Kasakhstansk balansegang

Inntil for få måneder siden var det lite vi hørte om Sentral-Asia i det daglige. Med unntak av Afghanistan, passerer landområdene mellom det Kaspiske hav og Kina vanligvis under radaren vår. Dette endret seg da det i januar i år plutselig brøt ut voldelige protester i det største av de sentralasiatiske landene, nemlig Kasakhstan. Protestene kom ut av kontroll og endte med at den kasakhstanske presidenten måtte kalle inn russiske styrker for å få bukt med situasjonen.

De russiske soldatene kom og dro igjen, og situasjonen roet seg, mens presidenten i landet lovet politiske reformer. Ikke mange ukene etter brøt imidlertid krigen i Ukraina ut, og fremtidsutsiktene endret seg drastisk, også for Kasakhstan.

Men hva skjedde egentlig i Kasakhstan under protestene i vinter? Som følge av krigen i Ukraina har hele det geopolitiske bildet endret seg for land som tidligere var en del av Sovjetunionen, så hva byr egentlig fremtiden på for Kasakhstan?

Det var få som forutså de voldsomme protestene i Kasakhstan som fant sted i januar i år. Det begynte, slik store protester ofte gjør, med demonstrasjoner mot økte priser på forbruksvarer, i dette tilfellet gassprisen. Protestene, som startet i det overveiende rurale vest-Kasakhstan i desember, spredde seg rundt nyttår til de store byene, samtidig som de fikk en politisk overtone – kasakhstanerne ville ha politisk endring.

Politisk endring er noe mange kasakhstanere har kjempet for i årevis, men årsaken til at protestene i vinter var så overraskende, var at de er så sjeldne. De siste årene har nemlig den politiske opposisjonen i Kaskhstan foretrukket små, men strategiske protestformer som har stor effekt spesielt i sosiale medier. Slike protester innebærer også mindre fare for dem som er innblandet.

Det kanskje beste eksempelet på denne demonstrasjonsformen kom under det årlige marathon-løpet i Almaty i april 2020. Da holdt en gruppe unge, politiske aktivister opp et banner der det stod «от правды не убежишь», som betyr: «Du kan ikke løpe fra sannheten». Et enkelt, men hardtslående budskap som fikk oppmerksomhet verden over fordi det på kort tid gikk viralt.

Langt mindre typiske var derfor de massive protestene som fant sted i år, da kasakhstanere nær sagt overalt i det store landet, tok til gater og plasser for å protestere mot det regimet som har styrt dem i flere tiår.

Da protestene nådde byen Almaty, ante også styresmaktene i landet at det var fare på ferde. For mens hovedstaden i Kasakhstan er Astana, eller Nur-Sultan som byen heter nå, er landets viktigste by utvilsomt den gamle hovedstaden Almaty, like ved grensen til Kirgisistan og ikke så langt fra Kina. Almaty er kjernen i det kasakhstanske politiske, kulturelle og økonomiske liv, og hjemby til så godt som hele det organiserte kasakhstanske sivilsamfunnet.

I Almaty holder vanligvis også Dimash Alzhanov til. Alzhanov er statsviter og leder av en politisk opposisjonsgruppe. Da protestene spredde seg til Almaty i begynnelsen av januar, var han en av dem som stod på barrikadene. Alzhanov har også blitt arrestert flere ganger.

– Det var ikke bare krav om ny regjering, men om et nytt regime, forklarer Dimash Alzhanov for anledningen på telefon fra Bishkek, i nabolandet Kirgisistan.

– Folk krevde endring, sier han.

Alzhanov understreker ordet «regime», fordi det ikke bare er hvem som sitter med makten han og de andre demonstrantene er opptatt av, men hvordan makt oppfattes og utøves i Kasakhstan. Som i de fleste andre steder i regionen beriker nemlig den politiske eliten seg på bekostning av en befolkning som har liten reell innflytelse i hvordan landet styres.

– «Ut med den gamle mannen», var et slagord som ble mye brukt under protestene, sier Alzhanov, som for å understreke at protestene ikke lenger handlet om høye gasspriser, men var rettet direkte mot tidligere president Nursultan Nazarbayev og alt han står for.

