Informasjonskrigen

– Vi er nok blitt mer følsomme for desinformasjon, men jeg vet ikke om vi er blitt flinkere til å identifisere den.

Det sier Miguel Maduro, som leder EDMO – European Digital Media Observatory. EDMO er et uavhengig senter som bistår faktasjekkere og forskere i de europeiske landene med å identifisere desinformasjon.

Når de ser at en historie som ikke er riktig, sprer seg i mange europeiske land, tar de ansatte på EDMO grep for å opplyse om dette. På områder som er spesielt utsatt for desinformasjon, som for eksempel det forestående valget på nytt Europaparlament, setter EDMO opp en spesiell arbeidsgruppe på området.

– Opprinnelsen til såkalte falske nyheter varierer, men spredningen av desinformasjon skjer takket være mennesker som antakelig ikke vet at informasjonen er uriktig, forklarer Maduro.

EDMO-sjefen sier likevel at det er kjent at svært mange falske kontoer er satt opp i Russland. Godt hjulpet av algoritmer, sprer disse kontoene falsk informasjon med overlegg.

Denne tendensen kan ventes å bli enda tydeligere i EU-landene før Europaparlamentsvalget til våren.

«I disse dager ser vi en intensifiering av den russiske desinformasjonsstrategien. Til og med Putin selv jobber aktivt for å påvirke vår folkeopinion ved å spre falske narrativer».

Det sa den italienske forsvarsjefen, Admiral Giuseppe Cavo Dragone, på en forsvarskonferanse nylig. Dragone forklarte at russerne har tre hovedmål: for det første forsøker de å skape et bilde av Russland som et land som ønsker seg fred. Videre ønsker de å gi inntrykk av at videre krig er nytteløst fordi Moskva uansett kommer vinnende ut, og til sist forsøker de å mane frem et inntrykk av at landene i vesten er lei av å finansiere en svært dyr konflikt som de uansett ikke har håp om å vinne.

Forsvarssjefens uttalelse kom i forbindelse med presentasjonen av en ny trusselvurdering mot Italia, men den må også sees i lys av at det i Italia den siste tiden har blitt vist russiske propagandafilmer som fremstiller invasjonen av Ukraina fra et russisk synspunkt.

Forsker ved Gino Germani-instituttet for samfunnsforskning og strategiske studier, Massimiliano Di Pasquale, har fulgt forholdet mellom Russland og Italia i en årrekke. Han sier at Italia er mer utsatt for russisk påvirkning enn mange andre europeiske land fordi de alltid har hatt tette historiske bånd både til Sovjetunionen og senere til Russland – på tvers av det politiske spektrum.

– Det som skiller Italia fra mange andre europeiske land, er at ulike former for russlandsvennlig tankesett er en del av det politiske «mainstream», forklarer Di Pasquale.

Den italienske forskeren understreker at det vi i dag omtaler som desinformasjon og som er tett  knyttet til den digitale informasjonsstrømmen og sosiale medier, overhodet ikke er noe nytt fenomen.

– Instrumentene og strategiene er de samme som under den kalde krigen, men virkningen er mye sterkere nå. På 1980-tallet kunne det ta år før en falsk nyhet nådde ulike verdenshjørner, i dag skjer det på få dager, eller bare noen timer. Men målet er det samme, nemlig å skape forvirring og uenighet i vestlige samfunn, understreker Di Pasquale.

Professoren utelukker for eksempel ikke at de utbredte protestene blant europeiske bønder, delvis kan være et resultat av russisk påvirkning.

Les mer om bondeopprøret her.

– I russisk doktrine er påvirkning en type politisk krigføring. Utgangspunktet er at all samfunnsutvikling skjer gjennom narrativer. Russernes mål er å påvirke virkelighetsoppfatningen til en målgruppe slik at de tenker og handler i tråd med Russlands interesser. Dette kalles refleksiv kontroll, sier Eskil Grendahl Sivertsen, forsker ved Forsvarets Forskningsinstiutt (FFI).

Han understreker at dette også er noe som angår norsk offentlighet.

– Russland forsøker bevisst å skape uro og svekke tilliten til myndigheter og medier i vestlige land. Ofte gjøres det ved å forsterke eksisterende konflikter og spre rykter og feilaktig informasjon. De søker også ut miljøer i andre land som er mottakelige for russisk propaganda, og bruker dem til å spre budskapet.

Samtidig sier forskeren at uttrykket «desinformasjon» kan virke misvisende.

