstakere, i henhold til arbeidsmiljøloven, rett til deltidsarbeid under bestemte vilkår. At man av helsemessige grunner ikke kan jobbe heltidtid er ett av dem. Det samme gjelder omsorg for barn under ti år.

Denne rettigheten har Håkon Dyrli bestemt seg for å benytte seg av. Han og kona jobber begge som fastleger i Flekkefjord. I tillegg tar Dyrli også vakter på legevakten. Paret har to barn på to og fire år og nå er en tredje på vei. Med to foreldre i stillinger som tidvis går over 100 prosent har det vært vanskelig å få logistikken til å gå opp.

– Hverdagen er veldig travel. Vi står opp klokka sju om morgenen, uten å ha sovet natten gjennom. Da har vi akkurat tid til å kle på oss og komme oss ut av døra. Barna spiser frokost i barnehagen, og jeg spiser ingenting før lunsj. Etter jobb er det henting, og vi har vært i grenseland for sene så mange ganger at vi til slutt fikk et høflig brev om at vi snart kom til å få en regning i posten for ekstraarbeidet det medførte, forteller han.

– Det er jo også trist at barna har så mye mer tid i barnehagen enn med oss.

Fra oktober går Dyrli ned til 90 prosent stilling. Det betyr to fridager i måneden.

– Jeg skulle gjerne hatt kortere dager slik at jeg får mer tid med barna hver dag, men det er rett og slett ikke gjennomførbart. Det er alltid så mye ekstra som kommer på slutten av dagen at da ville jeg i praksis jobbet fulltid uansett. Hvis det skulle bli noe av fant jeg ut at jeg måtte ta fritiden ut i hele dager, forklarer han.

Dyrli har stort sett opplevd forståelse for at han går ned i stilling. De fleste skjønner at man som snart trebarnsforeldre har mye å henge fingrene i. Ekteparet har heller ikke fått noen reaksjoner på at det er far som skal være mer hjemme.

– Vi har begge hatt reduserte stillinger tidligere. I en periode jobbet vi faktisk i samme stilling, 50 prosent hver, men det syns vi ble litt lite. Nå var det ikke praktisk mulig for henne å gå ned i stilling. Hun kan ikke korte ned pasientlisten, og da blir det i prinsippet samme arbeidsmengde som må gjøres på mindre tid, forklarer han.

Når Dyrli nå går ned i stilling betyr det også en vesentlig reduksjon i lønn. Da begge har god lønn, og familien bor rimelig, er ikke det den største bekymringen. Da er det praktiske hensynet til pasientene vanskeligere.

– Det er ingen som kan ta over oppgavene mine. Pasientene som blir kuttet fra lista mi blir overført til en ubesatt hjemmel. Det betyr at de ikke lengre har en fastlege. Det kjenner jeg på, men det ansvaret ligger hos staten og kommunen. Slik situasjonen er nå må jeg prioritere familien min, sier han.

Det ser ut til å være mer aksept for å jobbe deltid for å ivareta små barn eller egen helse, men det er ikke alltid at selv slike begrunnelser oppleves stuerene. Samfunnsviteren har vært i kontakt med flere deltidsarbeidende småbarnsforeldre som ikke ønsker å stille åpent opp i denne saken fordi de mener valget deres anses som for kontroversielt. Ifølge Moland er det også en del småbarnsforeldre som opplever det motsatte.

– I enkelte miljøer er deltid normen, og man kan oppleve stigmatisering fordi man velger å jobbe heltid. Vi så for eksempel i noen sørlandskommuner at dersom du jobbet heltid og hadde små barn, kunne det føre til en negativ oppfatning av deg, og du kunne få vansker med å overbevise om at du var en god mor, forklarer han.

