Den nye generasjon prestasjon

Norge har en lang tradisjon for bredt anlagte, kollektive tjenester som skal være tilgjengelig for alle. Dette kan nå se ut til å være i endring. 

–Vi ser en dreining de siste årene mot at den enkelte må ta langt større ansvar for sin egen alderdom. 

Det sier Bodil Hansen Blix som er professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag på UiT Norges arktiske universitet. Hun synes  denne utviklingen er problematisk av flere grunner.

– Det ligger en slags idé i denne diskursen om at folk ikke tar ansvar. Det stemmer ikke. Folk tar ikke bare ansvar for egen alderdom, gamle pårørende står også for veldig mye av pårørendeomsorgen, påpeker Blix. 

I dag tilsvarer pårørendeomsorgen like mange årsverk som årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester, ifølge professoren. 

Hvem har ansvaret for å gi hjelp når man blir gammel og trenger støtte? Samhandlingsreformen overførte mye ansvar fra statlig nivå til kommunene. Siden har ansvaret blitt trykket videre nedover til pårørende, mener Blix.

– Det siste kneppet i omdreiningen har vært å dytte det enda lenger ned til den gamle personen selv. Dette ble veldig tydelig i «Leve hele livet»-reformen som regjeringen Solberg kom med. 

Denne reformen sier eksplisitt at gamle folk må ta ansvar ved å være aktive, slik at man holder seg frisk og dermed tar ned presset på helse- og omsorgstjenester. Man må også ta ansvaret selv for å ha en tilrettelagt bolig og et godt nettverk, ifølge Blix.  

Hun mener dette er en retorikk som favoriserer det å være en «hvit, heterofil, middelklasse-person». En som har familie og en enebolig man kan selge slik at man kan kjøpe leilighet med livsløp-standard.  

– Det er en tenkning jeg frykter marginaliserer de som allerede er marginalisert. Jo mer vi beveger oss bort fra de kollektive og bredt anlagte tjenestene, jo større risiko er det for at noen faller utenfor, understreker professoren. 

Blix har studert politiske styringsdokumenter bakover i tid, og beskriver politikken som mer subtil før. I dag har det blitt langt mer eksplisitt at gamle er en utfordring for samfunnet og at det enkelte individ må ta større ansvar. 

– De gamle er blitt den nye generasjon prestasjon. Man må bli så flink til å bli gammel at man ikke blir en byrde. Som samfunn er vi på helt feil spor, påpeker Blix. 

At eldre bør kunne prestere mer gjenfinnes ikke minst i diskusjonen om flytting av pensjonsalder, der det forutsettes at man kan stå lengre i arbeid. I tillegg er det en forventning om at man skal bidra i frivillighet og de mer uformelle sektorene av samfunnet, ifølge professoren. 

På gruppenivå er en 70-åring i dag langt sprekere enn for 30 år siden. Vi har lengre leveutsikter enn tidligere generasjoner og noen av oss kommer til å være pensjonist i opptil tre tiår.  

– Det tilsier at vi kan jobbe lengre, men man glemmer at dette først og fremst gjelder de med en privilegert jobb uten fysisk slitasje. Slik skapes det et veldig klasseskille, understreker Blix, som savner en større grad av fleksibilitet der man ser på hva slags arbeidsliv folk har hatt.  

Med boken «Gammel – tanker om å aldres» har 81 år gamle Kjersti Ericsson, skrevet om hvordan hun personlig erfarer det å bli gammel. Boken har også noen mer politiske kapitler.   

– Det skjer en individualisering der vi skal prestere. Slik blir det en slags skam knyttet til det å bli gammel, som om det er din egen feil. Litt som når tjukke folk blir møtt med at de er udisiplinerte og late, sier Ericsson som er skjønnlitterær forfatter, tidligere politiker og pensjonert professor i kriminologi.  

Selv bor hun alene i et stort hus over tre plan. Sønnen hennes er ubetalt vaktmester, mens datteren hjelper til med dataproblemer og diverse.  

– Dette er i tråd med dagens eldrepolitikk som baserer seg på at pårørende skal stille mye opp, men skaper samtidig en ubehagelig følelse av å bli en omsorgsbyrde – så vel som store skiller i samfunnet, for de som ikke har pårørende i samme grad, ifølge forfatteren. 

Hun savner en eldrepolitikk som tar utgangspunkt i hvordan man kan skape et godt liv for folk i den siste fasen av livet, og ikke hvordan man kan gjøre det billigst mulig.  

– Menneskeverdet burde være det eneste i samfunnet som ikke forandrer seg gjennom livet, understreker Ericsson.  

Dessuten burde man være mer interessert i erfaringene til folk som har levd en stund, og som har opplevd andre tilstander, andre samfunnsorganiseringer og andre måter å gjøre ting på, ifølge 81 åringen.  

– Gamle folks erfaringer fra det å ha levd et enklere liv, kan være viktige for fremtiden, understreker Ericsson.  

Hun mener samfunnet deler voksne folk inn i to grunnleggende kategorier; de som bidrar og er økonomisk aktive på den ene siden og de som er en belastning og utgiftspost på den andre.  

– Det blir et skille mellom de verdige og de uverdige, påpeker Ericsson. 

Den siste reformen innen eldrefeltet heter «Bu trygt heime» og har som mål at man skal bo hjemme så lenge som mulig.  

– Det er nok billigere på papiret enn i praksis. Det har festet seg et narrativ om at institusjonsbasert omsorg er veldig dyrt, sier Bodil Hansen Blix. 

– Hvordan mener du gode helse- og omsorgstjenester til gamle bør være? 

– Vi trenger mer fleksible løsninger, og vi trenger å samle folk i større grad – både de som trenger tjenestene og de som yter dem. 

Blix trekker frem at hjemmetjenesten er en sektor som sliter med rekruttering og stort gjennomtrekk av fagfolk. Ansatte her har ofte stor arbeidsbelastning og jobber mye alene. 

I dag er majoriteten av de som bor på sykehjem svært syke. Samtidig finnes det mange som ikke kan bo hjemme, selv om de ikke er så syke. Her har vi et gap. Det er stor mangel på omsorgsboliger, ifølge professoren. 

– Ved å samlokalisere de ulike nivåene av omsorg i større grad, slipper eldre å flytte så mange ganger, samtidig som man får samlet fagfolk. Det bidrar til å beholde helsepersonell i tjenestene så vel som kompetansebygging. Ikke minst kan det gi økt livskvalitet i alderdommen, avslutter Blix.