– Jeg synes ordet «desinformasjon» egentlig er ganske problematisk. Det er jo ikke sånn at informasjon enten er helt sann eller helt usann. I propaganda og informasjonspåvirkning er det gjerne en blanding. Hva informasjon betyr er avhengig av kontekst, og konteksten skapes av narrativer som har formet vårt verdensbilde uten at vi nødvendigvis er klar over det, forklarer Sivertsen.

Forskeren forklarer at mange tror at de gjennomskuer falske nyheter og derfor ikke er sårbare for desinformasjon. Selv om det i mange tilfeller kan være sant, er påvirkningen mye mer subtil enn som så.

– Den samme informasjonen kan bety forskjellige ting for to forskjellige mennesker, avhengig av hva slags kontekst den tolkes i. Kontekst i dette tilfellet vil si et narrativ. Vi mennesker er laget slik at vi forsøker å få bekreftet de narrativene vi har internalisert, vi ønsker å få bekreftet det vi tror og føler er sant. Den såkalte informasjonskrigen er derfor egentlig en krig om narrativer, ifølge Sivertsen.

Han forklarer at mye av den uriktige informasjonen spres sammen med informasjon som faktisk stemmer, for på den måten å virke mer troverdig.

– Overfor sin egen befolkning forsøker Kreml for eksempel å tegne et bilde av et Vesten som er fortapt i moralsk forfall og har mistet tradisjonelle familieverdier – verdier som Russland kjemper for å bevare, sier Sivertsen.

Han viser til bruk av bilder fra Pride-parader i Vesten som eksempel.

– For å vise det publiserer russiske propagandakanaler de frekkeste bildene de kan finne fra en Pride-parade, sammen med en fortelling om at dette er sånn det er i Vesten; menn kler seg ut som hyperseksualiserte kvinner, alle ligger med alle, og til og med zoofili og pedofili er vanlig og lovlig, sier Sivertsen.

Både Di Pasquale og Sivertsen påpeker at sosiale medier bidrar til å gjøre dagens informasjonsbilde mye mer kaotisk enn det har vært før – og lettere å utnytte enn hva det kanskje har vært tidligere.

Sivertsen viser blant annet til den israelske nettsikkerhetsbedriften Cyabra, som har kartlagt informasjonslandskapet 48 timer etter Hamas’ opprinnelige angrep på Israel, ved å avsløre falske SoMe-kontoer.

– På 48 timer hadde 40 000 sovende kontoer produsert 312 000 innlegg og kommentarer som nådde 500 millioner mennesker. 85 prosent av profilene som har interagert med de 40 000 falske kontoene, er også falske. Dette vil si at det som ser ut som en autentisk samfunnsdebatt, overhodet ikke er det, forklarer Sivertsen.

Videre finnes det også mange private aktører som forsøker å dra nytte av situasjonen for å tjene penger.

– Det finnes et stort nettverk av falske nettsider som takket være nettreklame, tjener penger på å trekke folk til sidene sine. De produserer innhold som bare har til hensikt å få folk til å klikke seg inn på dem, understreker Sivertsen.

Selv om mye av debatten rundt informasjonskrigen de siste årene har dreid seg om Russland, representerer også Kina en trussel – noe Sivertsen mener norske myndigheter må ta på alvor.

– Kina har tidligere vært mer opptatt av å fremheve seg selv som en ansvarlig stormakt som gjør mye bra for verden. Men Kina har en uttalt ambisjon om å dominere informasjonsmiljøet, og de siste årene har de også brukt metoder som ligner de russiske – falske profiler, botnettverk, og til og med falske nettaviser som gir seg ut for å være uavhengige, men som sprer offisiell kinesisk propaganda, forklarer han.

Sivertsen mener norske myndigheter ligger bakpå når det gjelder kartlegging og beskyttelse fra den type påvirkning. Han mener Norge burde hatt en strategi for å håndtere desinformasjon og påvirkning og viser til den svenske myndigheten for psykologisk forsvar som et eksempel på noe som mangler i Norge.

– Vi kan ikke redusere dette til et spørsmål om desinformasjon. Vi trenger en helhetsforståelse der vi ser hvordan aktivitet på nett og sosiale medier henger sammen med cyber-, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Påvirkning utgjør en sentral del av det vi kaller sammensatte, eller hybride, trusler, som kan være vanskelig å oppdage og forstå før vi plutselig står i en situasjon vi ikke ønsker å være i, avslutter FFI-forskeren.