Under koronapandemien ble samfunnet introdusert for ordene karantene, ansiktsmaske og meteren. Dette var tiltak for å minimere risikoen for alvorlig koronasykdom i landet. Mange ressurser ble brukt på å beregne smittebølger og på å begrense spredningen av viruset.
Ulrich Beck skrev i 1986 boken Risk Society hvor han introduserte begrepet «risikosamfunnet». Et slikt samfunn bruker en stadig større del av sine ressurser på å forebygge, kontrollere og minimere farene befolkningen er utsatt for. Koronapandemien er et skoleeksempel på Becks teori, og illustrerer at vi på mange måter kanskje har blitt et risikosamfunn.
Beck skriver at fremskritt innen vitenskap, teknologi og transport har introdusert nye typer risiko i samfunnet vårt, slik som atomkatastrofer, pandemier og klimaforandringer. Mens katastrofer tradisjonelt ble sett på som noe utenfor vår kontroll, enten i hendene til guder eller som en uforutsigbar del av naturen, dreier risikosamfunnet seg i større grad om menneskeskapte katastrofer. Beck skriver at ansvaret for å unngå dem dermed havner på oss.
Å erkjenne risikosamfunnets eksistens, krever derfor at politikken i større grad må konsentrere seg om forebyggende tiltak for å få folk til å føle seg trygge. Problemet er at risiko dessverre ikke lar seg forene med en nullvisjon – et sted må terskelen ligge. Hvor trygg har man rett til å føle seg? Hvor stor innsats skal samfunnet legge i å forhindre uforutsette hendelser?