Da Nursultan Nazarbayev offisielt trakk seg som president i 2019 etter 19 år ved makten, var det Kassym-Jomart Tokayev som overtok makten. Dette til tross for at det var viden kjent at Tokayev, som har en lang karriere som diplomat bak seg og var leder av parlamentet før han ble president, var Nazarbayevs mann. Den forhenværende presidenten ble imidlertid sittende som partiformann for Nur Otan, det eneste funksjonelle politiske partiet i Kasakhstan, og ikke minst som leder for det nasjonale sikkerhetsrådet. Ingen var derfor i tvil om hvem som egentlig trakk i trådene.

Da protestene spredte seg til det meste av Kasakhstan, var det imidlertid Tokayev som måtte håndtere situasjonen. Førsteprioritet var å få situasjonen i Almaty under kontroll.

– Natten mellom fjerde og femte januar brøt det ut gatekamper mellom demonstranter og politi i Almaty, forteller Dimash Alzhanov.

– Jeg var der, det var hundrevis av oss. Politiet brukte gummikuler og tåregass for å spre oss, sier aktivisten, og legger til at slagsmålet varte i over seks timer.

Det var likevel først den femte januar i år at situasjonen tok en annen og enda mer alvorlig vending. Denne dagen stormet nemlig en gruppe demonstranter byhallen i Almaty, en stor og ærverdig gammel bygning. Presidentboligen bak byhallen og flere store TV-stasjoner led samme skjebne. Biler ble satt fyr på og butikker ble rasert. Det rådet fullstendig kaos i byen og mange forsøkte å flykte.

Men hvem stod egentlig bak disse voldsomme protestene? Dimash Alzhanov er ikke i tvil.

– Vanlig politi ble trukket ut av Almaty den femte januar. Det ble gjort for å gi voldelige grupper en åpning, en reell mulighet til å rasere byen, forklarer aktivisten sint.

Ifølge Alzhanov sto de voldelige gruppene som infiltrerte de politiske demonstrasjonene, under regjeringens kontroll. De ble brukt for å legitimere en inngripen fra den regionale sikkerhetsalliansen CSTO («Collective Security Treaty Organisation»), i praksis fra Russland.

Russiske soldater brukte kort tid på å slå ned opprøret. Kun et par dager senere var Almaty og Kasakhstan på nytt under regjeringens kontroll.

Dersom Alzhanov har rett i sin påstand om at plyndringen av Almaty ble igangsatt av regjeringen, kan man lure på hva som fikk president Tokayev til å gå til et så drastisk og potensielt svært upopulært skritt.

Ifølge Alzhanov var formålet å få situasjonen så raskt som mulig under kontroll igjen, men på en måte som skjermet forhenværende president Nazerbayev fra mulige negative reaksjoner på avgjørelsen om å be om russisk hjelp.

Nazerbayev ble nemlig også avsatt som formann i det nasjonale sikkerhetsrådet til fordel for Tokayev, som stod frem som den ansvarlige for avgjørelsen.

Marius Fossum, Helsingforskomitéens representant i Almaty, vurderer imidlertid situasjonen som litt mer komplisert. Fossum er overbevist om at Tokayev brukte anledningen til å styrke sin egen posisjon vis-à-vis Nazerbayev, for deretter å kunne sette i gang reformer i det sentralasiatiske landet.

– I tiden etter demonstrasjonene, har Tokayev inntatt en reformvennlig holdning. Spesielt kom dette frem i en tale han holdt ikke mange dagene etter at protestene var kuet, forklarer Fossum, før han fortsetter:

– Det mest interessante i denne talen er at Tokayev stiller en ganske presis diagnose når det gjelder forholdende i Kasakhstan. Som bakgrunn for og årsak til at demonstrasjonene brøt løs peker han på stor sosial ulikhet, skjevfordeling, utbredt korrupsjon, lav tillit til statlige institusjoner og manglende dialog mellom myndighetene og befolkningen, sier Fossum.

Han legger til, at selv om alt dette er gammelt nytt for de fleste som har fulgt med på utviklingen i landet en stund, er det likevel oppsiktsvekkende at Kasakhstans president helt åpent trekker frem disse forholdene.

