Dramatiske tider for norske kommuner

I 2024 gikk seks av ti norske kommuner i minus. Omtrent en tredjedel sliter økonomisk. Noen kommuner klarer seg riktignok bedre enn andre, men alle vil merke at tidene har skiftet.

Rune Bye er avdelingsleder for kommuneøkonomi i Kommunesektorens organisasjon (KS). Han forteller Tendens at ingen som jobber i KS i dag har opplevd så svak kommuneøkonomi som de man ser nå.

– Vi må sannsynligvis helt tilbake til 80-tallet for å finne like dårlige tall, sier han.

Bye peker på tre hovedårsaker til at kommunenes økonomi er dårlig nå. De har å gjøre med økte kostnader, høyere rentebelastning og større gjeld.

I tillegg forteller Bye at i årene 2021 til 2023 fikk kommunene høyere skatteinntekter enn det som var forventet, ifølge prognosene fra Finansdepartementet. Disse skatteinntektene kom gjerne helt på slutten av året.

– Dermed har de vært med på å skjule den underliggende økonomiske ubalansen som har vært i kommunene. Men i 2024 ble det faktisk motsatt. Da fikk de skattesvikt på toppen, sier Bye.

Norske kommuner gikk med nesten 4 milliarder kroner i underskudd i 2024. Det gikk likevel ikke så ille som man hadde forventet, takket være en bevilgning på 5 milliarder ekstra i statsbudsjettet.

– Uten bevilgningen ville resultatet vært svakere. Ifølge prognosene våre, hadde vi først et tall som lå nærmere 15 milliarder kroner i underskudd, sier Bye.

I tillegg til ekstrainntektene, fikk også enkelte kommuner bedre resultater enn de hadde rapportert. Dette var det to årsaker til: Det var en positiv utvikling på børsen i fjor, noe som gagnet kommunene som har penger i aksjer. Det var også mange kommuner som satte i gang tiltak for å begrense resultatsmellen, noe som kuttet kostnadene deres.

– Det er årsaken til at vi heldigvis endte der vi gjorde. Men det er jo et fryktelig svakt resultat, sier Bye.

Et av tiltakene regjeringen har satt i gang for å bedre situasjonen er kommunekommisjonen, som flere medier har omtalt som en rydde- eller kuttekommisjon.

– Man prøver å effektivisere, sånn at kommunene kan bruke ressursene sine smartere enn de gjør i dag. Det gjelder også å lette på det KS kaller «styringstrykket»; Det innebærer blant annet å rydde i jungelen av regler, veiledere og normer, samt å lette på kravet om rapportering, sånn at kommunene kan bruke ressursene sine på tjenester til innbyggerne, sier Bye.

Stram kommuneøkonomi vil ramme hver enkelt kommune ulikt. Bye forklarer at kommunene kan deles opp i to hovedgrupper. Den første gruppen er den som vil slite mest:

– Det er de kommunene som har store negative resultater, og som heller ikke har noen penger på bok, sier han.

Disse kommunene er blant annet de som har brukt opp disposisjonsfondet sitt. Disposisjonsfondet er oppsparte midler som fungerer som en buffer når økonomien er trang. For de som har brukt det opp kan det bli nødvendig med store kutt og strukturendringer, inkludert i pleie og omsorg, og skole og barnehage – dette til tross for at disse kommunene har fått mer inntekter i 2025.

– Den gruppen må få økonomien i balanse. De må snu hver eneste stein for å kutte driftsutgiftene sine, og rett og slett gjøre alt de kan for å komme seg over kneika og få et positivt resultat igjen, sier Bye.

På den andre siden har vi kommunene som fortsatt har penger på bok, og klarer seg litt bedre. Han opplyser om at dette heldigvis er brorparten.

– De sliter også, men kan ta kuttene over lengre tid. Kuttet merkes kanskje ikke like umiddelbart på det kommunale tjenestetilbudet som hos den andre gruppen, sier han.

De kommunene som klarer seg best, er de med store naturressurser. Bye peker blant annet på Frøya kommune, som har høye havbruksinntekter og mye bedre resultater enn de fleste andre kommunene. Han poengterer likevel at det nye inntektssystemet som får effekt fra 2025, gjør at også disse kommunene får reduserte inntekter.

– Jeg vil også legge til at kommunene leverer et godt tjenestetilbud til sine innbyggere, og det vil de fortsette med selv om de må gjøre eventuelle kutt. Men i kommuner som virkelig sliter så vil de aller fleste sektorene bli berørt, sier Bye.

I sammenheng med den stramme kommuneøkonomien har KS satt fokus på det de kaller forventningsgapet, altså gapet mellom det som forventes av kommuner og fylkeskommuner og det som er mulig å yte med de tilgjengelige ressursene.

Bye påpeker at forventningsgapet er et resultat av en utvikling som har skjedd over tid.

– Jeg, du og alle som bor i Norge blir rikere, og vi får råd til å kjøpe litt mer hvert eneste år. Da forventer også flere at de tjenestene vi får fra det offentlige skal øke i samme takt, sier han.

Når KS snakker om forventningsgapet, er det ment som en bevisstgjøring av et sammensatt problem. Forventningene til hva kommunen skal gjøre kommer fra de folkevalgte, mediene og innbyggerne.

– Nasjonale politikere kan innføre et vedtak om noe som skal gjennomføres i kommunesektoren, og disse legger bindinger som ikke nødvendigvis samsvarer med innbyggere og kommunenes lokale prioriteringer. Eller så kan lokalpolitikere komme med løfter de ikke har mulighet til å holde på grunn av et stramt budsjett, eksemplifiserer Bye.

I en video publisert på KS sine nettsider sier Helge Eide, områdedirektør for samfunn, velferd og demokrati, at alle disse forventningene og kravene er forståelige og lett å argumentere for hver for seg, men:

– Når summen av forventninger blir for stor og overgår det som er mulig, så svekkes også tilliten til demokratiet både lokalt og nasjonalt. Derfor er det nødvendig med en felles forståelse av utfordringene som vi skal prioritere å løse, og hva det vil kreve, sier han.