Den evige kunstdebatten

– Det er synd at når massemediene skriver eller snakker om kunst, er det fordi store pengesummer er involvert. Det er prislappen som interesserer, ikke kunsten i seg selv.  

Det sier Jon Gorospe, en prisbelønt spansk fotograf som bor og jobber i Oslo. Ved siden av å jobbe med egne kunstprosjekter, har Gorospe også jobbet med offentlige installasjoner og utsmykninger for norske kommuner. I mars åpner han en ny utstilling ved galleriet KB Contemporary i Oslo.  

Gorospe påpeker at det er stor kontrast mellom det bildet store norske medier skaper av kunst og hva norske politikere forsøker å oppnå med sine kulturbevilgninger.  

– Selv om det i Norge finnes spesialmedier for kunst som behandler kunstrelaterte temaer på en grundig måte, så bidrar de store medienes kunstdekning til å skape et bilde av kunst som noe som er forbeholdt en pengesterk elite. Det er det motsatte av hva den norske kulturpolitikken tar sikte på, sier han.  

Gorospe viser spesielt til hvordan statsstøtten til kunstnere gjør det mulig for kunstnere å dedikere seg til kunst på fulltid, uansett hvilken økonomisk bakgrunn de kommer fra.  

– På det punktet står Norge i en særstilling, påpeker han.  

Det er ikke bare staten som bruker mye penger på kunst og kultur, også i kommune-Norge er dette en stadig større utgiftspost. Det slår Telemarksforskning fast i «Norsk Kulturindeks», en oversikt over kulturlivet i norske kommuner. Ifølge rapporten har norske kommuners kulturutgifter økt med 2,2 prosent hvert år siden 2015, med unntak av i pandemiåret 2020. Også som andel av totale utgifter har kulturutgiftene økt. 

Telemarksforskning peker imidlertid på at kultur kan kategoriseres som et luksusgode – noe kommunene bruker penger på når økonomien er god, men som nedprioriteres i trangere tider.  

Nettopp synet på kunst som et luksusgode, kan være en av årsakene til at debatten rundt kunsttiltak ofte er veldig opphetet, slik tilfellet blant annet var i forbindelse med kritikken Sløseriombudsmannen (Are Søberg) la frem.  

Et annet eksempel er diskusjonene rundt Kunstsiloen i Kristiansand. 

– Da Kunstsilodebatten raste som verst, ble argumentene for å bygge siloen ofte basert på de positive økonomiske ringvirkningene en slik institusjon kunne få for byen, ikke på at kunsten i seg selv kan tilføre oss noe.  

Det sier Lisbet Skregelid, professor ved Fakultet for kunstfag ved Universitetet i Agder (UiA). Skregelid forklarer at det slett ikke er uvanlig at kunsten instrumentaliseres i det offentlige ordskiftet om kunstens betydning. 

– Fokuset ligger ofte på de positive konsekvensene kunst kan få på andre felt, påpeker Skregelid.  

Et eksempel er potensielle økonomiske ringvirkninger, men Skregelid trekker også frem hvordan kunst legitimeres fordi den «er bra for helsa».  

– Det er jo en slags folkeliggjøring av debatten om hvorfor vi trenger kunst. Men det å innse at kunst har en egenverdi og er en dimensjon som tilfører oss noe, ikke bare genererer andre fordeler, det er noe vi kanskje ikke innser før vi har følt det på kroppen selv, understreker hun.  

Skregelid legger til at det derfor er viktig å ha gallerier og museer som tør å utfordre folks kunstneriske preferanser. 

– Hvis vi bare støtter kunsten folk sier at de vil ha, blir det ganske kjedelig kunst av det, sier hun. 

Selv har Skregelid forsket på ungdomsskoleelevers møte med kunst og har sett at når elever må forholde seg til kunst i skolen, for eksempel ved å gå på utstillinger, og snakker om det etterpå, kan skepsis og motforestillinger ofte gjøres om til interesse – og til svært nyanserte debatter.  

– Vi må derfor legge til rette for at kunst kan være et rom for meningsbrytning og uenighet, understreker Skregelid.  

Økt eksponering for, og konfrontasjon med, kunst i ung alder, kan bidra til å øke forståelsen for kunstens egenverdi, også i voksen alder. «Den kulturelle skolesekken» (DKS) er et snart 25 år gammelt offentlig initiativ som skal sikre at barn og unge i Norge får et profesjonelt og likeverdig kunst- og kulturtilbud gjennom sin skolegang. Ifølge Skregelid er det imidlertid ikke lett å fastslå hvilken betydning ordningen har for folks kunstinteresse på lang sikt.  

– Selv om prosjektet er en god start, er det ikke lett å måle effektene av det. På kunstområdet tar det ofte lang tid, sier Skregelid, og legger til at noe av problemet med DKS er at norske lærere mangler kompetanse til å følge opp elevene i etterkant av kunstnerbesøk og teaterforestillinger.  

– Den kulturelle skolesekken oppfattes ofte som noe ekstraordinært, noe som kommer og går, og som ikke ivaretas i etterkant, sier hun og forklarer at det nå jobbes med å gi lærerstudenter førstehåndserfaring med kunst og DKS, uavhengig av hvilken faglig fordypning de har.  

For fotografen Jon Gorospe er kunstens rolle i samfunnet ikke bare avgjørende for hvordan kunst oppleves og møtes av publikum, det har også en påvirkning på hva slags kunst som faktisk produseres.

Gorospe tror at vi nå kan stå overfor et epokeskifte i så måte.  

– Kunstens rolle i samfunnet er en pendel som svinger frem og tilbake. De siste årene har kunsten vært svært politisk i sitt uttrykk, ganske likt slik det var på 70-tallet. Jeg tror at vi nå kan stå overfor en dreining tilbake til den estetiske kunsten, der kunstens evne til å forføre oss snarere enn dens kapasitet til å påvirke oss politisk, står i sentrum, sier han.