Bærekraftig samfunnsplanlegging – Hva kommer etter “Hans”?

I starten av august denne sommeren traff “Hans” Norge, og vi ser fortsatt konsekvensene av ekstremværet utspille seg flere steder i landet. Mange kommuner har blitt rammet av flom, oversvømmelser og jordskred, særlig i Innlandet og Viken fylke.

Sør-Aurdal er blant kommunene som opplevde mye ødeleggelse. 8. august ble Spangrud boligfelt rammet av et stort jordras. Rundt 80 boligenheter ble evakuert. Sør-Aurdal ungdomsskole i Bagn ble også oversvømt én uke før skolestart. I tillegg ble veier, vannverk, pumpestasjoner og ledningsnett hardt rammet av “Hans”. Nå er Sør-Aurdal en av mange kommuner som står igjen med en utfordrende opprydnings- og oppbyggingsprosess foran seg.

Kommunedirektør Haakon B. Ludvigsen forteller at Sør-Aurdal kommune fikk god hjelp i den mest akutte perioden av krisen der både Sivilforsvaret, Heimvernet, Røde kors, og politiet bisto.

Nå er de bekymret for den store regningen kommunen vil sitte igjen med i etterkant:

– Både for det som er kommunens ansvar som ikke kan forsikres eller dekkes av naturskadefondet, og for opprydding og oppbygging av ødelagt infrastruktur og arbeidskostnader, sier han.

Kommunedirektør Ludvigsen forteller at gjenoppbyggingen derfor kan bli komplisert, da forsikringen trolig ikke vil dekke alle kostnadene. Han mener kommunen vil trenge hjelp fra nasjonalt nivå:

– Vi trenger drahjelp fra NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat red.anm.), både med flomsikring og med utredning for tiltak og sikring i rasområdet, sier han.

Tessa Hartman, som titulerer seg som klimaantropolog, mener det er viktig å fokusere på preventive tiltak innenfor bærekraft og klima, og ikke bare å ta tak i skaden når det allerede har gått galt. Nå håper hun “Hans” kommer til å fungere som en motivator for Norge.

– Nå har vi hatt en sommer hvor halvparten av verden har slitt med skogbranner og den andre halvparten har slitt med flom. For flere nordmenn blir det kanskje mer ekte nå enn det har vært før, sier hun.

Hartman tror klimaendringene blir mer umiddelbare for nordmenn når man har opplevd et ekstremvær som “Hans”. Kanskje det kan føre til en holdningsendring. Like viktig blir det da å skille mellom holdning og handling. For Hartman er det først og fremst viktig å endre handlingene våre, for det er de som har noe å si.

– Vi må tilrettelegge for at folk tar de klimavennlige valgene, uansett om de føler for det eller ikke. Vi kan ikke sitte og vente på at folk føler for det, sier hun.

Hun ønsker at vi skal fokusere på det positive ved å handle bærekraftig. Klima og andre faktorer i samfunnet, som trivsel og økonomi, er ikke nødvendigvis i konflikt.

– Stort sett er det som er godt for klima og miljø, også godt for mennesker. Grønnere, utslippfrie byområder vet vi at bidrar til god folkehelse og trivsel, sier hun.

Så hva skal til for å få til endring på et større plan? Hartman mener det trengs mer enn teknologi og kunnskap for å få til endring i det norske samfunnet. Allerede nå er det mye kunnskap om klima og teknologi på plass. Det er altså ikke kunnskapen som mangler. Det trengs en atferdsendring, både på individnivå og på systemnivå:

– Teknologi kommer ikke til å redde oss. Det er ikke noen quick fix. Det er en omfattende endring som må på plass, sier hun.

Hartman mener at vi som samfunn må jobbe med forventningene våre og bli flinkere til å ta vare på det vi har.

–  Brukbare bygg blir revet fordi flere har en forventning om at alt skal være nytt og skinnende. Jeg mener vi heller må bygge mer fleksibelt, så bygg kan ha flere typer bruksområder, sier hun.

Arbeidet med klimatiltak kan heller ikke behandles isolert. Selv om enkeltmennesket kan gjøre en forskjell, synes Hartman likevel ikke at man skal la alt være opp til individet:

– Politiske føringer legger til rette for at folk kan ta klimavennlige valg. De som ønsker å ta klimavennlige valg må få handlingsrommet til å gjøre det, og ikke bli fanget i utdaterte lover, regler og planer, sier hun.

Jørn Andreas Cruickshank er professor på Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder. Cruickshank mener at det er viktig at den grønne omstillingen gjøres på riktig måte, med mål om å få gjennom endringene så fort som mulig. Han mener imidlertid det er et problem når klimatiltak blir avgjort og definert langt unna de berørte partene.

– Klimatiltak rammer noen ganger skjevt. Ofte blir prosessene tredd nedover hodet på folk, sier han.

Cruickshank tror folk derfor har lettere for å motsette seg tiltak når de føler seg lite representert i prosessen.

– Motstanden kommer ofte fordi man er uenig i hvordan tiltakene skal gjøres, og ikke fordi man er uenig i om det skal gjøres noe, sier han.

Cruickshank viser også til hvordan samfunnsplanlegging kan fungere, med Roskilde i Danmark og Vancouver i Canada som gode eksempler. Dette mener han kommer av at disse to byene har denne nedenfra-og-opp-innstillingen til byplanlegging.

– Det er mer bærekraftig å utvikle byer i samarbeid med de menneskene som skal bo der, mener Cruickshank, og fortsetter:

– I Vancouver har man startet med hvert enkelt nabolag for å lage mer tilpassede retningslinjer. Dette er en nedenfra-og-opp-prosess som jeg tror vi kan lære mye av, sier han.

Cruickshank mener det kan være problematisk når profitthensyn blir dominerende i  byutviklingen. For eksempel kan politikere og utbyggere alliere seg og presse gjennom saker som frarådes fra planmyndighetene. Da mener han samfunnsplanleggerne og befolkningen blir sittende igjen som taperne:

– Det er ikke en helsvart situasjon, men vi har mye å gå på for å forbedre denne typen prosesser, sier han.

Han peker på samfunnsplanleggingen som et godt virkemiddel for å balansere de ulike behovene. Når plansystemet ikke fungerer så kan man havne i situasjoner som med “Hans”.

– Det er dyktige og teknisk kompetente samfunnsplanleggere som jobber med å vurdere hvor man kan bygge og hva som er trygt. Det blir vanskelig hvis disse vurderingene blir overhørt, avslutter Cruickshank.