Den umulige brøken

Ingen steder øker eldrebefolkningen mer, ingen steder fødes det færre barn, og ingen steder er det færre yrkesaktive enn i norske kommuner med mindre enn 3000 innbyggere. Ingen sliter heller mer med rekruttering, har dyrere omsorg, lengre avstander mellom brukerne, og strever mer med å levere lovpålagte tjenester enn disse kommunene.

En lederjobb her er for spesielt interesserte. Lill Hege Foley er en av dem. For litt over ett år siden tok hun over som virksomhetsleder ved helsesenteret i Skjervøy, en kommune med 2790 innbyggere.

– Jeg sitter med en turnus som ikke går opp, og skal ikke bare finne de folkene jeg trenger i dag, men også de jeg mangler om to måneder.

Hun har 12,5 sykepleierstillinger, men kun seks i drift. Snart forsvinner det en til. Samtidig som stadig flere helsefagarbeidere forsvinner, er det ingen som søker på de ledige stillingene.

Det er i dag rundt 230 000 personer over 80 år i Norge. Fram mot 2040 vil denne gruppen øke med over 250 000, ifølge SSB. Altså mer enn en dobling. Samtidig vil tilgangen på tilgjengelig arbeidskraft starte å falle fra midten av 2030-tallet, før den stopper helt opp. Dette har aldri skjedd tidligere i moderne tid, og denne trenden vil bare forsterke seg de neste tiårene. Mens vi i dag er fire yrkesaktive per pensjonist, vil tallet i 2040 være 2,2. I kommuner med færre enn 3000 innbyggere, vil det kun være 1,6 yrkesaktive per pensjonist i 2040. En av dem som tror at mange småkommuner vil få det vanskelig, er Astri Syse, forsker ved FHI – med demografiske forskjeller, sosial ulikhet og aldring som spesialitet.

– Det er ikke mulig å snu denne utviklingen. De kan klare å øke ressursene rettet mot eldre fram til 2040, men da vil de kanskje ødelegge for seg selv i 2060 – ved at de har investert for mye i de gamle og for lite i yngre.

Enorme tap i skatteinntekter vil et godt stykke på vei utjevnes med økte overføringer. Det er først og fremst mangel på hender som vil knekke kommunene. Det vil bli kritisk mangel på sykepleiere, helsefagarbeidere og etter hvert leger.

Ifølge SSBs såkalte mellomalternativ for fremtidig etterspørselsvekst i økonomien, vil behovet for helsepersonell øke med 50 prosent fram mot 2040. I alternativet for høy etterspørselsvekst øker behovet med hele 120 prosent. I et slikt scenario vil mange kommuners helse- og omsorgstjenester og øvrig virksomhet bryte fullstendig sammen, ifølge Helspersonellkommisjonen. Vi har i dag 120 kommuner med færre enn 3000 innbyggere. I 2040 vil vi ha 127.

– Det er hele 36 prosent av kommunene. Det er mye. En ting er økonomien, men jeg tror den største faren er at de blir nødt til å bruke så mye krefter på å gi de lovpålagte tilbudene til eldre, at de ikke får investert i skoler og barnehager og svømmehaller. Tilbud som gjør det attraktiv for en sykepleier med to barn og flytte hit, sier Astri Syse.

Framtidas eldreomsorg er en umulig brøk. Det handler ikke bare om antallet gamle fordelt på antallet yrkesaktive. Minst like viktig er antallet yrkesaktive som faktisk kan jobbe i omsorgen. Utdanner vi mer helsepersonell, blir det ikke ungdom nok til andre næringer. Det finnes heller ikke noen umiddelbar løsning utenlands.

Den eneste løsningen vi har her og nå, er å klare oss med egne arbeidskraftsressurser. Men disse må brukes smartere. Helsepersonellkommisjonen foreslår en rekke «kraftfulle tiltak» og anbefaler blant annet en ny sykehusstruktur, eldreomsorg under ett tak, færre spesialister, flere generalister, mer teknologi, mer samhandling, og sist, men ikke minst: Bruke folk riktig.

Syse i FHI er enig i at vi har mye å gå på når det gjelder organisering, og at vi her har mye å lære fra utlandet.

– Jeg er fysioterapeut og jobbet selv i USA i ett år, hvor de hadde utrolige flinke portører. Pasientene kom ferdig påkledd og i tide, og jeg kunne behandle 20 på en dag. Da jeg jobbet på Ullevål leita jeg sykehuset rundt etter pasientene mine; de var aldri klare og ofte opptatt med andre gjøremål. Om jeg rakk å finne fem på en dag var jeg kjempeheldig.

De første varslene om en omsorg i krise kom på slutten av 90-tallet. Derfra har det gått fra vondt til verre, ikke minst på samhandling.

– Jeg føler at det er en veldig optimisme blant en del økonomer og planleggere som sitter og skal planlegge tilbud, som for eksempel at et hvert sykehus de bygger er for lite, sier Syse, og fortsetter.

– Politikerne legger ofte inn et premiss om at framtidas eldre er friskere og sprekere og i stand til å bo hjemme lengre. Det er veldig mye som kan gjøres lokalt. Samtidig har man ikke tatt inn over seg at vi gjør mye mer enn før. Vi har mange eldre som lever med alvorlige sykdommer. Det er dyrt og ressurskrevende, sier hun.