I 2019 ga Moland, sammen med Fafo-kollega Kjetil Bråten, ut rapporten «En ny vei mot heltidskultur: Resultater fra forprosjektering i åtte kommuner og en landsdekkende undersøkelse». Overraskende nok, viser rapporten at verken omsorg for små barn eller egen helse er hovedgrunnen til at folk velger deltidsarbeid. Av grunnene respondentene oppga for å jobbe deltid kom redusert arbeidsevne på en fjerdeplass, mens omsorgen for små barn var helt nede på sjetteplass. 77 prosent oppga at de jobber deltid fordi de «liker å jobbe, men samtidig vil ha mer fritid enn de får i en full stilling.» Tall fra SSB bekrefter dette funnet, og viser at det blant de deltidsarbeidende er flere kvinner uten barn enn kvinner med barn under 16 år. Administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Karin Bratten, valgte å beskrive fenomenet på denne måten til Aftenposten i 2018: «Mange kvinner vil heller shoppe på CC-Vest enn å jobbe.»

Et nærliggende spørsmål blir da da hvorfor andre skal legge seg opp i at du ønsker å jobbe deltid. Selv om samfunnets mål er å få flest mulig til å jobbe fulltid er det å presse en heltidsstilling på noen som ikke ønsker det et kraftig inngrep i folks autonomi. Det er også et dilemma for kommunene.

– Som arbeidsgiver burde kommunene være opptatt av å få på plass flere hele stillinger. Det gir bedre tjenester og bedre arbeidsmiljø. Men som ombud tenker nok mange politikere at de må la befolkningen selv bestemme hvor mye de vil jobbe, og ofte er det ombudsrollen som vinner, forklarer Moland.

Grunnen til at arbeidslinja og heltidsnormen står sterkt i samfunnet vårt er forståelsen av hvor viktig arbeid er for å bevare velferdsstaten. Ingen steder ser man dette mer direkte enn i helsevesenet. I den kommunale helsesektoren er, som vi har sett, deltid regelen snarere enn unntaket, og det har negative konsekvenser som strekker seg langt utover de ansattes privatøkonomi.

– Kommunene får mer og mer å gjøre. Vi får en eldre befolkning og i tillegg flere yngre med tjenestebehov. Når behovet for å dekke dette øker må vi øke bemanningen, og for å klare det må en del av økningen skje ved at flere deltidsansatte jobber mer. Deltid innebærer å stykke opp tjenestene. Det blir mindre forutsigbarhet både for de ansatte og for brukerne. For kommunene er prioriteringene: Hva gir god drift for å kunne yte, hva gir gode tjenester og hva er best for de ansatte. I den rekkefølgen. Det er ingen menneskerett å få jobbe deltid med sårbare brukere, sier Moland.

Men å få på plass en heltidskultur krever mer enn bare velvilje fra de ansatte.

I Moland og Bråtens rapport har over 60 prosent av respondentene svart at de jobber deltid fordi de syns det er for slitsomt å jobbe heltid. Dette mener Moland i stor grad skyldes tradisjonelle turnuser og dårlig organisering på arbeidsplassen.

– Undersøkelser har vist at de ansatte ikke blir mindre slitne av deltidsarbeid. Snarere tvert imot. De som er minst slitne er faktisk de som jobber langvakter. I arbeidsmiljøer der det er mye heltid er det flere som virkelig kan jobben sin, og det kan ha noe å si for hvor tung jobben blir, sier Moland.

I en spørreundersøkelse gjennomført av arbeidsgiverforeningen Spekter svarte to av tre kvinnelige deltidsansatte at de ville vurdert å jobbe mer dersom de hadde en arbeidstidsordning som var bedre tilpasset deres livssituasjon. Også Moland og Bråtens rapport viser at mange turnusarbeidene velger deltid fordi en heltidsstilling betyr mye helgearbeid. I tradisjonelle turnuser er dette en vanskelig nøtt for arbeidsgiveren.

– Heltid kan bli dyrt dersom man legger til grunn en tradisjonell turnus basert på heltidsstillinger i 24/7-yrker som i helsesektoren. Da må man øke bemanningen veldig for å få dekt opp helgene. Med alternative turnuser kan man derimot etablere flere heltidsstillinger uten en slik kostnadsøkning, forklarer Moland.