– Tokayev har også annonsert en ny pakke reformer som vil bli gjort kjent til høsten. Innholdet i denne vil nok gi en pekepinn på den reelle reformviljen, og vi håper naturligvis at sivilsamfunnet gis en rolle i utformingen av nødvendige reformer i tiden fremover, understreker Fossum.

Han understreker også at dette er noe Helsingforskomitéen har jobbet for lenge, og vil komme til å fortsette å arbeide med fremover.

– Vi oppfordrer myndighetene til å legge til rette for meningsmangfold, en fri presse og ytringsfrihet. Også rundt sensitive tema, betoner representanten for Helsingforskomitéen.

Men så invaderte Russland Ukraina og situasjonen ble med ett mer komplisert. Kasakhstan har sterke økonomiske og kulturelle bånd til Russland og kasakhstanske ledere har alltid pleiet et godt forhold til Russland. Det behovet har de imidlertid måttet balansere med en relativt sterkt og voksende kasakhstansk nasjonalfølelse, og ikke minst en ungdomsgenerasjon som ikke kjenner seg igjen i Sovjetunionens gamle idealer.

Som i de fleste andre landene i regionen er kasakhstanere flest motstandere av krigen i Ukraina, og Marius Fossum forteller på telefon fra Almaty at de stort sett har fått lov til å gi fritt uttrykk for dette i demonstrasjoner.

Kasakhstansk presse har også kunnet rapportere fritt om det som skjer i Ukraina. Dette i motsetning til det som for eksempel skjer i nabolandet Kirgisistan, der frie medier er blitt stengt og demonstranter arrestert, forklarer Fossum.

Nordmannen legger til at den kasakhstanske regjeringen har vært svært forsiktig i sine uttalelser, men at Tokayev er en av få sentralasiatiske ledere som har ringt Zelensky. Kasakhstanske myndigheter har også levert humanitærhjelp til Ukraina.

– Kasakhstanske myndigheter prøver å finne en middelvei og opprettholde en balanse, sier Christoph Mohr, regionaldirektør for Kasakhstan og Usbekistan i den tyske NGO-en Friedrich-Ebert-Stiftung.

Mohr påpeker at Kasakhstan indirekte berøres av sanksjonene mot Russland på grunn av landets medlemskap i regionale handelsorganisasjoner, men likevel passer på å ikke ta Russlands side. Samtidig har Kasakhstan ikke fordømt invasjonen og unnlot å stemme for FN-revolusjonen som fordømte angrepet på Ukraina.

Mohr er enig med Fossum i at Tokayev har vært tydelig på at han ønsker politisk reform. Han mener at de endringene presidenten har gjort seg til talsmann for, dersom de blir fullt ut implementert, unektelig vil bringe Kasakhstan lenger bort fra den russiske folden, fordi det vil medføre innføringen av et liberalt demokrati.

– Tokayev har holdt progressive taler, men tale og handling er ofte to vidt forskjellige ting i Sentral-Asia, advarer Mohr, som legger til at han til tross for det er forsiktig optimist med tanke på den demokratiske utviklingen i Kasakhstan.

Mohr viser blant annet til den kasakhstanske viseutenriksministerens nylige uttalelse, der han sa at «Vi (Kasakhstan) vil ikke være på den gale siden av et nytt jernteppe»

På den andre siden av den kasakhstanske grensen, mot øst, ligger en annen kjempe, nemlig Kina. Selv om Kasakhstans kulturelle og politiske situasjon er svært påvirket av Russland, spesielt i Sovjettiden, har Kina nå tatt over rollen som den primære økonomiske partneren. Ifølge nettstedet Trading Economics, er Kina Kasakhstans største eksportdestinasjon, og Kasakhstan er også en vesentlig partner i Kinas «Belt and Road Initiative».

Men kan den russiske invasjonen av Ukraina  og Kasakhstans forsiktige listing bort fra russisk innflytelse, ende opp med å sende det enorme landet inn i Kinas innflytelsessfære? Christopher Mohr i Friedrich-Ebert-Stiftung tror ikke det. Til tross for at Kina er en stor og enormt viktig økonomisk partner for den kasakhiske regjeringen har landet liten appell blant kasakhstanere flest:

– Kina er rett og slett upopulært her, avslutter Mohr.