Helspersonellkommisjonen har tro på at det er mulig å redde framtidas eldreomsorg. Dersom vi bruker helsepersonellet mer effektivt, og dersom vi utnytter ufaglærte og arbeidsledige med restarbeidskraft. Dette må kombineres med ny teknologi og med bidrag fra frivilligheten. Slik har kommisjonen tenkt at vi skal klare kravet om færre pleiere per pasient og samtidig opprettholde «levelige arbeidsforhold». Lill Hege Foley har på et ordinært dagskift åtte pleiere fordelt på et sted mellom 27 og 32 gamle og syke pasienter. Det blir 0,25-0,29 pleiere per pasient.

– Vi kan ikke gå mer ned på pleiere. Jeg kan ikke tyne folk mer enn det jeg gjør i dag. Vi har allerede en større pleietyngde enn vi klarer å ta unna. Folk er slitne, sier Foley fortvilet.

På toppen av dette mener kommisjonen at omsorgsarbeidere i framtida må stå lengre i jobb. Astri Syse mener kommisjonen ikke har god nok forståelse av dagens situasjon.

– Det er akkurat som om de ikke skjønner at strikken er strukket ganske langt. Jeg sliter med å skjønne at de skal få noen som helst til å være villig til å gå inn i disse yrkene etter hvert.

Hva tenker du om at sykepleierne nå står i kø for å komme seg ut?

– Jeg tenker at det er kjempetrist, og et signal som må tas på alvor. I hvor stor grad det handler om lønn og andre typer arbeidsforhold er vanskelig å vite noe om. Men jeg tror mange er villige til å jobbe mye, om arbeidsforholdene er gode og jobben meningsbærende – selv om ikke lønna blir så mye høyere. At man heller får tatt det ut i ordentlige lunsjpauser, får dratt på kurs regelmessig, at man får ha julebord uten at man må legge hundre kroner i kassa. Mye er litt stusslig for ansatte i helsevesenet, mener Syse.

– Og gitt at mange er så slitne i dag, så er det jo litt et slag i trynet å få høre at de bare skal jobbe mer, løpe enda litt fortere og ta hånd om enda flere pasienter. Det er en veldig brutal melding å få, fortsetter hun.

Dette er noe Lill-Hege Foley må forholde seg til daglig. Samtidig som hun sliter med å få turnusen til å gå opp, må hun passe på at folk blir værende i jobben.

– At de ikke jobber for mye, og ikke jobber for mange søndager. Jeg skal passe på arbeidsbelastning, og at folk skal ha ferie, fri og avspasering – i en turnus som allerede ikke går opp. Jeg skal forebygge yrkesskader, ta vare på arbeidsmiljøet, og ikke minst må vi se på hvordan vi bruker folks kompetanse.

Hun har begynt å kartlegge sykepleiernes oppgaver, og har fått to miljøarbeidere som skal ta seg av kjøkken og avfallshåndtering. Samtidig har hun fått utlyst to aktivitørstillinger, og har igangsatt et samarbeid med frivillige. Hun har også som mål å skape et eieforhold til helsesenteret for hele kommunen, og ikke bare de som jobber der eller bor i nærheten. I det ligger det også å realitetsorientere befolkningen om tilbud og etterspørsel.

– Vi må spørre oss om kommunen har for mange lovpålagte tjenester til å kunne levere det de skal. Det er utrolig mange lover og rettigheter, så ja, det vi jeg si at de har.

Helspersonellkommisjonen peker på det samme når den anbefaler hardere prioriteringer i årene som kommer, som å redusere unødvendige kne- og snorkeoperasjoner. Samtidig trengs en mer grunnleggende diskusjon om hva slags helsevesen vi skal ha. Astri Syse er enig.

– Jeg tror vi vil bli nødt til å senke standarden. Jeg sliter med å se hvordan vi får til det uten at det blir kjempestore sosiale ulikheter, både geografisk, men også etter hvor mye folk har mulighet til å betale selv. Jeg ser ikke helt at de har kommet med en løsning på det.

Kommisjonen oppfordrer også folk til å ta mer ansvar for egen helse, alderdom og død. Ikke bare i form av et sunt liv, men også gjennom planlegging for hva slags omsorg de vil ha. Syse tror også at vi må ta mer ansvar selv.

– De som ikke kan gjøre det selv må få hjelp til det. At det legges til rette med fremtidsfullmakter og koordinatorer ute i kommunen. Jeg tror også at det kan bli nødvendig med noen nasjonale standarder, for når for eksempel pårørende bør kalles inn for å avklare når nok er nok i livets sluttfase.

Er det en fallitterklæring at vi har så gode medisinske behandlinger at vi snart kan leve til vi er 120 år, men samtidig ikke «bør» leve så veldig lenge fordi vi mangler kapasiteten til det i velferdsstaten?

– Dette her handler om beslutninger som må tas veldig høyt oppe. Men i dag kjører vi folk med demens gjennom pakkeforløp for kreft. Det kan umulig være bra verken for den eldre sjøl, samfunnet eller familien, avslutter Syse.