De tause barna

Kathe Inger Lundahl er leder for et team i PPT-tjenesten i Oslo kommune, og er en av landets fremste eksperter på selektiv mutisme hos barn. Lundahl har sin utdanningsbakgrunn fra Universitetet i Oslo, hvor hun er utdannet Cand.paed. Siden har hun også spesialisert seg innen nevropsykologi, med et spesielt fokus på barn som lider av selektiv mutisme. Denne høsten ble hun blant annet hentet inn av Institutt for nevropsykologi ved Uppsala Universitet for å prate om problematikken til kommende spesialister på feltet.

Hva handlet foredraget om?

– Det handlet om hvordan man utreder disse barna, avdekker problemet, hvordan man jobber med barnet eller ungdommen, og veileder familie og lærere, forteller Lundahl.

Hun ble hanket inn til foredraget av en kollega fra Sverige som hun har samarbeidet med på feltet tidligere. I tillegg til foredragsvirksomheten rundt temaet har hun sammen med kollegaer fra fagmiljøet skrevet en veileder som skal hjelpe pedagoger rundt om i landet å bistå barn med selektiv mutisme. Vi ber henne forteller oss mer om denne underforståtte lidelsen.

Hva er selektiv mutisme?

– Selektiv mutisme er en barnepsykiatrisk tilstand som beskriver barn som er tause i bestemte situasjoner, mens de prater i andre. Som regel er de tause i barnehage eller skole ovenfor bestemte personer, men snakker hjemme der de føler seg trygge, forteller Lundahl.

Hun forklarer at tilstanden ofte vises helt nede i toårsalderen, og at den særlig blir synlig i overgangsfaser, som for eksempel kan være når barnet starter i barnehagen eller på skolen.

Hvordan hjelper dere barn med selektiv mutisme?

– Før vi møter barna skaffer vi informasjon om hvilke sitasjoner barnet ikke snakker i og kartlegger utviklingshistorikken, forklarer hun.

Deretter begynner det pedagogiske arbeidet, hvor Lundahl og hennes kollegaer benytter seg av en helt unik form for kommunikasjon.

– Da bruker vi en tilnærming som heter defokusert kommunikasjon, hvor vi ikke presser eller fokuserer på at barna er tause. Vi stiller undrende spørsmål istedenfor direkte, og tuller og tøyser for å få dem til å slappe litt av, forteller hun.

Denne typen kommunikasjon, sammen med en gradvis tilnærming hvor pedagogene først prøver å få barnet til å prate med dem for å deretter sakte introdusere flere personer fra skole eller barnehage, er nøkkelen til at de til slutt skal kunne prate og delta aktivt i skole og undervisning.

Et av områdene Lundahl arbeider mest med er kunnskapsspredning om denne lidelsen, for hun mener at selektiv mutisme er et problem blant barn og unge som har fått for lite fokus. Lundahl viser til mangelen på oppmerksomhet og tiltak rundt denne lidelsen kontra andre nevrologiske forstyrrelser som rammer tidlig.

– Det som er paradoksalt er at det er lik forekomst som ved autisme, cirka 1 prosent. Men se på alle satsningene og ressursene i verden og i Norge som er koblet på barn med autismevansker, i forhold til barn med selektiv mutisme. Så dette er barn som i liten grad får oppmerksomhet eller blir forstått, poengterer hun.

Hun påpeker at barn som lider av selektiv mutisme ofte også sliter med andre utviklingsforstyrrelser, og manglende kunnskap og ressursgrunnlag fører til at mange ikke får den oppfølgningen de burde hatt.

– Det er noe med oppfølgningen som er utfordrende. Det er for lite kunnskap. Vi sitter her i Oslo med teamet vårt med tilgang på mange BUP-klinikker, men de ringer oss ned fra hele Norge. Foreldre og elever tar kontakt. Det gjør også lærere som er fortvilet over for lite kunnskap eller som ikke får utrednings- eller behandlingstilbud i BUP, forteller hun.

Så det er en forskjell mellom distriktene og Oslo på hvilken hjelp som er tilgjengelig?

– Ja, absolutt!

For Kathe Inger Lundahl er denne ressursmangelen er stort problem som hun mener kan få store konsekvenser for barn og unge også videre i livet. Hun forteller om erfaringer med barn som har gått gjennom grunnskole eller videregående uten å snakke, og at disse kan få utfordringer etter hvert som de eldes.

– Noen vokser seg inn i mer omfattende psykiske helserelaterte problematikker, forteller Lundahl, og hun mener derfor at det er helt essensielt at disse barna blir imøtegått og får den hjelpen de trenger så tidlig som mulig.

Hvilke tiltak burde vi gjøre for å sikre dette?

– Først og fremst så burde alle BUP-klinikker i Norge ha kompetanse på dette, og man bør ha kunnskap om utredning og behandling ved alle BUP-klinikkene. Jeg mener også at alle PP-tjenestene, særlig i små kommuner, bør ha minst en person med kompetanse som kan veilede omgivelsene og tilrettelegge, sier Lundahl. Kunnskapen mener hun de blant annet kan hente fra veilederen Lundahl har utviklet sammen med sine kollegaer. Denne veilederen er ute i en helt ny versjon der det også beskrives en trinnvis intervensjon som kan benyttes overfor tause barn. Intervensjonen er basert på et norsk randomisert kontrollert behandlingsstudie som har vist svært gode resultater, understreker hun.

Lundahls håp er at barna blir satt i fokus, og at man tar i bruk de teknikkene som kreves for å hjelpe dem.

– Det er en kampsak for meg. Vi må jobbe mer direkte med barna. Det er for mye snakk over hodet på dem. Vi må inn og vise lærere hvordan de kan kommunisere og samhandle med barna, avslutter hun.