Enn så lenge er de tradisjonelle turnusene fortsatt de mest utbredte. For å fylle opp turnusen må arbeidsgiver ofte ty til vikarer eller deltidsansatte på helgevaktene, noe som gjør arbeidsbelastningen større for de heltidsansatte som er på jobb, og helgevaktene blir enda mindre populære. Det er en ond sirkel. Arbeidsgiver ender opp med å måtte lyse ut små stillinger for å få kabalen til å gå opp, og opprettholder dermed deltidskulturen. Dette er ikke et problem for de som ønsker deltid, men kan være veldig alvorlig for de som ikke gjør det.

Og når man jobber deltid fordi man opplever at jobben er for tung, eller fordi familiekabalen ikke går opp på grunn av turnusen: Kan man egentlig si at det er frivillig?

– Det er helt klart et glidende skille mellom ønsket og uønsket deltid. Noen påtar seg heller belastningen med lavere lønn enn belastningen på jobb. Det kan også være helserelaterte spørsmål og andre forhold som gjør at det er i gråsonen for om det kan regnes som ønsket deltid, sier Moland.

Ett slikt gråsonetilfelle er sangpedagog Carin Muren. Hun har i dag en 75 prosent stilling ved kulturskolen i Kongsberg, noe som regnes for å være en stor stilling i hennes bransje. 100 prosent stillinger fins nesten ikke.

– Tidligere var jobben min et puslespill av flere deltidsstillinger og noe ekstern finansiering. Det er bare nylig at alt ble slått sammen til en stilling. Jeg har også jobbet parallelt i andre kommuner med 15 prosent her, 20 prosent der og 19,37 prosent der. Det fins noen fulltidsstillinger på de mest populære instrumentene, men det vanlige er å pusle sammen biter for å få en stillingsprosent man kan leve av, forteller hun.

Muren søker nå aktivt på flere deltidsstillinger for å forhåpentligvis komme opp i noe tilnærmet en 100 prosent stilling, men da det er begrenset hvor mange sangpedagogjobber som fins i Kongsberg må hun se til andre kommuner. Da kan det være vanskelig å få logistikken til å gå opp.

– Det blir for det første en del pendling. I tillegg skal jo alle ha julekonsert samtidig, og det er møter man må delta på og mange andre praktiske utfordringer med det, forklarer hun.

Selv om hun aller helst skulle hatt en fulltidsstilling regner Muren deltidsjobbingen som frivillig. Slik hun ser det har hun selv tatt yrkesvalget, og har heller ikke gått til det skrittet å søke en jobb som ikke er relevant for å fylle opp stillingsprosenten sin.

– Jeg har aldri vært helt nede på smertegrensen av hva jeg kan tåle økonomisk. Jeg har alltid følt at siden jeg har den riktige utdannelsen og jobber med et såpass allsidig fag som sang vil det ordne seg på sikt. I tillegg har jeg en mann som jobber 100 prosent, noe som gjør meg såpass privilegert at jeg ikke trenger å bekymre meg for om husleia blir betalt, forklarer hun.

Og selv om målet er en heltidsstilling kjenner sangpedagogen også på fordelene med å jobbe deltid.

– Jeg kan unne meg et roligere tempo i arbeidshverdagen min enn om jeg skulle jobbet 100 prosent. Jeg styrer tiden mer selv, og jeg føler kanskje de 75 prosentene jeg jobber blir mer velgjorte, sier hun.

Muren har ikke opplevd noen negative reaksjoner på at hun jobber deltid. Hun har derimot fått reaksjoner på at hun, som småbarnsmor, ønsker å jobbe mer.

– Jeg har en kollega som sa: Jobber du 75 prosent? Du som har et lite barn. Jeg har aldri konfrontert henne med det, men jeg har tenkt i ettertid at mannen min aldri ville fått det spørsmålet, sier hun.